Tour de l'âme

For dere som ikke er så stødige språkmessig betyr -l'âme- sjelen. Jeg er ikke så språkmektig selv, derfor brukte jeg google translate. Jeg bruker google translate for det det er verd. Ripe i lakken, I know.

Inspirasjonen til denne uhyre gjennomtenkte tittelen er den pågående Tour de France. Selvfølgelig.
Det fascinerer meg hvert eneste år at denne rundturen på sykkel inspirerer en hel mengde menn til å kjøpe ekstremt dyre sykler, og dertil egnet utstyr. Det skjer en forvandling hos disse mennene, som både er vittig, litt teit, men også inspirerende. De aller fleste av dem som jeg ser langs veien er relativt voksne, enda flere er nokså korpulente, men felles for dem alle er at samtlige bærer den gule ledertrøya.

Jeg tenker meg at de i barndoms år kanskje var spreke, at idrett ikke bare var noe de drev med, men at det var en del av den naturlige hverdagen. Omtrent på samme måte som å puste, spise og sove. Kanskje gled denne tilværelsen over i lange og mange år på skolebenken, jobb, karriere, koner og barn. Jeg har verken mange år på skolebenken bak meg eller karriere, ei heller mann og barn, men treningshverdagen min ble igjen på den andre siden av tusenårsskiftet.

På en måte synes jeg det er litt småteit at en mann i 50-åra prøver å være Thor Hushovd, men samtidig er jeg litt misunnelig. Jeg tror menn lettere lar seg rive med av sine helter, og Thor Hushovd er da virkelig en helt så god som noen! Kanskje er det lettere å leke sykkelfantom (selv om ikke The Thor er med i touren i år), enn å finne frem sin indre indianer eller cowboy. Det er nok lettere å forklare en gul trøye enn tomahawk eller revolverbelte.

Når det er sagt, så tror jeg menn har lettere for å huske og  å hedre sine barndoms helter enn kvinner. Jeg synes å ha observert at menn i lek med barn har lettere for å leve seg inn i leken, enn det vi kvinner har. I allefall jeg. Jeg er ikke redd for å leke med barn, men jeg tror min selvbevissthet hindrer meg i å VÆRE en indianerprinsesse, jeg kjenner godt at jeg bare later som. Dessuten er det ikke Månestråle jenter drømmer om å være nå til dags, såpass har jeg skjønt, dermed kommer jeg til kort.

(en liten digresjon det siste avsnittet her, men disse har jeg alltid plass til).

Tilbake til l'âme, altså sjelen. Tour de l'âme, en reise i sjelen (LOL som de sier nå om dagen)
Jeg har skrevet så mangt og så mye når det gjelder meg selv så langt i år, om både nyttårsforsetter, zenpubertet osv, men ingenting har egentlig skjedd. Dette beror selvfølgelig på min egen nummenhet når det gjelder forandring.

Mitt nyeste prosjekt handler om selvaksept. Jeg må akseptere at jeg er som jeg er, for ellers har det ingen hensikt at andre gjør det. Første øvelse i operasjonen var å reise til Syden og strippes ned til bikini uten å skamme meg. Det klarte jeg. (med bravur til meg å være, om jeg skal si det selv).
Neste steg er å droppe kritiserende dameblader. Jeg er nødt til å innse at alt for mye energi går med på å gremmes over alle slanke- og skjønnhetstipsene, især når alle bildene er retusjerte i tillegg.
Jeg skal begynne og trene igjen. Ikke for at jeg skal se ut som at jeg er retusjert, men fordi jeg har tenkt å leve til jeg er 100 år minst, og jeg akter ikke å  bruke rullator i 50 av dem pga min egen latskap.

Det er her alle disse Hushovdene med gul ledertrøye og livstruende trange sykkelbukser med innlagt bleie kommer inn;

(triumferende heltemusikk som på film spiller i bakgrunnen)

Hver eneste en jeg ser skal jeg saluttere og gi honnør, om ikke annet i mitt indre.
De skal være min inspirasjon, for de viser at de selv har blitt motivert til bevegelse!
De beviser for alle som ferdes langs trønderske veier at de leter frem sin sjels proffsyklist, samme hvor korpulente eller magre de er!

Jeg mener det! Jeg er klar over at de nok kan virke hemmende for trafikken hist og her, men come on!

Jeg liker dem.
Kanskje mest fordi de ikke ser seg selv som teite fordi de har på seg en gul ledertrøye, selv om det ser skikkelig vittig ut.

Respekt!

Ann-Sisilie