Dagens innlegg er ikke fylt med irritasjon, provokasjon, sinne og vrede. Derimot føler jeg behov for å uttrykke glede, iver, lykke, lengsel og en slags ro. Jeg skal nemlig på eventyr.
Jeg skal bestige tinder og lete etter skatter. Jeg skal grave i jorda, kjenne tåka lette, og jeg skal nyte hvert eneste åndedrag.
Dere som kjenner meg undrer nok på om dette kan være sant, og vil nok ha vanskeligheter med å se for dere meg som tindebestiger. Dere har helt rett. Jeg skal ikke bestige vaskeekte tinder som f.eks Glittertind, men jeg skal utforske mitt indre landskap for å si det litt pompøst.
Noen har kanskje fått med seg at jeg skal skifte beite i en periode. Etter 7+ år på samme arbeidsplass skal jeg lufte vingene litt, og oppsøker landsbygdas ro, stillhet (og ekstremturisme).
Jeg har fått sommerjobb på Klostergården på Tautra, som faktisk er verdens navle. Hvis dere trykker HER så vil dere se litt av det jeg snakker om. Dere kan også finne mer på facebooksiden deres. Hva jeg skal gjøre der kommer jeg nok tilbake til en annen gang, men etter sigende blir jeg nok gårdsbutikkjomfru. Passer meg bra.
(For ordens skyld kan jeg nevne at jeg skal tilbake til Specsaversfamilien i oktober altså).
Når det gjelder Tautra har jeg mye på hjertet. For den som ikke vet hva eller hvor det er , så er det ei bittelita øy i Trondheimsfjorden, utenfor vakre Frosta. Det er veiforbindelse til øya, men du må gjennom en port for å komme inn. Litt sånn "restricted area". Når du kommer innenfor porten er det som å komme til en annen del av verden, en annen tidsepoke nesten.
Nå er jo jeg et semiurbant menneske med romantiske rureale tendenser, så jeg vil nok smøre tykt på fremover. Isteden for å ta det med en klype salt så skal du tenke at det jeg skriver er på ramme alvor.
Jeg kjente det første gang jeg kom over moloen og brua, og hadde touchdown på Tautrisk jord. Øya er ikke lenger unna Trondheim enn et riktig godt steinkast, men atmosfæren er en helt annen enn jeg har opplevd noe annet sted. Jeg sa det tidlig at dette stedet gir meg en fysisk reaksjon i kroppen som jeg ikke kan ignorere.
Første kvelden jeg er der får jeg ofte ei dundrende hodepine, men sover som et barn hele natten. Resten av oppholdet (som til nå bare har dreid seg om et par-tre dager om gangen) er som et stykke deilig musikk. Kroppen mykner, humøret likeså, og kreativiteten som ligger inne i meg et sted begynner å starte opp igjen, som en rusten motor som har stått ubrukt i mange år. Det knirker og smeller, og trenger litt smøring, men det er liv der inne. Jeg rekker aldri å være der lenge nok til at motoren kommer riktig igang, så den pleier å stanse ganske tidlig etter hjemkomst. Nå skal jeg være der ute i flere måneder, og gleder meg til å få fart på maskineriet.
Jeg elsker Trondheim og alt hun har å by på, men etter snart 13 år kjenner jeg at stresset har tatt overhånd. "Hvordan kan du være stresset" tenker du sikkert, siden de eneste jeg har å tenke på er katten og meg selv. Da kan jeg bekrefte at man kan bli stresset oppe i hodet likevel.
Det skal ikke mer til enn et døgn på Tautra før jeg kjenner tåka begynne å lette, og at fragmenter av det jeg liker kommer til syne. Dette handler selvsagt ikke bare om geografi eller mulig åndelig tilstedeværelse, men menneskene jeg menger meg med der ute.
Jeg skulle så gjerne ha nevnt dem med fullt navn med STORE BOKSTAVER og hjerter og ballonger og det hele, men jeg har ikke spurt om lov.
De skal nok bli nevnt i eventyrerbrev iløpet av sommeren!
Det jeg uansett akter å si om dem er at de er førsteklasses mennesker, de er rause, jordnære, drømmende, uredde, inkluderende, dyktige, tøffe, myke, reflekterende, kloke, intelligente, herlige, kreative, tillitsfulle, inspirerende, ogsåvidereogsåvidere.
Jeg kan ikke komme over at de har spurt meg om å være sammen med dem hele sommeren.
Det kommer til å bli redningen.
Ann-Sisilie
