Når er I grevens tid?

Etter å blitt gjort oppmerksom på det, viser det seg at jeg ikke har den ringeste anelse hvor uttrykket "I grevens tid" stammer fra. Hvem er greven? Jeg tenker automatisk på Grev Dracula, for det er den greven jeg vet mest om, bortsett fra den greven Grevinne Grynet var gift med borte i Sverige en gang. Hun vet du, som var i Se&Hør hver uke på 80-tallet. (det var jo bare hun og Kari Storækre (ekskona til Arne Treholt) som var i Se&Hør den gangen.

Uansett; Jeg regner det som sannsynlig at flere enn meg som er uvitende om hvor dette uttrykket, som vi jo bruker titt og ofte, stammer fra, så jeg har vært så elskverdig at jeg har funnet frem svaret på det store internettet.

Det viser seg at verken Grev Dracula eller Grevinne Grynet har noe som helst med grevens tid å gjøre, for etter et raskt Googlesøk fant jeg følgende på en herr Skramstads blogg fra 2007;

Uttrykket i grevens tid ser ut til å stamme fra den danske borgerkrigen som kalles grevefeiden (1534–36). Det er grev Christoffer av Oldenburg som er greven i uttrykket. Opprinnelig ser i grevens tid ut til bare å ha betydd "på den tid grevefeiden foregikk". Otto Kalkar har i sin Ordbog over det ældre danske sprog et eksempel på denne bruken fra 1535:

 " her ligger frue Anna Holgers, som de ihielslog i grevens tid"

Senere fikk uttrykket betydningen "i en ulykkelig tid". Etter hvert har det skjedd en enda større betydningsforskyvning, og i dag betyr det at noen kommer i grevens tid, at de kommer i siste liten.

Jeg synes  eksemplet til Otto Kalkar får en litt artigere snert dersom man sier det i den betydning uttrykket har idag. Da hadde de jo slått ihjel Anna Holgers i siste liten, og dette gjør meg litt nysgjerrig på hva Anna Holgers var i ferd med å gjøre før hun ble ihjelslått. Men så betyr det altså bare at hun ble tatt av dage i ca 1535. Tamt. Uansett vet dere nå hvor uttrykket hadde sitt utspring, og jeg kan atter sove.

Håper jeg ikke havner i kasjotten fordi jeg lånte en bit fra herr Skramstads blogg. Der står forresten også kildehenvisninger. Jeg burde kanskje hatt med dem jeg også, men jeg sjekket faktisk ikke kildene, men tok bloggerens ord for god fisk.



Samme dag som jeg ble svar skyldig på spørsmålet om grevens tid ble jeg tatt på fersken i å bruke ordet Grassalt. Dette er ikke et ord!! Det heter faktisk ikke grassalt, men GRASSAT! UTEN L! Det har alltid sneket seg en L med i ordet når jeg har benyttet meg av det. Dette vet jeg med sikkerhet gjelder  hos flere i min omgangskrets. Jeg mistenker at L`en har smittet over fra ordet kolossalt, uten at jeg har grunnlag for å påstå det. Dette grassat pinlig, men saken er herved ryddet opp i i språksenteret i hjernen, og godt er det.

Når jeg drev og søkte opp ord og slikt på internett ikveld fant jeg dessuten ut at ordet Kumpan står beskrevet som et nedsettende ord med synonymer som fysak og slamp. På en annen side finner jeg følgende forklaring;

kumpaner, Kumpan har opphav i det norrøne kumpánn, og er beslektet med kompani. Kumpan betyr kamerat.

Denne forklaringen liker jeg bedre, og velger å bruke ordet med denne betydningen. Nå er det ikke så ofte jeg bruker ordet kumpan, men det skal jeg legge til i dagligtaleregisteret mitt med det samme fordi ordet føles så godt ut i munnen.

( selv om det ikke kan måle seg med yndlingsordet mitt ; Cherrox).

Ann-Sisilie

Ode til min far, og litt om likeverd...

For tiden feirer vi at kvinner har hatt stemmerett på linje med menn i hundre år i Norge. Vi har nok litt mer lerret og bleke før vi er helt likestilt, kamper skal kjempes, tårer skal gråtes og paroler skal kjeftes ut. Jeg er grunnleggende opptatt av at kvinner og menn er like mye verd, uavhengig av geografisk tilknytning. Stemmene må høres, også de forsiktige hvisk som drukner i øredøvende brøl fra kvinner med krigserfaring. (da snakker jeg ikke om erfaring fra Afganistan hvis noen skulle lure på det).

  Selv om jeg nok kan være litt rødstrømpete, og av den overbevisning at jeg kan gjøre akkurat det samme som en mann, syns jeg det er viktig å være takknemlig for at vi har så ufattelig mange menn på "vår side" når vi skriver 2013. De kjemper for kvinnene i sitt liv, mødre, koner og døtre.

Jeg har selv vokst opp i et hjem med en far som sannsynligvis er en feminist. (han ville aldri ha kalt seg det selv, fordi han mener det ville vært unødvendig bruk betegnelsen) For å nevne eksempler; Han er akkurat som meg enig i at kvinner og menn skal ha lik lønn for likt arbeid, (dette tror jeg gjelder for de aller fleste menn idag), og husarbeidet skal fordeles slik det passer best for husholdningens situasjon.

Uten å vite det har han jaget mine forventninger til menn til et ekstremt høyt nivå (eller et helt naturlig nivå slik jeg mener det skal være)

1) Det er min far som vasker det meste av tøy hjemme hos mor og far. Det er nok flere årsaker til det, bl.a at min mor har for vane å falle ned kjellertrappen isteden for å gå, når hun skal til vaskekjelleren.

2) Selv om min mor er sydame, legger han opp hvert eneste bukseben selv. Han sydde til og med skai-trekk til gitarforsterkeren sin. Dessuten stryker han sine egne skjorter.

3 )Når mamsen driver rovdrift av seg selv på jobb, kommer hun hjem til nyvasket hus, for han vet ikke riktig hva han skal gjøre for henne når hun er utkjørt. Uten å gjøre det bevisst har han gjort det eneste riktige.

4) Etter at han gikk av med pensjon har han begynt å lage middag sånn innimellom. Det tror jeg må være det siste jeg så for meg, siden min mor hører til eliten hva gjelder husmannskostmagi.

     Akkurat når det gjelder husarbeid har det nok ikke alltid vært slik, og det har sine årsaker som alt annet, men når det gjelder likeverd har jeg aldri vært i tvil. Jeg hadde ikke vært mer verd i heimen, eller blitt sett på som flinkere, om jeg hadde vært en gutt. Heller har jeg aldri vært i tvil om at yrkesvalg hele tiden har vært MITT valg, og ingen annens. Jeg husker godt at jeg var nære på å melde meg til førstegangstjeneste da jeg var 19, og en  utdannelse i forsvaret var et aktuelt alternativ for meg på et tidspunkt, tro det eller ei, og pappa sa ; "Sier du det? Ja, hvorfor ikke? Forsvaret har glimrende ordninger innen utdannelse, hva med for eksempel flymekaniker? Hadde det vært noe?".

Jeg tror nok at både lillesøster og jeg har lært ett og annet om selvstendighet fordi vi har fått lov til å være med, og fordi vi måtte hjelpe til. Jada, jeg måtte vaske klær, men jeg måtte også klippe gress og klyve ved. Kanskje ikke klyve da, men stable i allefall. Hadde jeg hatt et snev av interesse for motor hadde jeg nok fått tatt del i Opelens vidunderlige maskineri også.

Dette er likeverd for meg. Det at jeg er født jente her oppe på bjerget gjør det enklere for meg å leve ut mine ønsker og drømmer, men det hjelper å ha foreldre som mener at jenter og kvinner kan gjøre det samme som gutter og menn. Det er en befrielse. Jeg skulle ønske alle jenter i verden hadde det like fritt.

Jeg må presisere at dette innlegget IKKE er ment som noen forkleinelse av min mor, hun har stått på i øst og i vest så lenge jeg kan huske, og er langt mer effektiv og organisert enn jeg noensinne kan regne med å bli.

Jeg vil avslutte med å si at jeg ofte har spurt pappa om hjelp til små og store utfordringer, og han er på pletten når som helst, men ofte får jeg en forklaring over telefonen om hvordan man tar saken fatt. Han avslutter alltid med den største hjelpelinjen;

" Dette går så greit, du er nevenyttig og klarer det fint selv. Ring hvis du står fast. Hadet"

Ann-Sisilie