Tilgi meg, lillesøster!

Da jeg var en måned unna å være 5 år ble jeg storesøster. Jeg husker at det var stas og litt rart og se den lille skrukkete babyen gjennom vinduet på fødeavdelinga på sykehuset, og det var nok litt pussig at hun var vår, og at hun skulle være sammen med oss for alltid. 

Da hun kom hjem, så hadde nok både mamma og pappa sett for seg at jeg skulle være like stolt og sprengt av forelskelse som det de var,  men jeg hadde jo andre ting å gjøre enn å bare sitte å se på lillesøster. Tro det eller ei. Jeg skulle jo lete etter meitemark i regnet, som jeg kunne lagre i lomma på regnjakken til en passende anledning, jeg skulle lage sølekaker, lære meg å sykle, synge inn i hoppetauhåndtaket, lese Donald Duck og Sølvpilen. Jeg hadde kalenderen full av åpne spennende dager, og et eget nettverk av venner og venninner.

Jeg var jo stolt, og syntes hun var veldig søt, men jeg husker at jeg syntes hun skrek mye. Særlig på natta. 

I forkant av denne familieforøkelsen hadde jeg fått en babydukke. Hun hadde en luke i ryggen som man kunne sette inn ei plate, som lignet en bitte liten LP-plate. Denne inneholdt et spor som het gråt, og et som het latter. Ingen var spesielt troverdig etter dagens vurdering, og lyden var både anmassende, grell og sprø. Den gjorde andre sprø også, særlig min mor.

 Jeg husker godt en episode etter at lillesøster hadde kommet, da jeg var på rommet mitt og lekte med denne dokka med den skrekkelige lyden. Mor kom inn og sa at jeg måtte plukke ut lyden, for lillesøster ble så redd. Det var derfor hun gråt, sa hun. Jeg ble sur på lillesøster, mens jeg i ettertid har skjønt at min egen mor skyldte på lillesøster for å få den helvetes dokka til å holde kjeft. Jeg har ikke tatt opp dette med noen av dem i ettertid, og håper at vi slipper en episode pga min mors betenkelige påskudd i 1981. Jeg hadde nok gjort det samme selv, om jeg skal være ærlig.

Som årene gikk, og vi ble større, ble jeg ofte satt til å være sammen med lillesøster, og passe på henne. Det var just ikke alltid like populært.  Hun var svært kreativ av seg allerede da, og hadde liten respekt for hva som var lov og ei, (i motsetning til meg selv som alltid har vært svært lydig og fulgt alle regler med pinlig nøyaktighet)(unntatt når jeg var på garasjetaket uten lov, og falt ned og brakk armen). Ofte, når lillesøster var i det kreative hjørnet, så var det jeg som fikk skylden. Det fikk jeg helt til hun svarte at "jeg ej foj liten, så jeg fojståj ikke hva som ej jett og galt". Da rykket hun offisielt opp i intelligensnivå, og ting ble litt lettere for meg. 

Men ikke for lillesøster, for nå var det tid for hevn.

Nå skal jeg innrømme et par ting som skal avsløre at jeg har vært et lite troll.

En lørdagsmorgen (eller var det søndag) da lillesøster og jeg var oppe alene med TV-barnevakten, ble det lille bæret oppmerksom på fars snusdåse som lå på bordet.
"E hejje snusn t pappa?"
"ja. Bærre prøv"
"e d fali?"
"næi, pappa et jo snus kvar dag hainnj. Bære ta ein klomp å svøl."

Det morsomste med småsøsken er jo at de er lette å lure, så den lille søte med blonde korketrekkere tok en schwær klump med Petterøe`s snus i munnen, og svelgte hele driten. 

Det ble baluba.

Jeg visste at det var galt, og jeg visste at det vanket bråk. Jeg ante imidlertid ikke at det var så farlig, men jeg har hatt MYE dårlig samvittighet for denne episoden. UNNSKYLD!

En annen gang satt vi ved kjøkkenbordet hos farmor og farfar og spiste krokanis med karamellsaus. Jeg var ikke så glad i verken krokanis eller karamellsaus (det er jeg ikke den dag idag), og hadde endt opp med en flytende ismasse i skåla mi.
Lillesøster satt på den andre siden av bordet, og gomlet is. Hun var nybadet, og de tidligere nevnte blonde korketrekkerne var friske og nyvaskede. Jeg la en dose smeltet is på skjeen, mest for å terge, og skulle late som jeg skulle sprute isgrøten i fjeset hennes. 

"IKKE PJØV DÆ" ropte hun med korketrekkerne illsint, og da ble det selvsagt for vanskelig å la være.
Det endte med at hun måtte bades på nytt, og jeg gikk glipp av lørdagsgodtet. Det var verd det, men likevel: UNNSKYLD!

Jeg har lurt henne til å gjøre de utroligste ting, jeg har nektet henne å være med når jeg hang med venner, jeg har svart utidig og vært urettferdig, jeg har gjemt leker, tatt henne opp på kassett uten hennes samtykke, jeg har løyet, kløpet, dyttet, lurt, og... ja, lista er lang, og lengre enn jeg kan gjengi her.

Jeg hadde nok litt dårlig samvittighet den gangen også, men sikkert bare forbigående. I voksen alder har nok samvittigheten gnagd mer. Særlig når jeg ser barn som oppriktig tar seg av sine yngre søsken, og lar dem være en del av gjengen. Det gjorde definitivt ikke jeg.

UNNSKYLD, UNNSKYLD, UNNSKYLD!

For å gjøre det hele enda verre, så har hun i voksen alder alltid forsvart meg med tenner og klør dersom noen har vært stygge med meg, hun gir helt ekstreme gaver til jul og bursdag, og nå nylig fikk jeg sannelig vaskemaskina hennes også. En helt ny vaskemaskin med integrert tørketrommel. Hun kunne ha solgt den for tusenvis av kroner. Herlighet, jeg sier det bare. Jeg lurte henne til å spise snus...

Syrran, I<3U! 

Ann-Sisilie