Dette er et vanskelig tema for meg.
Jeg tror ikke jeg noen gang har vært flink til å si at jeg er flink til noe, ei heller at jeg er god nok. Man skal liksom ikke tro det om seg selv, og enda mindre si det høyt.
En riktig god venninne, la oss kalle henne Mentor E., er den ubestridte mester i å få folk til å føle seg som verdifulle edelstener, samme hvor crappy en føler seg. Hun har forklart ettertrykkelig at dersom man setter seg selv høyest, vil man også ha adskillig lettere for å se det vakre og fantastiske i andre mennesker. Hun sier at hvis man er positivt innstilt til det som kommer, tar motgang som en kilde til refleksjon, og tenker at alt ordner seg til det beste, så tiltrekker man seg folk som tenker likedan. Hun har ingen idioter i livet sitt hun. Hun er omringet av fabelaktige mennesker, og det er fordi hun er fabelaktig selv.
Denne godeste Mentor E. har snappet opp signaler om at jeg ikke er riktig fornøyd med min holdning til meg selv. Hun er nok ikke helt fornøyd med holdningen min hun heller, men isteden for å dikke og lulle til jeg blir litt mer glad i meg selv, så sier hun gang på gang;
"Det er bare å snu! Det er samme bevegelse som når du er i en situasjon du ikke liker. Du har to bein, du bruker dem til å bevege føttene, slik at du går derifra. Det er bare å gå i en annen retning. Herregud, SÅ enkelt er det. Skjønner du"?
Dette må ikke misforstås som at man skal flykte fra problemer eller lignende, men det handler om å flytte fokus. Hva skal jeg fokusere på? Det som gjorde livet flatt og grått for 20 år siden? 15 år siden? 8 år siden? Eller skal jeg la dette ligge igjen der bak. Dette er vanskelige greier for en stakkars sjel som bare såvidt er igang med å vokse seg sterk.
Jeg hadde ikke en vanskelig barndom overhodet, men jeg har gjort meg mange tanker om ungdomsåra. Alle er nok på sitt mest påvirkelige da, og identiteten er vanskelig å finne. Slik var det for meg også. Stygge frø som ble sådd den gangen har fått slå rot gjennom hele kroppen iløpet av mange år, og sitter nå helt nede i fotsålen. Jeg har forstått at disse røttene må rives opp. Det kommer til å bli vanskelig, men det er på tide å bli kvitt dem.
I følge Mentor E. skal dette gå som fot i hose. Jeg skal bare tenke at jeg ikke har bruk for dem lenger, og kaster dem på dynga. Etterpå skal jeg tenke at jeg aldri har hatt noen slike stygge røtter. Jeg har alltid vært flawless, jeg har alltid vært en gudinne, og jeg skal elske meg selv mer enn noen annen.
Det jeg foreløbig har gjort i denne prosessen er å sette selvdyrking på timeplanen. Det høres helt corny ut, men det er sant. På To-do-lista mi står det bl.a. rense teppet, støvsuge veggene, rydde i bua, Elsk deg selv, husk å ta opp middag fra fryseren, osv.
Elsk deg selv. Jaokei. Når jeg ikke helt klarer det på stående fot går jeg på badet, for der har gjort oppgave 2 fra som jeg har fått tildelt.; notert speilet fullt av påstander om meg selv.
Oppgave 3 er å si dem høyt til meg selv;
Jeg er praktfull.
Jeg er kreativ.
Jeg er sterk.
Jeg kan få til det jeg vil.
Jeg er fryktløs.
Jeg innser at dette blogginnlegget fremstår som en smule teit, men jeg har tenkt å legge det ut likevel. For meg er dette en del av prosessen. En rituell renselse om du vil.
Jeg har jo skrevet lignende greier før, om zen og alt mulig. Zen-perioden min varte i omtrent 20 minutter, gudinneperioden begynte på mandag og skal vare livet ut. Da er det viktig å være nøyaktig og nitidig i selvdyrkelsen. Jeg må finne tilbake til mitt opprinnelige Jeg.
Jeg har alltid tenkt at Lykken henger på den, akk, så høye gren. Hvis jeg har forstått Mentor E.s metode, som bygger på The Law of attraction, så skal jeg tenke at jeg har lykken allrede. Den vet det bare ikke enda, men den kommer til å falle i fanget på meg hvert øyeblikk.
Gudameg. Dette ble dypt.
Ann-Sisilie
