Jeg har skrevet bittelitt i et blogginnlegg en gang at menn er flinkere til å beholde barnet i seg enn det vi damer er. Jeg står ved påstanden.
Jeg anser meg for å være medium god til å hente frem barnet i meg, men bare hvis ting er lagt til rette for det. Jeg skulle ønske jeg bare kunne slippe taket når det passer MEG, og ikke kun når jeg har barn under 10 år i nærheten, som et slags alibi.
F.eks, i sommer opplevde jeg for første gang på evigheter at det styrtregnet samtidig som det var mer enn 20 grader. Det minner meg om når jeg var jentunge, og vi løp rundt barføtt på plena og jublet over det deilige regnet, uten å ofre gjennomvåte klær en tanke. Hvis de ble ubehagelig klengete tok vi dem bare av og løp i trusa, eller til og med nakne.
Det nærmeste jeg kom i sommer var at jeg syklet hjem fra jobb med et smil om munnen, og rennende mascara i hele fjeset. Jeg gikk sogar inn på ICA Møllenberg med sortstripete ansikt for å hente en pakke. Dette er svært uvanlig til meg å være, men det var en befrielse, dette lille øyeblikket med overmot, da jeg kastet all forfengelighet over ripa. Jeg døde ikke av det heller.
Da jeg kom hjem ble jeg stående i hagen og la regnet vaske bort siste rest av mascara og bekymringer. Jeg hadde lyst til å løpe rundt og rope og hyle og veive med armene, men jeg lot det bli med å smile opp mot regnet. (Jeg slår meg til ro med at naboene sannsynligvis ikke hadde delt min entusiasme dersom jeg hadde løpt hylende rundt i bare trusa, uavhengig av værtype, så det var nok greit at jeg holdt meg i det våte skinnet).
Det jeg egentlig ville skrive om idag, det er som overskriften sier; Menn og maskiner.
I de siste årene har Trondheim fått mange anleggsområder i byen. Det bygges tuneller og nye veier, og over alt står det maskiner. Store maskiner. Hjullastere, heisekraner, veivalser og gravemaskiner.
Jeg har etter hvert lagt merke til at det ALLTID står en mann utenfor sperringa og ser på.
Guttungen, studenten, småbarnsfaren, bestefaren og oldefaren er alle like fascinerte av de store bråkete maskinene, og jeg mistenker dem for å hylle maskinførerne som helter.
Av og til står flere sammen og ser på. De snakker ikke sammen, og de merker ikke at kona prøver å få kontakt, eller at telefonen ringer. Jeg ser det hver eneste dag, for utenfor jobben min arbeides det brummende og høylytt med oppgradering av gata.
Jeg sto en dag og justerte brillene til en pent kledd mann i femtiåra, som sikkert jobber på et kontor med ett eller annet viktig. Han så lengselsfullt ut vinduet, mot veivalsen som rullet sakte og tungt, og etterlot den ujevne overflaten flat som en rullebane.
"Jeg har alltid lurt på dette med menn og maskiner" sa jeg. "Det står alltid en mann og ser på".
Han snudde seg og så på meg med tindrende øyne. "Er de ikke fantastiske"!!!?
Han fortalte videre, med lengsel i stemmen, at han siden han var guttunge hadde hatt lyst til å kjøre gravemaskin, og at synet av anleggsomåder nesten var som å være gutt igjen, og stå utenfor en gigantisk sandkasse uten å få være med. De som kjørte maskinene var De store, tøffe gutta, de som kunne alt. Han kunne glemme tid og sted, og bare drømme seg bort.
"Det finnes ikke noe barskere enn å kjøre store maskiner, vet du, jo større jo bedre".
"det er ikke for sent" sa jeg.
Han snudde seg mot vinduet igjen. "nei...det er kanskje ikke det". Han hørtes nesten litt sørgmodig ut.
Ann-Sisilie
