Prokrastineringsspøkelset og meg.

Jeg bor sammen med et spøkelse. Et prokrastineringsspøkelse. Jeg kan ikke se det, men jeg fornemmer en tung klam diger hånd som ligger oppå hodet mitt, så det blir tungt og numment, og ute av stand til å tenke effektivt.

Saken er den at jeg har mange små oppgaver som burde vært gjort her i heimen. Det er ikke alvorlige greier, men små ting som kan f.eks gjøre kjøkkenskapene litt mindre irriterende.
 Dog bor jeg sammen med en katt og et spøkelse, men ingen av dem bruker frokosttallerkener. Det er det bare jeg som gjør, så hvorfor har jeg da 16 stk i skapet? Eller 20 kaffekrus for den saks skyld.
I et annet skap har jeg 14 middagstallerkener. 4 er for store til å ha i oppvaskmaskina, 6 er nesten for store, og 4 er gammeldagse og relativt små tallerkener. Det er de siste jeg foretrekker å bruke, ikke minst for at jeg automatisk spiser mindre når jeg har en mindre tallerken.


På den andre siden av veggen har jeg en lett tilgjengelig bod. Der står det to ganske store plastdunker med lokk. Disse er tiltenkt oppgaven å oppbevare overskytende tallerkener, kopper og glass. Jeg har ikke kommet lenger enn at jeg har snakket om å rydde unna alle disse tingene, og jeg har til alt overmål snakket om det i månedsvis.


Dagens prosjekt handler dermed om å fjerne uaktuelt stentøy fra kjøkkenskapene. Dette vil (forhåpentligvis)  generere en bølge av ryddelyst, slik at den store røde IKEAhylla med tørrmat, bakevarer, kjøkkenutstyr og tomme syltetøyglass, ender opp med å se direkte innbydende og inspirerende ut i løpet av dagen. Det gjør den nemlig ikke nå. Den er fylt til randen, slik at det er umulig å "bare ta ut" den fine food prosessoren, selv om den er ekstremt praktisk, og burde vært brukt i det daglige. Jeg skal gjøre det til et delmål å la den få en hedersplass iløpet av dagen.


Foruten kjøkkenskapene, så har jeg en apotekdisk med 15 skuffer. Hva disse inneholder har jeg ikke særlig oversikt over, men jeg vet at i den ene lille skuffa ligger det gullfiskmat, og andre gullfiskhold-gadgets. Det er flere år siden Plopp-Trude døde.
   Hvis jeg kaster det som kastes kan, så ender jeg sikkert opp med 13 ledige skuffer (for jeg vet at den ene inneholder tegnesaker, og de kan få ligge der de ligger.


  Du kan gjerne si at jeg er uorganisert og rotete, og det er det jeg fremstår som, også overfor meg selv. Inni derimot, hater jeg at det er rotete rundt meg. Jeg hater at jeg utsetter ryddingen, for hvis jeg hadde tatt det med en gang, så hadde de ikke vokst seg til Prosjekter.
  Jeg elsker at det er rent, pent og ryddig, og at alt har sin faste plass. Jeg trenger ikke å ha bøker og filmer i alfabetisk rekkefølge, men jeg vil at de skal se pene ut i hyllene.


Jeg skjønner at det er selve utsettingen som er spøkelset. Jo lenger jeg venter med å gjøre en ting, jo tyngre og klammere blir hånden som fornummer optimismen og tiltakslysten.

Tiden er inne for nakkegrep.

Iverksett!

Ann-Sisilie