Finne meg sjæl

Jeg er straks 36 år, men av og til føler jeg meg like usikker som da jeg var 16. Ikke på de samme områdene kanskje, men følelsen av å ikke mestre det som forventes av meg er fremdeles like frustrerende som i puberteten. Jeg snakker ikke nødvendigvis om praktiske oppgaver som å gjøre jobben min, eller å konversere med andre mennesker. Der har jeg nok hatt en viss progresjon de siste 20 åra, og selv om jeg ikke har noen formell utdanning har jeg en jobb som krever litt bevegelse i de små grå, i tillegg til at jeg får snakke med alle typer mennesker iløpet av en arbeidsdag. De oppgavene, eller nivåene i livet, som samfunnet beveger seg langsmed, de har jeg ikke helt fått taket på. Jeg hadde selv en gang forventninger om at jeg i en alder av 30 sikkert hadde en mann og hundre barn. Eller i alle fall 5. Jeg ville ha et spennende liv der opplevelser og reiser kom som perler på en snor.  Jeg har fremdeles ingen mann, ei heller noen barn. Jeg bor alene med en katt. Jeg er en weird-cat-lady. Jeg vet ikke engang hva slags mann jeg vil ha, (jeg har en del formeninger om hva jeg IKKE vil ha da, det er da noe). Jeg har som tidligere nevnt ingen utdanning, og det er av den enkle grunn at jeg enda ikke vet hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg har ikke den fjerneste anelse.
Det er nesten som om jeg lever i et tv-spill der jeg har mistet tråden og ikke finner frem til løsningsordet som lar meg passere til enste platå. Irriterende.

 Det som skaper frustrasjon, hodebry (og eskalerende psoriasis) er at jeg aldri har hatt en skikkelig ventil for å få sluppet ut skodden av tankegrums som samler seg i hodet. Dette gjør meg lite kreativ, asosial og uopplagt på kveldstid. Jeg blir stresset uten å nødvendigvis ha det travelt, og det fører igjen til at lunta som er relativt kort fra før fortoner seg som "ikke målbar". Jeg liker ikke meg selv når jeg er sånn. Av og til finner jeg frem de sørgeligste filmene jeg eier bare for å få gråte litt. Det er helt latterlig, men det fungerer som en nødløsning. Etterpå mobber jeg meg selv for at jeg sitter og griner som ei kjerring.
  Dog, etter å ha sett Titanic, A beautiful mind, Hotel Rwanda og lignende filmer omlag hundre ganger så mister de etter hvert litt av brodden.

Derfor, for å finne meg sjæl har jeg et prosjekt på gang. Jeg har en kollega som lager seg deilige og svulstige ord på ting som ikke har noe ord fra før, og jeg har adoptert hennes seneste i rekken;

ZEN-PUBERTET

Jeg har kanskje alltid vært åndelig på en litt hemmelig måte. Ikke særlig påtrengende spirituell tror jeg, men sånn småplukk her og der. Ikke har jeg planer om å bli påtrengende spirituell heller, men det kan hende det er fruktbart å vende nesen litt innover i meg selv, i riktig zen-ånd, for å prøve å forstå det som rører seg der inne. Jeg har nemlig nylig lært at zen handler om å beskue sitt eget sinn. ( Her står det litt om zen, wikipedia vet alt.)
Jeg tror ikke engang de som kjenner meg vil merke noen stor forandring i min tale- eller væremåte,(ta det helt med ro) men forhåpentligvis kan jeg bli litt lettere å forstå hvis jeg bedre kan forstå meg selv. Det er verd et forsøk. Jeg har jo strengt tatt ikke så mye annet å foreta meg heller, og jeg tror ikke jeg vil komme til det stadiet at jeg velger bort andre ting for å være litt zen med meg selv. Når jeg nå leser igjennom dette avsnittet må jeg humre litt. Jeg kjenner i opptil flere som vil le høylytt over mitt nye prosjekt. Jeg vil la dem le, og jeg vil le med dem, men det er på tide å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil. Jeg kan like gjerne gjøre det nå. Kanskje litt meditasjon kan få stresset og den urolige nerven til å dempe seg? Jeg aner ikke. Dette er nytt. Det er derfor jeg er i Zen-puberteten.

Ohmm

Ann-Sisilie

PS: Når jeg har funnet meg selv vil jeg lære å spille ukulele. True story.