Idiotiske begreper

Tiden er inne for å skrive om begreper jeg finner idiotiske. Begreper som er laget fordi man føler man må rettferdiggjøre noe som ikke trenger rettferdiggjøring i det hele tatt. Jeg kan i allefall ikke se noen opplagte grunner til at disse begrepene skal bli benyttet i den grad de faktisk blir. Her kommer de;

KJÆRLIGHETSBARN
Dette er et begrep som dukker opp mer og mer. Jeg ser at det gjerne blir benyttet når et barn har kommet til verden av godt voksne (i reproduksjonssammenheng). Enten fordi de A)ikke har fått barn tidligere av ulike årsaker, B) får en attpåklatt, eller C) fordi de har byttet partner og er i gang med kull nr 2.
I utgangspunktet er det et positivt ladet ord, det ligger varme og ja, nettopp kjærlighet i begrepet. Så langt er jeg med.
MEN. Hvorfor har akkurat dette barnet en større rett til å kalles et kjærlighetsbarn enn andre barn? Har ikke en 20 år gammel ung kvinne like stor kjærlighet til sitt barn?
Jeg tror at de aller aller fleste barn har kommet til verden på grunn av kjærlighet på ett eller annet tidspunkt. Til og med de som ble unnfanget en het natt i forbindelse med f.eks en fest. Kanskje var det ikke kjærlighet mellom mor og far, men barnet ble båret frem som følge av mors kjærlighet til sitt ufødte barn. Hva skal man kalle dette barnet da, hvis det ikke kvalifiseres som et kjærlighetsbarn? Et Tilfeldighetsbarn?
La meg ta meg selv som et eksempel. Jeg er ikke et tilfeldighetsbarn. Jeg er et nøye-planlangtbarn. Min mor har fortalt meg en gang at jeg kom til verden omlag ei uke på overtid ifølge hennes egne utregninger. Mine foreldre giftet seg 2.august i 1975, jeg ble født 8.mai i 1976. Hvis du bruker hodet litt kjapt kommer du frem til det samme som meg, altså at jeg ble født 9 mdr og 6 dager etter bryllupsnatten. Er ikke dette planlegging så vet ikke jeg. (digresjon; jeg kan med dette konkludere med at min mor og min far levde sammen i 7 år som forlovet uten å kopulere en enste gang, eller i allefall har de utvist forsiktighet, slik at de ikke skulle risikere å føde et uekte barn. Jeg ser for meg det første).
Vi har etablert her at jeg er et Planlagtbarn, ikke et Kjærlighetsbarn. Ikke så kjærlig tilnavn må jeg si.
Videre; En dame som ikke har en mann å få barn med velger å dra til utlandet for å insemineres. Hva skal vi kalle dette barnet, hvis vi ikke kan kalle det et kjærlighetsbarn? Et tikkende-biologisk-klokke-barn? Et siste utveg-barn? Eller hva med de foreldrene som ikke kan få barn sammen og velger å adoptere?
Alle vet at det finnes mennesker som ikke passer godt til å være foreldre. Likevel har de satt barn til verden. Jeg forstår at det kan føles unaturlig å kalle dem kjærlighetsbarn, men er det ikke litt klassefordelende å si at ett barn er et kjærlighetsbarn og det andre et uhell eller et katastrofebarn? Vi har et felles ansvar i å få hvert eneste barn til å føle seg som et kjærlighetsbarn, også de som ikke passer inn i denne idiotiske betegnelsen.

Neste idiotbegrep;

TIDSKLEMMA
Et helt annet tema, men like fullt et begrep jeg finner alldeles latterlig.
At folk har det travelt har jeg full forståelse for, og at en familie på mor, far og 2,5 barn har en hverdagslogistikk jeg ikke skal prøve å forstå engang, det skjønner jeg også.
MEN. Så langt tilbake som vi vet har døgnet hatt 24 timer. Uavhengig om man har hundre barn eller ingen. Hvor mange av disse timene som skal trykkes fulle av aktiviteter og møter og jobb, trening, hundelufting osv, det handler om prioriteringer. Dersom alle skal være med på alt verden har å by på i tillegg til skole, jobb og søvn, så blir 24 timer for lite. Da må man prioritere. Må man være med på turn, fotball, håndball, ski osv? Kan man velge to av fire ting? Dette gjelder både store og små. Når jeg var liten måtte jeg velge; korps, turn eller håndball? Jeg kan ikke si jeg har tatt skade av at jeg BARE spilte håndball. Jeg fikk tid til å gå på ski også faktisk. Og å henge med vennene mine på lekeplassen, og senere på "korsen". Dessuten brukte jeg sykkelen flittig til å komme meg til og fra, for det var ikke alltid det passet å bli skysset med bil.
Det at det hele tiden skal snakkes om hvor flinke vi er som er med på alt skaper et unødvendig press på dem som faktisk ikke har anledning, overskudd eller økonomi til å opprettholde denne higen etter suksess på alle mulige sider av livet. Jeg synes ikke synd på folk som ligger i tidsklemma. Drit i et par av medaljene og gjør hodet en tjeneste. Jeg sier det igjen; PRIORITERINGER! La livet vare så lenge det varer. Rekk over det du rekker over. Gjør litt mindre, og vær litt mer til stede når du gjør det. Det tror jeg er nøkkelen til et mer harmonisk liv. Uten at det klemmer i tiden.

La dette være mine ord for dagen.

Ann-Sisilie
-et Planlagtbarn med alt for mye fritid.