The search for The Holy Equilibrium

Høsten har alltid gitt meg en slags nyttårsfølelse. Før var det med nytt skoleår, oppstart på håndballen, og den kjente og trygge hverdagen lager rammene for livet. Selv om jeg ikke har skolestart og håndball som markører lenger, så har jeg fremdeles denne følelsen av at året starter på nytt, og at arkene er blankere enn 1.januar. Ferien er over, og vi er tilnærmet fulltallig på jobb igjen. Byen bugner atter av læresugne studenter og friskt liv, og jeg blir motivert for forandring.

I dag har jeg gjort noe jeg har ønsket å gjøre i en evighet, nemlig å kaste badevekta. Den forhatte mobberen under skapet på badet. Mange tenker nok at dette ikke er noe å kalle en milepæl, men for meg så er det nettopp det.

Jeg er i utgangspunktet ikke så opptatt av antall kilo som knytter kroppen min til bakken, men det er så rart med det. Når jeg går på vekta og ser dette sifferet lyse imot meg som en trussel, så blir jeg trist. Jeg glemmer at jeg kan være fin, jeg glemmer å føle meg sexy, og det eneste jeg klarer å tenke på at alle sammen helt sikkert synes jeg er et fleskeberg. Sånn som samfunnet er idag, så er det ikke rom for fleskeberg. Jeg opplever at folk snakker annerledes til meg enn de tynne og pene, og dette synes jeg er urettferdig.

Nå generaliserer jeg, jeg vet det, men når jeg havner i det så alt for kjente sumpområdet i hjernen så er dette det eneste jeg legger merke til.

 Sannheten er at jeg omgir meg med elskverdige mennesker, og jeg har et større knippe nære venner enn det mange andre har, og er skikkelig heldig. Jeg elsker dem alle sammen!

Vel, nok mumling om andres fordommer, for nå skal jeg tvinge meg selv i en god stim. Eller som en kollega ville ha sagt; Jeg skal koble meg på en oppdrift.

Trinn 1: Badevekt- SAYONARA!!
Trinn 2: Detox-express. Rensekur jeg har prøvd med hell tidligere. Om den har en faktisk virkning eller om det dreier seg om placebo er uinteressant. Så lenge jeg føler forandring selv så er virkningen reell nok for meg.
Trinn 3: Jeg har faktisk kjøpt meg ny badevekt, MEN det er en slik en som ikke avslører antall kilo, bare om jeg går opp eller ned. F.eks;  -400 gram høres lite ut, men det er faktisk en hel smørpakke. Siden konkurranseinstinktet så til de grader er til stede, vil jeg tro det er lettere å motiveres når jeg slipper å se de skrikende tallene jeg skammer meg slik over.
Trinn 4: Jeg skal aktivt forsøke å stresse ned. Jeg havner lett i en ond spiral når det gjelder stress. Jeg stresser på jobben, jeg stresser hjemme, jeg stresser når jeg har ferie, jeg stresser når jeg skal sove. Jeg tåler å ha det travelt og hektisk, men jeg tåler dårlig å være stressa. De to trenger ikke engang å henge sammen. Når jeg stresser blir jeg vanskelig å ha med å gjøre, jeg blir sur, jeg blir sutrete, jeg blir hissig, jeg sover dårlig som igjen fører til at jeg blir enda surere osv. Dessuten går jeg opp i vekt. Raskt. Det er akkurat som om kroppen som organisme slutter å fungere som den skal når jeg stresser. Jeg spiser ikke annerledes engang, det har jeg undersøkt.

Jeg hadde ikke tenkt å si noe om dette her, det er for mye fokus på vekt som det er etter min mening. Dessuten har jeg sagt en del om det tidligere også. Gjentakelser er ikke det beste jeg vet akkurat, men skitt, la gå!

Men, dette innlegget handler ikke bare om vekt, men om likevekt. Equilibrium. (deilig ord, ikke sant)? Det er den jeg er på leting etter. Jeg vil forsøke, helhjertet, å finne en balanse. Det betyr kanskje å finne en måte å gå ned i vekt på, men samtidig huske å kose meg i livet, være meg, smile, le, drite i kommentarer (som jeg ikke kan dra nytte av på det egosentriske planet) og rett og slett bli glad i meg selv.

Jeg skal bli en hot mama. En hot big mama med alt for store pupper og rak rygg. Jeg gleder meg.

Let the games begin!

(men først skal jeg på kino og spise popcorn med cheddarpulver, fordi det er så jævla DIGG)


Ann-Sisilie