Nytt sporskifte. Ny vår.

Tilgi meg, for jeg har ikke skriftet på årevis.

Og tilgi meg for at looken på bloggen er så 2015. Kan hende jeg gjør noe med det en gang.

Jeg skal prøve og starte motoren igjen.

Den 18.april i 2014 skrev jeg et innlegg som het "sporskifte".

Jeg skulle flytte til Tautra for sommeren, og beskrev mine tanker om øya, atmosfæren og folka mine her.

Lite visste jeg at den sommeren viste seg og bare være en forsmak på et nytt liv som skulle komme 7 år etter. 

Uendelig mye har skjedd på disse 7 årene, samtidig som ingenting er forandret. Jeg bærer fremdeles med meg de samme spøkelsene, selv om noen av dem har endret karakter underveis. 

Nå er den nye våren her. 

Jeg jobber på nytt i butikken på Klostergården, men denne gangen er det ikke bare en sommerjobb. 

Jeg bor på den mest vidunderlige pletten på Tautra, og kan ikke tro at jeg er så vanvittig heldig. Jeg har den elskede fjæra bare noen få meter unna huset, jeg har en glitrende frukthage, jeg har fjordutsikt, frisk luft, nære venner i umiddelbar nærhet, frihet og tid.

Tiden går saktere her ute. Ikke at det er kjedelig og tregt, tiden bruker bare lengre tid på hvert sekund.

Det er lettere og puste, og jeg rekker og lytte og å kjenne etter. 

Jeg kan kjenne brystet og sinnet åpne seg, hjernen min peprer meg med idèer, og jeg kjenner pågangsmotet spire igjen. Jeg kan kjenne mine egne hjerteslag, og jeg kan kjenne at jeg elsker og være her.

Det som er vondt er vondt på en annen måte. Det som er vanskelig  føles lettere og håndtere. 

Jeg er i ferd med og lande.

Kanskje vil jeg skrive litt mer også, få igang flyten igjen. Ikke bare betraktninger på facebook liksom. Kanskje jeg til og med skal ta et kurs. Hvem vet. 

Et sekund er jo verd to sekunder. Jeg får helt sikkert tid.

Ann-Sisilie

Tilgi meg, lillesøster!

Da jeg var en måned unna å være 5 år ble jeg storesøster. Jeg husker at det var stas og litt rart og se den lille skrukkete babyen gjennom vinduet på fødeavdelinga på sykehuset, og det var nok litt pussig at hun var vår, og at hun skulle være sammen med oss for alltid. 

Da hun kom hjem, så hadde nok både mamma og pappa sett for seg at jeg skulle være like stolt og sprengt av forelskelse som det de var,  men jeg hadde jo andre ting å gjøre enn å bare sitte å se på lillesøster. Tro det eller ei. Jeg skulle jo lete etter meitemark i regnet, som jeg kunne lagre i lomma på regnjakken til en passende anledning, jeg skulle lage sølekaker, lære meg å sykle, synge inn i hoppetauhåndtaket, lese Donald Duck og Sølvpilen. Jeg hadde kalenderen full av åpne spennende dager, og et eget nettverk av venner og venninner.

Jeg var jo stolt, og syntes hun var veldig søt, men jeg husker at jeg syntes hun skrek mye. Særlig på natta. 

I forkant av denne familieforøkelsen hadde jeg fått en babydukke. Hun hadde en luke i ryggen som man kunne sette inn ei plate, som lignet en bitte liten LP-plate. Denne inneholdt et spor som het gråt, og et som het latter. Ingen var spesielt troverdig etter dagens vurdering, og lyden var både anmassende, grell og sprø. Den gjorde andre sprø også, særlig min mor.

 Jeg husker godt en episode etter at lillesøster hadde kommet, da jeg var på rommet mitt og lekte med denne dokka med den skrekkelige lyden. Mor kom inn og sa at jeg måtte plukke ut lyden, for lillesøster ble så redd. Det var derfor hun gråt, sa hun. Jeg ble sur på lillesøster, mens jeg i ettertid har skjønt at min egen mor skyldte på lillesøster for å få den helvetes dokka til å holde kjeft. Jeg har ikke tatt opp dette med noen av dem i ettertid, og håper at vi slipper en episode pga min mors betenkelige påskudd i 1981. Jeg hadde nok gjort det samme selv, om jeg skal være ærlig.

Som årene gikk, og vi ble større, ble jeg ofte satt til å være sammen med lillesøster, og passe på henne. Det var just ikke alltid like populært.  Hun var svært kreativ av seg allerede da, og hadde liten respekt for hva som var lov og ei, (i motsetning til meg selv som alltid har vært svært lydig og fulgt alle regler med pinlig nøyaktighet)(unntatt når jeg var på garasjetaket uten lov, og falt ned og brakk armen). Ofte, når lillesøster var i det kreative hjørnet, så var det jeg som fikk skylden. Det fikk jeg helt til hun svarte at "jeg ej foj liten, så jeg fojståj ikke hva som ej jett og galt". Da rykket hun offisielt opp i intelligensnivå, og ting ble litt lettere for meg. 

Men ikke for lillesøster, for nå var det tid for hevn.

Nå skal jeg innrømme et par ting som skal avsløre at jeg har vært et lite troll.

En lørdagsmorgen (eller var det søndag) da lillesøster og jeg var oppe alene med TV-barnevakten, ble det lille bæret oppmerksom på fars snusdåse som lå på bordet.
"E hejje snusn t pappa?"
"ja. Bærre prøv"
"e d fali?"
"næi, pappa et jo snus kvar dag hainnj. Bære ta ein klomp å svøl."

Det morsomste med småsøsken er jo at de er lette å lure, så den lille søte med blonde korketrekkere tok en schwær klump med Petterøe`s snus i munnen, og svelgte hele driten. 

Det ble baluba.

Jeg visste at det var galt, og jeg visste at det vanket bråk. Jeg ante imidlertid ikke at det var så farlig, men jeg har hatt MYE dårlig samvittighet for denne episoden. UNNSKYLD!

En annen gang satt vi ved kjøkkenbordet hos farmor og farfar og spiste krokanis med karamellsaus. Jeg var ikke så glad i verken krokanis eller karamellsaus (det er jeg ikke den dag idag), og hadde endt opp med en flytende ismasse i skåla mi.
Lillesøster satt på den andre siden av bordet, og gomlet is. Hun var nybadet, og de tidligere nevnte blonde korketrekkerne var friske og nyvaskede. Jeg la en dose smeltet is på skjeen, mest for å terge, og skulle late som jeg skulle sprute isgrøten i fjeset hennes. 

"IKKE PJØV DÆ" ropte hun med korketrekkerne illsint, og da ble det selvsagt for vanskelig å la være.
Det endte med at hun måtte bades på nytt, og jeg gikk glipp av lørdagsgodtet. Det var verd det, men likevel: UNNSKYLD!

Jeg har lurt henne til å gjøre de utroligste ting, jeg har nektet henne å være med når jeg hang med venner, jeg har svart utidig og vært urettferdig, jeg har gjemt leker, tatt henne opp på kassett uten hennes samtykke, jeg har løyet, kløpet, dyttet, lurt, og... ja, lista er lang, og lengre enn jeg kan gjengi her.

Jeg hadde nok litt dårlig samvittighet den gangen også, men sikkert bare forbigående. I voksen alder har nok samvittigheten gnagd mer. Særlig når jeg ser barn som oppriktig tar seg av sine yngre søsken, og lar dem være en del av gjengen. Det gjorde definitivt ikke jeg.

UNNSKYLD, UNNSKYLD, UNNSKYLD!

For å gjøre det hele enda verre, så har hun i voksen alder alltid forsvart meg med tenner og klør dersom noen har vært stygge med meg, hun gir helt ekstreme gaver til jul og bursdag, og nå nylig fikk jeg sannelig vaskemaskina hennes også. En helt ny vaskemaskin med integrert tørketrommel. Hun kunne ha solgt den for tusenvis av kroner. Herlighet, jeg sier det bare. Jeg lurte henne til å spise snus...

Syrran, I<3U! 

Ann-Sisilie

Irritasjonsmomenter, (del 5)

Det er lenge siden jeg har skrevet om ting som irriterer meg. Jeg tenker at da er det sikkert på tide, for før eller siden må det ut. Hvis jeg vrenger det ut her, så er det dessuten litt hyggeligere for alle sammen, for ingen trenger å se meg vri ansiktet til en ugjenkjennelig masse av avsmak, og vi kan lage humor av irritasjonsmomentene isteden for flammende tirader.

Jeg går til verks.

     På TV2-nyhetene er det en nyhetsoppleser som sikkert er både hyggelig og kompetent på mange måter, men han har en uvane som får meg til å irritere meg så kraftig at jeg ikke lenger klarer å følge med på saken.
Han sier ikke "politiet", han sier "polletiet". "Polletiet har ankommet stedet" sier han. Dette er svært forstyrrende, og burde rettes opp i snarest. Folk som opererer på fjernsyn MÅ snakke korrekt, det er i allefall min mening.

     Jeg har en svært god venn (han omtales fra nå av som Adonis pga sin sjarm, karisma og balsameffekt for øyet). Han og jeg har ofte opphetede samtaler om irritasjonsmomenter i hverdagen, og dersom vi kan enes om at politikerne på Stortinget gjør noe som vi synes er dumt, ja så fråtser vi i å baksnakke dem, le av deres idiotiske framtoninger, og snakke om hvordan vi ville ha løst alt sammen med små grep. Vi er tross alt enestående og allvitende, Adonis og jeg.

     En ting som får Adonis til å dirre av harme er av samme natur som min irritasjon over TV2-nyhetsoppleserens uvane. Jeg skal beskrive saken under.

     Vi har flere politikere på Stortinget  som, når de er på tv, snakker om "polletikk". Det er like skrekkelig som det er sant. Jeg mener de burde få korreks, og så er jeg tilbøyelig til å synes at de burde bli pinlig berørte over seg selv, og dernest burde de skjerpe seg.

     Uttalen av politi og politikk på disse måtene er ikke beslektet med noen form for talefeil som følge av anatomiske utfordringer i munnhulen, ei heller andre talefeil. Det er direkte slurv, og kunne enkelt ha blitt fikset på av en logoped. Jeg er forresten sikker på at alle sammen kunne ha klart det uten logoped også, hvis de hadde konsentrert seg litt.



  Neste irritasjon er like forstyrrende som den plutselige forstummingen av summingen fra en mygg , midt på natten. (fiffig og avansert setning der, om jeg skal si det).

   
   Det er så mange skrivefeil på internett at jeg blir aldeles rasende. Seriøse aviser, useriøse aviser, tabloidpresse, små og store artikler om all verdens saker har alle sammen dette til felles. Jeg forstår at det er om å gjøre å få nyheten ut først av alle, men man kan da gå tilbake i ettertid og i det minste lese over det man har skrevet og publisert? Kanskje til og med ta seg bryet med å korrigere skrivefeilene.
    Jeg undres;  Har alle korrekturlesere avgått med døden? Er de erstattet med defekt autokorrekt?

     (Jeg sier ikke at jeg er en ener i rettskriving, og feil vil nok oppstå fra tid til annen, og dette ber jeg om unnskyldning for. Jeg ber dessuten om å bli gjort oppmerksom på feilskrivinger så snart du oppdager en).

Selv med alle de nye og idiotiske endringene i sproget (som at det f.eks nå er lov til å skrive Hverken. Med H!!) er det ikke lov å skrive INTRISERT. Det er ikke noe som heter intrisert, det heter interessert.
Det er dessuten ingenting som heter "hva har du tenkt TIL å gjøre", heller "hva gjør du PÅ", med mindre det kommer noe etterpå, f.eks "hva gjør du PÅ onsdag".

Jeg kjenner en pumpende blodåre i tinningen, og velger derfor å avstå fra å skrive om det mest irriterende fenomenet i norsk skriftspråk nå om dagen, nemlig ORD DELING!
Det kommer nok senere, innlegget om fjern styring og ananas ringer.



Sayonara

Ann-Sisilie

Jeg har glemt hvem jeg er.

Skrekk og gru.

Jeg må bare innrømme det. Jeg har kommet i skade for å glemme hvem jeg er. Hodet har vært tåkete en stund, og det har stort sett vært nok med å eksistere isteden for å leve. Pompøst sagt kanskje, men det er slik jeg opplever det. Jeg har gitt næring til sorg og fortvilelse, og svidd av så uendelig mye energi på å være trist. Det er ikke særlig likt meg, slik jeg egentlig er.

Jeg har ikke skrevet blogginnlegg på mer enn et år, men den som har vært oppmerksom har fått med seg at jeg tilbragte 4 måneder på Tautra i fjor sommer. For å si det enkelt var det tidenes sommerjobb. Veldig mye folk, mye jobb, og en mengde gode opplevelser. Jeg kastet øks for første gang, og jeg kjørte bil hele tre ganger, takket være en streng og insisterende AM. Hun har skjønt at det jeg trenger her i livet er mat og en tupp i ræva. 

Apropos mat, jeg laget ikke mat en eneste gang på disse 4 månedene, bortsett fra å smøre min egen frokost. Jeg spiste kalv og lam, poteter og Frostagrønnsaker, jeg drakk Klostergårdsøl nesten hver eneste dag. Jeg spiste dessert og ost, seterrømme, og drakk helmelk. Jeg lo og var fjollete, jeg lekte og mediterte. Jeg gikk i fjæra, plukket blomster, fikk nye venner, og snakket med en mengde interessante og inspirerende mennesker.
Resultat: Jeg gikk ned 11 kg og hadde glød i huden. Bare fordi jeg hadde det godt, det er jeg hellig overbevist om.




Jeg har det all right i byen jeg altså, men jeg savner landet. Jeg lever utenfor bobla jeg så gjerne vil være inne i, og jeg tror nok dette er noe av årsaken til tåkeheimen i hodet og trykket i brystet. Jeg har mistet det gode og glade et sted, isteden for å ta det med. Jeg vil ikke si at jeg skulle hatt det "i hjertet", for det blir for lite og banalt. Jeg kan erindre følelsen, og den sitter ikke bare i hjertet, den sitter i ryggmargen, i magen, i hjernen, og i huden.

Jeg er sikker på at jeg kan gjenerobre denne følelsen selv om jeg bor i byen. Den er ikke stedfast, tross alt. Det var jo det jeg hadde glemt.



Jeg har sagt det før, mange ganger, men jeg sier det igjen; Idag starter en ny tidsregning.

Operasjon gjenoppretting av Ann-Sisilie.

For noen (ganske mange faktisk) år siden ville jeg sagt følgende om meg selv:
*Jeg er glad og bekymringsløs.
* Jeg er lystig og fjollete, men seriøs når det behøves.
*Jeg er inspirert og kreativ.
Dette skal jeg ta tilbake, om det så skal ta hele livet.


Siden jeg er så glad i å liste opp ting, så skal jeg liste opp en rekke ting jeg har glemt å være takknemlig for, og som jeg mener jeg burde takke høyt for hver dag.

-Jeg er frisk, og har en hel kropp, som fungerer akkurat som den skal.

-Jeg har en mor, en far, og ei lillesøster, som alle sammen er glade i meg.

-Jeg har en stor bukett gode venner, som jeg vet alltid vil være der, selv om jeg faller ut i periferien og melankolien en stund.

-Jeg er godt likt, og jeg er god nok. (Denne er kanskje vanskeligst å huske inne i tåkeheimen, men en god venn påpekte dette for bare noen dager siden. Jeg lovet ham å ikke glemme det. Takk V!)

-Jeg setter pris på små ting, og kan glede meg over små detaljer som vind i håret, lukta av liljekonvall, og en nydelig liten akkord i ei låt.

-Livet mitt berikes av kunst. Fine bilder, god musikk og gode bøker har en direkte innvirkning på hvordan dagen er og blir, og inspirerer meg til å føle, tenke og iverksette.

-Jeg har en spennende og givende jobb, som jo også gir meg tak over hodet og mat på bordet.

-Jeg klarer selvsagt alt jeg vil, og jeg vil få alt jeg ønsker. Dette hadde virkelig gått i glemmeboken.

Første blogginnlegg på et år ble en aldri så liten egotripp, men den var behøvelig. Grumset må bort, tåka skal lette, og etterpå blir det bare solskinn.

Takk

Ann-Sisilie

Sporskifte

Dagens innlegg er ikke fylt med irritasjon, provokasjon, sinne og vrede. Derimot føler jeg behov for å uttrykke glede, iver, lykke, lengsel og en slags ro. Jeg skal nemlig på eventyr.

Jeg skal bestige tinder og lete etter skatter. Jeg skal grave i jorda, kjenne tåka lette, og jeg skal nyte hvert eneste åndedrag.
Dere som kjenner meg undrer nok på om dette kan være sant, og vil nok ha vanskeligheter med å se for dere meg som tindebestiger. Dere har helt rett. Jeg skal ikke bestige vaskeekte tinder som f.eks Glittertind, men jeg skal utforske mitt indre landskap for å si det litt pompøst.

Noen har kanskje fått med seg at jeg skal skifte beite i en periode. Etter 7+ år på samme arbeidsplass skal jeg lufte vingene litt, og oppsøker landsbygdas ro, stillhet (og ekstremturisme).
Jeg har fått sommerjobb på Klostergården på Tautra, som faktisk er verdens navle. Hvis dere trykker HER så vil dere se litt av det jeg snakker om. Dere kan også finne mer på facebooksiden deres. Hva jeg skal gjøre der kommer jeg nok tilbake til en annen gang, men etter sigende blir jeg nok gårdsbutikkjomfru. Passer meg bra.

(For ordens skyld kan jeg nevne at jeg skal tilbake til Specsaversfamilien i oktober altså).

Når det gjelder Tautra har jeg mye på hjertet. For den som ikke vet hva eller hvor det er , så er det ei bittelita øy i Trondheimsfjorden, utenfor vakre Frosta. Det er veiforbindelse til øya, men du må gjennom en port for å komme inn. Litt sånn "restricted area". Når du kommer innenfor porten er det som å komme til en annen del av verden, en annen tidsepoke nesten.
   Nå er jo jeg et semiurbant menneske med romantiske rureale tendenser, så jeg vil nok smøre tykt på fremover. Isteden for å ta det med en klype salt så skal du tenke at det jeg skriver er på ramme alvor.




Jeg kjente det første gang jeg kom over moloen og brua, og hadde touchdown på Tautrisk jord. Øya er ikke lenger unna Trondheim enn et riktig godt steinkast, men atmosfæren er en helt annen enn jeg har opplevd noe annet sted. Jeg sa det tidlig at dette stedet gir meg en fysisk reaksjon i kroppen som jeg ikke kan ignorere.

 Første kvelden jeg er der får jeg ofte ei dundrende hodepine, men sover som et barn hele natten. Resten av oppholdet (som til nå bare har dreid seg om et par-tre dager om gangen) er som et stykke deilig musikk. Kroppen mykner, humøret likeså, og kreativiteten som ligger inne i meg et sted begynner å starte opp igjen, som en rusten motor som har stått ubrukt i mange år. Det knirker og smeller, og trenger litt smøring, men det er liv der inne. Jeg rekker aldri å være der lenge nok til at motoren kommer riktig igang, så den pleier å stanse ganske tidlig etter hjemkomst. Nå skal jeg være der ute i flere måneder, og gleder meg til å få fart på maskineriet.

    Jeg elsker Trondheim og alt hun har å by på, men etter snart 13 år kjenner jeg at stresset har tatt overhånd. "Hvordan kan du være stresset" tenker du sikkert, siden de eneste jeg har å tenke på er katten og meg selv. Da kan jeg bekrefte at man kan bli stresset oppe i hodet likevel.

 Jeg har kjent litt på ensomhet og et derav handlingslammet sinn i noen år nå, og det er ganske utmattende. For å få bruke noen flere bilder og metaforer, så kan jeg beskrive det som at at ei tåke har lagt seg oppe i hodet, og at det bare er bunnskrap og sumplandskap som er synlig. Jeg vet at oppe i tåka ligger det glede, tilfredshet, varme, solskinn, en glemt ferdighet, selvtillit og mye humor. Jeg vet også at det ligger ting der oppe som jeg ikke har fått lært å kjenne, det finnes tinder å bestige og skatter å grave opp.
Det skal ikke mer til enn et døgn på Tautra før jeg kjenner tåka begynne å lette, og at fragmenter av det jeg liker kommer til syne. Dette handler selvsagt ikke bare om geografi eller mulig åndelig tilstedeværelse, men menneskene jeg menger meg med der ute.
     Jeg skulle så gjerne ha nevnt dem med fullt navn med STORE BOKSTAVER og hjerter og ballonger og det hele, men jeg har ikke spurt om lov.

De skal nok bli nevnt i eventyrerbrev iløpet av sommeren!

Det jeg uansett akter å si om dem er at de er førsteklasses mennesker, de er rause, jordnære, drømmende, uredde, inkluderende, dyktige, tøffe, myke, reflekterende, kloke, intelligente, herlige, kreative, tillitsfulle, inspirerende, ogsåvidereogsåvidere.



Jeg kan ikke komme over at de har spurt meg om å være sammen med dem hele sommeren.


Det kommer til å bli redningen.


Ann-Sisilie

Ukorrekte uttrykk i dagligtalen

Jeg har blitt gjort oppmerksom på et par uttrykk som ikke helt henger på greip. Jeg føler meg forpliktet til å dele dette med dere som gidder å lese.

Jeg hadde ikke tenkt på det før, men her oppe i Trøndelag har vi et uttrykk som heter "å sett i bære skjort-erman".  Det er snakk om skjorteermer her.  La meg sette det i en sammenheng;

"de` e så varmt idag at vi kainnj sett i bære skjorterman".

Det korrekte uttrykket ville være å si "de` e så varmt idag at vi kainnj sett i bære skjorta". Selv dette ville være på kanten.

Jeg har til gode å se noen sitte i bare skjorta selv om det er varmt, det vanlige ville være å sitte i skjorte og bukse.
Dermed kunne vi ha sagt at det var så varmt at vi kunne sitte uten jakke. Omvendt deraltså, men dermed korrekt, og ikke mulig å misforstå.

Når vi i tillegg bare sitter i ermene, kan jeg ikke annet enn å illustrere.
Riktignok ikke et kunstverk, siden jeg bare har paint på maskina, men jeg mener billedet taler for sig;

Jeg lot ham beholde trusa av hensyn til...ja, de aller fleste.

Uttrykk nr to er et som har fått en helt annen betydning da jeg faktisk fikk vite hva det virkelig betyr. Vet dere hva Fnatt er? eksempel;  Jeg får FNATT av deg!

Ta en titt på internett, jeg skal til og med legge til en link her.

Fnatt er altså det samme som skabb, men altså oftest lokalisert i underlivet.
Tenk på det neste gang du får fnatt av naboen, eller gud forby, ungene dine.

"Nå må dere roe dere ned, jeg får skabb i underlivet av dere altså!!!"

Just sayin`

Jeg kommer ikke til å legge ut fargerik illustrasjon av dette uttrykket.

Takk for oppmerksomheten.

Ann-Sisilie

Tid for selvbeskuelse.

Dette er et vanskelig tema for meg.

 Jeg tror ikke jeg noen gang har vært flink til å si at jeg er flink til noe, ei heller at jeg er god nok. Man skal liksom ikke tro det om seg selv, og enda mindre si det høyt.


En riktig god venninne, la oss kalle henne Mentor E., er den ubestridte mester i å få folk til å føle seg som verdifulle edelstener, samme hvor crappy en føler seg. Hun har forklart ettertrykkelig at dersom man setter seg selv høyest, vil man også ha adskillig lettere for å se det vakre og fantastiske i andre mennesker. Hun sier at hvis man er positivt innstilt til det som kommer, tar motgang som en kilde til refleksjon, og tenker at alt ordner seg til det beste, så tiltrekker man seg folk som tenker likedan. Hun har ingen idioter i livet sitt hun. Hun er omringet av fabelaktige mennesker, og det er fordi hun er fabelaktig selv.

Denne godeste Mentor E. har snappet opp signaler om at jeg ikke er riktig fornøyd med min holdning til meg selv. Hun er nok ikke helt fornøyd med holdningen min hun heller, men isteden for å dikke og lulle til jeg blir litt mer glad i meg selv, så sier hun gang på gang;

  "Det er bare å snu! Det er samme bevegelse som når du er i en situasjon du ikke liker. Du har to bein, du bruker dem til å bevege føttene, slik at du går derifra. Det er bare å gå i en annen retning. Herregud, SÅ enkelt er det. Skjønner du"?

Dette må ikke misforstås som at man skal flykte fra problemer eller lignende, men det handler om å flytte fokus. Hva skal jeg fokusere på? Det som gjorde livet flatt og grått  for 20 år siden? 15 år siden? 8 år siden? Eller skal jeg la dette ligge igjen der bak. Dette er vanskelige greier for en stakkars sjel som bare såvidt er igang med å vokse seg sterk.

Jeg hadde ikke en vanskelig barndom overhodet, men jeg har gjort meg mange tanker om ungdomsåra. Alle er nok på sitt mest påvirkelige da, og identiteten er vanskelig å finne. Slik var det for meg også. Stygge frø som ble sådd den gangen har fått slå rot gjennom hele kroppen iløpet av mange år, og sitter nå helt nede i fotsålen. Jeg har forstått at disse røttene må rives opp. Det kommer til å bli  vanskelig, men det er på tide å bli kvitt dem.

I følge Mentor E. skal dette gå som fot i hose. Jeg skal bare tenke at jeg ikke har bruk for dem lenger, og kaster dem på dynga. Etterpå skal jeg tenke at jeg aldri har hatt noen slike stygge røtter. Jeg har alltid vært flawless, jeg har alltid vært en gudinne, og jeg skal elske meg selv mer enn noen annen.

Det jeg foreløbig har gjort i denne prosessen er å sette selvdyrking på timeplanen. Det høres helt corny ut, men det er sant. På To-do-lista mi står det bl.a. rense teppet, støvsuge veggene, rydde i bua, Elsk deg selv, husk å ta opp middag fra fryseren, osv.


Elsk deg selv. Jaokei. Når jeg ikke helt klarer det på stående fot går jeg på badet, for der har gjort oppgave 2 fra som jeg har fått tildelt.; notert speilet fullt av påstander om meg selv.
Oppgave 3 er å si dem høyt til meg selv;

Jeg er praktfull.

Jeg er kreativ.

Jeg er sterk.

Jeg kan få til det jeg vil.

Jeg er fryktløs.

Jeg innser at dette blogginnlegget fremstår som en smule teit, men jeg har tenkt å legge det ut likevel. For meg er dette en del av prosessen. En rituell renselse om du vil.
Jeg har jo skrevet lignende greier før, om zen og alt mulig. Zen-perioden min varte i omtrent 20 minutter, gudinneperioden begynte på mandag og skal vare livet ut. Da er det viktig å være nøyaktig og nitidig i selvdyrkelsen. Jeg må finne tilbake til mitt opprinnelige Jeg.

Jeg har alltid tenkt at Lykken henger på den, akk, så høye gren. Hvis jeg har forstått Mentor E.s metode, som bygger på The Law of attraction, så skal jeg tenke at jeg har lykken allrede. Den vet det bare ikke enda, men den kommer til å falle i fanget på meg hvert øyeblikk.

Gudameg. Dette ble dypt.

Ann-Sisilie

Menn og maskiner

Jeg har skrevet bittelitt i et blogginnlegg en gang at menn er flinkere til å beholde barnet i seg enn det vi damer er. Jeg står ved påstanden.
  Jeg anser meg for å være medium god til å hente frem barnet i meg, men bare hvis ting er lagt til rette for det. Jeg skulle ønske jeg bare kunne slippe taket når det passer MEG, og ikke kun når jeg har barn under 10 år i nærheten, som et slags alibi.

F.eks, i sommer opplevde jeg for første gang på evigheter at det styrtregnet samtidig som det var mer enn 20 grader. Det minner meg om når jeg var jentunge, og vi løp rundt barføtt på plena og jublet over det deilige regnet, uten å ofre gjennomvåte klær en tanke. Hvis de ble ubehagelig klengete tok vi dem bare av og løp i trusa, eller til og med nakne.

Det nærmeste jeg kom i sommer var at jeg syklet hjem fra jobb med et smil om munnen, og rennende mascara i hele fjeset. Jeg gikk sogar inn på ICA Møllenberg med sortstripete ansikt for å hente en pakke. Dette er svært uvanlig til meg å være, men det var en befrielse, dette lille øyeblikket med overmot, da jeg kastet all forfengelighet over ripa. Jeg døde ikke av det heller.
   Da jeg kom hjem ble jeg stående i hagen og la regnet vaske bort siste rest av mascara og bekymringer. Jeg hadde lyst til å løpe rundt og rope og hyle og veive med armene, men jeg lot det bli med å smile opp mot regnet. (Jeg slår meg til ro med at naboene sannsynligvis ikke hadde delt min entusiasme dersom jeg hadde løpt hylende rundt i bare trusa, uavhengig av værtype, så det var nok greit at jeg holdt meg i det våte skinnet).


Det jeg egentlig ville skrive om idag, det er som overskriften sier; Menn og maskiner.

I de siste årene har Trondheim fått mange anleggsområder i byen. Det bygges tuneller og nye veier, og over alt står det maskiner. Store maskiner. Hjullastere, heisekraner, veivalser og gravemaskiner.

Jeg har etter hvert lagt merke til at det ALLTID står en mann utenfor sperringa og ser på.
    Guttungen, studenten, småbarnsfaren, bestefaren og oldefaren er alle like fascinerte av de store bråkete maskinene, og jeg mistenker dem for å hylle maskinførerne som helter.
Av og til står flere sammen og ser på. De snakker ikke sammen, og de merker ikke at kona prøver å få kontakt, eller at telefonen ringer. Jeg ser det hver eneste dag, for  utenfor jobben min arbeides det brummende og høylytt med oppgradering av gata.

Jeg sto en dag og justerte brillene til en pent kledd mann i femtiåra, som sikkert jobber på et kontor med ett eller annet viktig. Han så lengselsfullt ut vinduet, mot veivalsen som rullet sakte og tungt, og etterlot den ujevne overflaten flat som en rullebane.

"Jeg har alltid lurt på dette med menn og maskiner" sa jeg. "Det står alltid en mann og ser på".
Han snudde seg og så på meg med tindrende øyne. "Er de ikke fantastiske"!!!?

Han fortalte videre, med lengsel i stemmen, at han siden han var guttunge hadde hatt lyst til å kjøre gravemaskin, og at synet av anleggsomåder nesten var som å være gutt igjen, og stå utenfor en gigantisk sandkasse uten å få være med. De som kjørte maskinene var De store, tøffe gutta, de som kunne alt. Han kunne glemme tid og sted, og bare drømme seg bort.

 "Det finnes ikke noe barskere enn å kjøre store maskiner, vet du, jo større jo bedre".

"det er ikke for sent" sa jeg.

Han snudde seg mot vinduet igjen. "nei...det er kanskje ikke det". Han hørtes nesten litt sørgmodig ut.

Ann-Sisilie

Prokrastineringsspøkelset og meg.

Jeg bor sammen med et spøkelse. Et prokrastineringsspøkelse. Jeg kan ikke se det, men jeg fornemmer en tung klam diger hånd som ligger oppå hodet mitt, så det blir tungt og numment, og ute av stand til å tenke effektivt.

Saken er den at jeg har mange små oppgaver som burde vært gjort her i heimen. Det er ikke alvorlige greier, men små ting som kan f.eks gjøre kjøkkenskapene litt mindre irriterende.
 Dog bor jeg sammen med en katt og et spøkelse, men ingen av dem bruker frokosttallerkener. Det er det bare jeg som gjør, så hvorfor har jeg da 16 stk i skapet? Eller 20 kaffekrus for den saks skyld.
I et annet skap har jeg 14 middagstallerkener. 4 er for store til å ha i oppvaskmaskina, 6 er nesten for store, og 4 er gammeldagse og relativt små tallerkener. Det er de siste jeg foretrekker å bruke, ikke minst for at jeg automatisk spiser mindre når jeg har en mindre tallerken.


På den andre siden av veggen har jeg en lett tilgjengelig bod. Der står det to ganske store plastdunker med lokk. Disse er tiltenkt oppgaven å oppbevare overskytende tallerkener, kopper og glass. Jeg har ikke kommet lenger enn at jeg har snakket om å rydde unna alle disse tingene, og jeg har til alt overmål snakket om det i månedsvis.


Dagens prosjekt handler dermed om å fjerne uaktuelt stentøy fra kjøkkenskapene. Dette vil (forhåpentligvis)  generere en bølge av ryddelyst, slik at den store røde IKEAhylla med tørrmat, bakevarer, kjøkkenutstyr og tomme syltetøyglass, ender opp med å se direkte innbydende og inspirerende ut i løpet av dagen. Det gjør den nemlig ikke nå. Den er fylt til randen, slik at det er umulig å "bare ta ut" den fine food prosessoren, selv om den er ekstremt praktisk, og burde vært brukt i det daglige. Jeg skal gjøre det til et delmål å la den få en hedersplass iløpet av dagen.


Foruten kjøkkenskapene, så har jeg en apotekdisk med 15 skuffer. Hva disse inneholder har jeg ikke særlig oversikt over, men jeg vet at i den ene lille skuffa ligger det gullfiskmat, og andre gullfiskhold-gadgets. Det er flere år siden Plopp-Trude døde.
   Hvis jeg kaster det som kastes kan, så ender jeg sikkert opp med 13 ledige skuffer (for jeg vet at den ene inneholder tegnesaker, og de kan få ligge der de ligger.


  Du kan gjerne si at jeg er uorganisert og rotete, og det er det jeg fremstår som, også overfor meg selv. Inni derimot, hater jeg at det er rotete rundt meg. Jeg hater at jeg utsetter ryddingen, for hvis jeg hadde tatt det med en gang, så hadde de ikke vokst seg til Prosjekter.
  Jeg elsker at det er rent, pent og ryddig, og at alt har sin faste plass. Jeg trenger ikke å ha bøker og filmer i alfabetisk rekkefølge, men jeg vil at de skal se pene ut i hyllene.


Jeg skjønner at det er selve utsettingen som er spøkelset. Jo lenger jeg venter med å gjøre en ting, jo tyngre og klammere blir hånden som fornummer optimismen og tiltakslysten.

Tiden er inne for nakkegrep.

Iverksett!

Ann-Sisilie

Når er I grevens tid?

Etter å blitt gjort oppmerksom på det, viser det seg at jeg ikke har den ringeste anelse hvor uttrykket "I grevens tid" stammer fra. Hvem er greven? Jeg tenker automatisk på Grev Dracula, for det er den greven jeg vet mest om, bortsett fra den greven Grevinne Grynet var gift med borte i Sverige en gang. Hun vet du, som var i Se&Hør hver uke på 80-tallet. (det var jo bare hun og Kari Storækre (ekskona til Arne Treholt) som var i Se&Hør den gangen.

Uansett; Jeg regner det som sannsynlig at flere enn meg som er uvitende om hvor dette uttrykket, som vi jo bruker titt og ofte, stammer fra, så jeg har vært så elskverdig at jeg har funnet frem svaret på det store internettet.

Det viser seg at verken Grev Dracula eller Grevinne Grynet har noe som helst med grevens tid å gjøre, for etter et raskt Googlesøk fant jeg følgende på en herr Skramstads blogg fra 2007;

Uttrykket i grevens tid ser ut til å stamme fra den danske borgerkrigen som kalles grevefeiden (1534–36). Det er grev Christoffer av Oldenburg som er greven i uttrykket. Opprinnelig ser i grevens tid ut til bare å ha betydd "på den tid grevefeiden foregikk". Otto Kalkar har i sin Ordbog over det ældre danske sprog et eksempel på denne bruken fra 1535:

 " her ligger frue Anna Holgers, som de ihielslog i grevens tid"

Senere fikk uttrykket betydningen "i en ulykkelig tid". Etter hvert har det skjedd en enda større betydningsforskyvning, og i dag betyr det at noen kommer i grevens tid, at de kommer i siste liten.

Jeg synes  eksemplet til Otto Kalkar får en litt artigere snert dersom man sier det i den betydning uttrykket har idag. Da hadde de jo slått ihjel Anna Holgers i siste liten, og dette gjør meg litt nysgjerrig på hva Anna Holgers var i ferd med å gjøre før hun ble ihjelslått. Men så betyr det altså bare at hun ble tatt av dage i ca 1535. Tamt. Uansett vet dere nå hvor uttrykket hadde sitt utspring, og jeg kan atter sove.

Håper jeg ikke havner i kasjotten fordi jeg lånte en bit fra herr Skramstads blogg. Der står forresten også kildehenvisninger. Jeg burde kanskje hatt med dem jeg også, men jeg sjekket faktisk ikke kildene, men tok bloggerens ord for god fisk.



Samme dag som jeg ble svar skyldig på spørsmålet om grevens tid ble jeg tatt på fersken i å bruke ordet Grassalt. Dette er ikke et ord!! Det heter faktisk ikke grassalt, men GRASSAT! UTEN L! Det har alltid sneket seg en L med i ordet når jeg har benyttet meg av det. Dette vet jeg med sikkerhet gjelder  hos flere i min omgangskrets. Jeg mistenker at L`en har smittet over fra ordet kolossalt, uten at jeg har grunnlag for å påstå det. Dette grassat pinlig, men saken er herved ryddet opp i i språksenteret i hjernen, og godt er det.

Når jeg drev og søkte opp ord og slikt på internett ikveld fant jeg dessuten ut at ordet Kumpan står beskrevet som et nedsettende ord med synonymer som fysak og slamp. På en annen side finner jeg følgende forklaring;

kumpaner, Kumpan har opphav i det norrøne kumpánn, og er beslektet med kompani. Kumpan betyr kamerat.

Denne forklaringen liker jeg bedre, og velger å bruke ordet med denne betydningen. Nå er det ikke så ofte jeg bruker ordet kumpan, men det skal jeg legge til i dagligtaleregisteret mitt med det samme fordi ordet føles så godt ut i munnen.

( selv om det ikke kan måle seg med yndlingsordet mitt ; Cherrox).

Ann-Sisilie

Ode til min far, og litt om likeverd...

For tiden feirer vi at kvinner har hatt stemmerett på linje med menn i hundre år i Norge. Vi har nok litt mer lerret og bleke før vi er helt likestilt, kamper skal kjempes, tårer skal gråtes og paroler skal kjeftes ut. Jeg er grunnleggende opptatt av at kvinner og menn er like mye verd, uavhengig av geografisk tilknytning. Stemmene må høres, også de forsiktige hvisk som drukner i øredøvende brøl fra kvinner med krigserfaring. (da snakker jeg ikke om erfaring fra Afganistan hvis noen skulle lure på det).

  Selv om jeg nok kan være litt rødstrømpete, og av den overbevisning at jeg kan gjøre akkurat det samme som en mann, syns jeg det er viktig å være takknemlig for at vi har så ufattelig mange menn på "vår side" når vi skriver 2013. De kjemper for kvinnene i sitt liv, mødre, koner og døtre.

Jeg har selv vokst opp i et hjem med en far som sannsynligvis er en feminist. (han ville aldri ha kalt seg det selv, fordi han mener det ville vært unødvendig bruk betegnelsen) For å nevne eksempler; Han er akkurat som meg enig i at kvinner og menn skal ha lik lønn for likt arbeid, (dette tror jeg gjelder for de aller fleste menn idag), og husarbeidet skal fordeles slik det passer best for husholdningens situasjon.

Uten å vite det har han jaget mine forventninger til menn til et ekstremt høyt nivå (eller et helt naturlig nivå slik jeg mener det skal være)

1) Det er min far som vasker det meste av tøy hjemme hos mor og far. Det er nok flere årsaker til det, bl.a at min mor har for vane å falle ned kjellertrappen isteden for å gå, når hun skal til vaskekjelleren.

2) Selv om min mor er sydame, legger han opp hvert eneste bukseben selv. Han sydde til og med skai-trekk til gitarforsterkeren sin. Dessuten stryker han sine egne skjorter.

3 )Når mamsen driver rovdrift av seg selv på jobb, kommer hun hjem til nyvasket hus, for han vet ikke riktig hva han skal gjøre for henne når hun er utkjørt. Uten å gjøre det bevisst har han gjort det eneste riktige.

4) Etter at han gikk av med pensjon har han begynt å lage middag sånn innimellom. Det tror jeg må være det siste jeg så for meg, siden min mor hører til eliten hva gjelder husmannskostmagi.

     Akkurat når det gjelder husarbeid har det nok ikke alltid vært slik, og det har sine årsaker som alt annet, men når det gjelder likeverd har jeg aldri vært i tvil. Jeg hadde ikke vært mer verd i heimen, eller blitt sett på som flinkere, om jeg hadde vært en gutt. Heller har jeg aldri vært i tvil om at yrkesvalg hele tiden har vært MITT valg, og ingen annens. Jeg husker godt at jeg var nære på å melde meg til førstegangstjeneste da jeg var 19, og en  utdannelse i forsvaret var et aktuelt alternativ for meg på et tidspunkt, tro det eller ei, og pappa sa ; "Sier du det? Ja, hvorfor ikke? Forsvaret har glimrende ordninger innen utdannelse, hva med for eksempel flymekaniker? Hadde det vært noe?".

Jeg tror nok at både lillesøster og jeg har lært ett og annet om selvstendighet fordi vi har fått lov til å være med, og fordi vi måtte hjelpe til. Jada, jeg måtte vaske klær, men jeg måtte også klippe gress og klyve ved. Kanskje ikke klyve da, men stable i allefall. Hadde jeg hatt et snev av interesse for motor hadde jeg nok fått tatt del i Opelens vidunderlige maskineri også.

Dette er likeverd for meg. Det at jeg er født jente her oppe på bjerget gjør det enklere for meg å leve ut mine ønsker og drømmer, men det hjelper å ha foreldre som mener at jenter og kvinner kan gjøre det samme som gutter og menn. Det er en befrielse. Jeg skulle ønske alle jenter i verden hadde det like fritt.

Jeg må presisere at dette innlegget IKKE er ment som noen forkleinelse av min mor, hun har stått på i øst og i vest så lenge jeg kan huske, og er langt mer effektiv og organisert enn jeg noensinne kan regne med å bli.

Jeg vil avslutte med å si at jeg ofte har spurt pappa om hjelp til små og store utfordringer, og han er på pletten når som helst, men ofte får jeg en forklaring over telefonen om hvordan man tar saken fatt. Han avslutter alltid med den største hjelpelinjen;

" Dette går så greit, du er nevenyttig og klarer det fint selv. Ring hvis du står fast. Hadet"

Ann-Sisilie

Julekvad. Religiøst eller ei.

Jeg vil først (i få ord) erklære min holdning til kristendommen;
Jeg tror ikke på Gud. Så enkelt er det. Det kan tenkes det fantes en mann ved navn Jesus i Bethlehemstraktene for et par tusen år siden. Jeg vil tro de var flere faktisk, men jeg tror overhodet ikke på at han ble født av en jomfru eller at han kunne å gå på vannet. Kanskje kunne han helbrede syke sånn som Snåsakailln, men jeg tviler sterkt på at han gjorde vann til vin. Det ville i så fall være et villt partytriks.

Bibelen som oppslagsverk  for hvordan å oppføre seg er jeg svært kritisk til. Det er nesten på høyde med FRP. Noe er all right, men det som er på jordet er så til de grader på jordet at jeg ikke kan begripe at vi i en opplyst verden kan følge disse veiledningene. Dette skal vi ikke gå inn på nå, for da blir jeg sittende med et tisiders tiradeinnlegg, og det tror jeg ikke noen kan takle nå når vi har det så hyggelig.

Jeg mener ikke å tråkke på noen som lever etter sin kristne overbevisning, dette kan vi heldigvis velge selv. Jeg er enig i at menneskeverd, respekt, høflig tiltale, og det å ta vare på hverandre er ting vi burde verdsette mer, men det er strengt tatt ikke nødvendig å være kristen for å følge disse levereglene. De er ikke kristne fenomener, for vi vet at mennesker har fulgt disse selv før engler tilsynelatende forferdet hyrdene for så mange år siden.

Her kommer en påstand som kanskje kan komme som et sjokk for enkelte;

"Den nordeuropeiske julefeiringen er  en eldgammel fellesgermansk fest som er mye eldre enn kristendommen i våre områder."

Dette er et sitat fra internett. Jeg skal ikke ta æren for påstanden, jeg bare nevner det.

Likevel ble jeg litt trist da jeg nettopp leste en artikkel om at Human Etisk Forbund vil fjerne julesangene i skolen pga det kristne budskapet om Jesu fødsel. Argument; Vi lever i et flerkulturelt samfunn, og barn uansett tilhørighet, være seg religiøst eller ei, får tredd disse forkynnende sangene ned over ørene. Påstandsfraser i sangene som "...Guds sønn ble født...Vår frelser... Guds engler satt med fryd derom... osv, vil få barn til å tro at dette er sant. FAIL

Jeg mener følgende; Vi skal ikke undervurdere disse barna. De samme barna synger om julenissen som spiser grøt på låven, og som kommer ned pipa for å levere julegaver om natta. De fleste barn slutter å tro på julenissen relativt tidlig.
Jeg sidestiller Julenissen og Jesus et øyeblikk der altså, hvis det er greit.

 Hvis de tror på Jesus eller Julenissen, hva er så tragisk med det, annet enn at det berører de voksnes stolthet? Det er det ene, litt banale argumentet mitt.
Det andre, som er det egentlige poenget med hele innlegget her, er at jeg selv har sunget julekvad relativt høylytt i 36 år, og synes disse gamle julesalmene er vakre.

Nå kommer poenget;

Jeg tror ikke mer på Gud og den Jesus vi kjenner til fra Bibelen mer enn jeg tror på julenissen.
VOILA

Kan man ikke synge sanger om både julenissen og Jesusbarnet, og samtidig hylle det faktum at sola snur? SYNG sier nå jeg!

God Jõl!

Hjernens nattlige ablegøyer

"Drømmene er en kilde til visdom. Tolker du drømmer kan du finne svaret på spørsmål, skille mellom rett og galt, få advarsler eller oppnå personlig utvikling." 

Dette leste jeg nettopp på ei internettside om drømmer. Jeg har nemlig en drøm jeg gjerne vil ha klarhet i, for den har resultert i at jeg er sur på Kathrine Sørland, selv om jeg ikke kjenner henne. Er drømmen en advarsel mot nevnte kvinne, eller skal jeg bruke denne drømmen til personlig utvikling? Jeg er forvirret.

I drømmen jeg hadde inatt var jeg irritert for ett eller annet. Jeg var i et digert hotellkompleks, som også var et kjøpesenter. Hva jeg var irritert over er jeg heller usikker på, og jeg har kommet frem til at jeg sikkert drømte om det FØR jeg kom til dette hotellet.
 I foajeen (som befant seg i tiende og dermed øverste etasje praktisk nok) var det et område på omtrent 10 x 10 meter som hadde nedsenkbare trapper. Når senteret var stengt var trappene erstattet med gulv, og i åpningstiden var gulvet delt inn i flere seksjoner med smale trapper som var festet med wire. De hadde skilter som fortalte hvilken etasje de gikk til. Jeg husker at jeg tenkte at dette var en sær ordning som sikkert Kari Jaquesson sto i bresjen for, for man måtte opp i 10. etasje for å komme seg til en annen etasje, og ikke gå fra 1. til 2., videre til 3. osv. Forstå det den som kan.

Uansett; jeg gikk nå litt imellom etasjene og kikket etter kjoler. Det var hundrevis av kjoler i senteret, men bare ballkjoler og andre festkjoler. Da jeg hadde jobbet meg ned til en av de første etasjene kom jeg inn i en salong der det tok helt av med silke og perlebroderier. Jeg gikk meg på en av betjeningen, som viste seg å være ingen ringere enn Kathrine Sørland, som alltid strålende vakker selvfølgelig. Hun var pågående, men vennlig, og ville gjerne hjelpe meg å finne riktig kjole. Alle kjolene var i kuvøsestørrelse, og jeg husker at jeg tenkte at jeg heldigvis slapp å prøve noen bare for å glede min nye venninne Kathrine.

Med ett ser jeg en nydelig hvit kjole, som jeg aldri har sett maken til. Helt klart en brudekjole, av alle ting... Jeg snur litt på den og ser det henger en lapp på kjolen, med et navn på. Skreddersydd til en dame med samme størrelse som meg. Jeg hører et hvin fra den andre siden av butikken, og Kathrine Sørland kommer småløpende over gulvet mens hun roper henrykt at den MÅTTE jeg bare prøve!!
"Men den er jo sydd til en annen dame" sier jeg, " hun blir sikkert ikke lykkelig for at jeg prøver brudekjolen hennes".
"Har du tenkt å sladre?" utfordrer hun hviskende gjennom smilet sitt og ser seg stjålent omkring. "Prøv den nå!"
Jeg tenker at jeg kan sikkert slå ihjel tiden med å prøve denne brudekjolen, og tar med henger og kjole mot et prøverom.

Idet jeg skal gå inn i prøverommet blir jeg oppmerksom på at Sørland følger etter meg. Hun tar kjolen ut av hendene mine og henger den på et stativ i det enorme prøverommet, som forresten har full innredning som ei stue.

Hun tar meg litt til side og hvisker, selv om vi er alene.

"Nå må du ikke ta dette ille opp, for det jeg nå skal oppfordre deg til, er noe jeg råder alle kundene mine om å gjøre. Alle sammen altså. Du kommer til å føle deg så mye bedre etterpå".

Spenningen stiger.

"Jeg vil anbefale deg om å gå på badet og kaste opp litt. Det blir nesten som en ny morgen, du våkner på nytt, får roser i kinnene. Du blir skikkelig fin om du får kastet opp litt. Det trenger ikke å være mye engang".

Hun stirret meg rett inn i øynene og smilte, klemte armen min litt og nikket mot toalettet. Så gikk hun.

Hvordan skal jeg tolke dette? Jeg har aldri vært særlig opptatt av å være brud, og tanken på å kaste opp for å få på meg en kjole ville ikke ha falt meg inn i fylla engang.

Avslutter med et par sitat til fra den samme nettsiden som jeg siterte i begynnelsen av innlegget, bare for å kaste litt mer lys over saken, og kanskje forstå hva dette dreier seg om.

-"Du hadde ikke drømt hvis det var unyttig og meningsløst."
-"En drøm kan  prøve å fortelle deg noe fornuftig via symbolikk."

Dersom du er en drømmetyder av mindre eller større rang må du gjerne komme med forslag i kommentarfeltet. Jeg er blank.

Ann-Sisilie

Eplegele på øyemål

Jeg mangler evnen til å fatte meg i korthet. Jeg bare nevner det, i tilfelle du hadde tenkt å få en kjapp innføring i oppskrift og fremgangsmåte. Jeg kommer nok aldri til å gi ut noen kokebok, for den hadde blitt så tykk som Sagaen om Isfolket i ett og samme bind. Ikke for at den ville hatt så mange oppskrifter, men fordi jeg hadde skrevet side opp og side ned om uvesentligheter. Dronninga av digresjoner, det er meg.

Jeg var alltid med på bærturer når jeg var lita jente. Selv den gangen, på 70- og 80-tallet var det ikke sosialt akseptert å sette igjen barnet sitt hjemme når man ravet rundt i skogen etter bær. En annen årsak (som jeg ser i ettertid) var nok verdien i å være sammen, og å være sammen om å høste det skogen kunne by på. Jeg kan ikke huske annet enn at jeg likte bærturer, helt til jeg kom i ungdomsskolealder, og klaget og bar meg for at jeg måtte være med.

Til slutt fikk jeg valget; Jeg kunne godt være hjemme, men siden jeg ikke bidro til sankingen måtte jeg rett og slett klare meg uten syltetøy og saft. Fair enough. Hun trodde hun var smart, moren min, men jeg takket for tilbudet og ønsket dem god tur i skauen. Hun så ikke den komme, tenker jeg.

Det skal sies at jeg heller ikke spiste syltetøy og drakk saft etter dette, og det har igjen resultert i at jeg ikke er særlig glad i noen av delene den dag i dag.

Derimot har det seg slik at jeg har blitt særs glad i å produsere syltetøy, saft, gele osv. Konservering er tingen! Jeg smaker selvfølgelig på varene, og kjenner at det smaker godt, men jeg kommer ikke på å bruke noen av delene. Dermed pøser jeg alt over på arbeidskollegaer, venninner og mine stakkars foreldre, som jo har fryseren full av bær fra egne turer.

Dagens prosjekt er eplegele med rabarbra og kanel. (her følger en slags oppskrift)

I hagen her jeg bor er det et epletre med de nydeligste eplene jeg vet om. Aberet i år var at frosten kom før de ble modne. Jeg sto i snøstorm og plukket frosne epler, men har man epletre så høster man!

Etter å ha stått inne ei (god) stund, har de blitt litt myke og skrukkete i skallet. Pytt! Jeg skrelte og delte opp en anslagsvis 3-4 kg epler(kjeeedelig). I tillegg fant jeg om lag ½ kg rabarbra i fryseren fra i sommer som jeg helt hadde glemt. Jeg slengte dem i kasserollen sammen med eplene likeså godt, og hadde på litt vann (ca 2-3 dl)

Så var det meningen at dette bare skulle dampe seg selv. Jeg tok feil. Jeg satte platen på for mye og pratet i telefonen med min mor, og når jeg kom tilbake så var det bare en tykk eplegrøt i kasserollen. Vil man lage gele er dette noe man vil unngå, for geleen blir uklar og grumsete. Jeg dret i det og helte hele sulamitten i et gammeldags sileklede. (note to self, kjøp dampkoker før neste prosjekt)

Av all denne frukta fikk jeg hele 1 liter saft. Hurra liksom.

Jeg kokte opp safta med et par biter hel kanel, og etterpå hadde jeg i en pakke vidundermiddel (se bilde under) ,og litt under ett kg sukker. Jeg smaker alltid til med sukker når jeg bruker pektin, men disse eplene i samsmak med rabarbraen var sure mot det ekstreme, så da er det bare å pøse på.

Glassene har jeg alltid i stekeovnen på 100 grader mens jeg driver med kokingen, for da er de varme, rene og pene til å ta imot den varme safta. Lokk på, så er det fiks ferdig. De må riktignok stå til imorgen før geleen er stiv da, såpass skjønner du, ikke sant?

Ann-Sisilie, nå også husmor og kjerringemne.

The search for The Holy Equilibrium

Høsten har alltid gitt meg en slags nyttårsfølelse. Før var det med nytt skoleår, oppstart på håndballen, og den kjente og trygge hverdagen lager rammene for livet. Selv om jeg ikke har skolestart og håndball som markører lenger, så har jeg fremdeles denne følelsen av at året starter på nytt, og at arkene er blankere enn 1.januar. Ferien er over, og vi er tilnærmet fulltallig på jobb igjen. Byen bugner atter av læresugne studenter og friskt liv, og jeg blir motivert for forandring.

I dag har jeg gjort noe jeg har ønsket å gjøre i en evighet, nemlig å kaste badevekta. Den forhatte mobberen under skapet på badet. Mange tenker nok at dette ikke er noe å kalle en milepæl, men for meg så er det nettopp det.

Jeg er i utgangspunktet ikke så opptatt av antall kilo som knytter kroppen min til bakken, men det er så rart med det. Når jeg går på vekta og ser dette sifferet lyse imot meg som en trussel, så blir jeg trist. Jeg glemmer at jeg kan være fin, jeg glemmer å føle meg sexy, og det eneste jeg klarer å tenke på at alle sammen helt sikkert synes jeg er et fleskeberg. Sånn som samfunnet er idag, så er det ikke rom for fleskeberg. Jeg opplever at folk snakker annerledes til meg enn de tynne og pene, og dette synes jeg er urettferdig.

Nå generaliserer jeg, jeg vet det, men når jeg havner i det så alt for kjente sumpområdet i hjernen så er dette det eneste jeg legger merke til.

 Sannheten er at jeg omgir meg med elskverdige mennesker, og jeg har et større knippe nære venner enn det mange andre har, og er skikkelig heldig. Jeg elsker dem alle sammen!

Vel, nok mumling om andres fordommer, for nå skal jeg tvinge meg selv i en god stim. Eller som en kollega ville ha sagt; Jeg skal koble meg på en oppdrift.

Trinn 1: Badevekt- SAYONARA!!
Trinn 2: Detox-express. Rensekur jeg har prøvd med hell tidligere. Om den har en faktisk virkning eller om det dreier seg om placebo er uinteressant. Så lenge jeg føler forandring selv så er virkningen reell nok for meg.
Trinn 3: Jeg har faktisk kjøpt meg ny badevekt, MEN det er en slik en som ikke avslører antall kilo, bare om jeg går opp eller ned. F.eks;  -400 gram høres lite ut, men det er faktisk en hel smørpakke. Siden konkurranseinstinktet så til de grader er til stede, vil jeg tro det er lettere å motiveres når jeg slipper å se de skrikende tallene jeg skammer meg slik over.
Trinn 4: Jeg skal aktivt forsøke å stresse ned. Jeg havner lett i en ond spiral når det gjelder stress. Jeg stresser på jobben, jeg stresser hjemme, jeg stresser når jeg har ferie, jeg stresser når jeg skal sove. Jeg tåler å ha det travelt og hektisk, men jeg tåler dårlig å være stressa. De to trenger ikke engang å henge sammen. Når jeg stresser blir jeg vanskelig å ha med å gjøre, jeg blir sur, jeg blir sutrete, jeg blir hissig, jeg sover dårlig som igjen fører til at jeg blir enda surere osv. Dessuten går jeg opp i vekt. Raskt. Det er akkurat som om kroppen som organisme slutter å fungere som den skal når jeg stresser. Jeg spiser ikke annerledes engang, det har jeg undersøkt.

Jeg hadde ikke tenkt å si noe om dette her, det er for mye fokus på vekt som det er etter min mening. Dessuten har jeg sagt en del om det tidligere også. Gjentakelser er ikke det beste jeg vet akkurat, men skitt, la gå!

Men, dette innlegget handler ikke bare om vekt, men om likevekt. Equilibrium. (deilig ord, ikke sant)? Det er den jeg er på leting etter. Jeg vil forsøke, helhjertet, å finne en balanse. Det betyr kanskje å finne en måte å gå ned i vekt på, men samtidig huske å kose meg i livet, være meg, smile, le, drite i kommentarer (som jeg ikke kan dra nytte av på det egosentriske planet) og rett og slett bli glad i meg selv.

Jeg skal bli en hot mama. En hot big mama med alt for store pupper og rak rygg. Jeg gleder meg.

Let the games begin!

(men først skal jeg på kino og spise popcorn med cheddarpulver, fordi det er så jævla DIGG)


Ann-Sisilie

Fjerngjengeri og egen uvitenhet

Jeg har et par ting jeg ønsker å ta opp, og dessuten et par ting jeg vil spørre om. Spørsmålene kommer til slutt, for jeg gruer meg til å spørre om noe jeg antar jeg burde vite.

Først kommer altså de to tingene jeg ønsker å ta opp. Hvis dere skulle være i tvil, så er dette ting jeg hisser meg opp over.

Fjerngjengere

Jeg vil egentlig kalle dem søvngjengere, men siden de pr.definisjon er våkne kaller jeg dem fjerngjengere isteden.
Jeg har nesten gitt opp å sykle til jobben, for i midtbyen er det helt umulig å komme frem med sykkel på fortauene. Jeg vil anslå at 75% av fotgjengerne går med nesen i mobiltelefonen. "Du er ikke nødt til å oppdatere facebookstatusen din når du går i trafikken" har jeg lyst til å skrike. Har de enda gått i en rett linje, da hadde det ikke vært noe problem å komme seg forbi, MEN, de virrer til høyre og venstre, de stopper plutselig opp for så å ta et stort skritt til siden. "Du kan da bare ringe i bjella di" tenker du kanskje. Jo, takk, det har jeg prøvd, men det hjelper så lite når fjerngjengeren har høretelefoner stappet i ørene.

Jeg sverger på at jeg en vakker dag kommer til å utsette noen for en liten "ulykke" fordi de ikke ser eller hører. En dytt i leggen om ikke annet.

Dersom du er en av disse fjerngjengerne kan du anse deg selv som advart. Ha EN sans ledig om ikke annet, ellers kan du takke seg selv dersom du blir påkjørt.


Fortauets Herskere

En annen trussel i trafikkbildet mitt er barnevognmafiaen. Jeg har ingenting imot verken mødre, barn eller barnevogner, men det trigger en hissigrød nerve i hjernen min når de kommer fire i bredden på fortauet. Ingen viser antydning til å slippe noen frem, men durer på som om de er fortauenes herskere, og vi andre er deres undersåtter. Gamle damer, barn, krykkegjengere, du og jeg må skritte ut i Olav Tryggvassons gate (eksempel på sterkt trafikkert veg) fordi barnevognmafiaen ikke kan gå to og to, men fire i bredden.
Jeg forstår at man skal slippe frem barnevogner, og hjelpe barnevognføreren på bussen osv, men ærlig talt.

Bare som et bonusspørsmål;
Har du noen gang sett menn med barnevogn være like hensynsløse som kvinner med barnevogn?
Nei, tenkte meg det.

Nå har jeg fått ut fotgjengergrumset for denne gang, så nå kommer de litt pinlige spørsmålene, som avslører min uvitenhet om ting som sikkert er allemannsvisdom.
Au.


INDIE/INDIEROCK

Dette begrepet kommer ikke lenger inn i hjernen enn pannebrasken.
Jeg kan spørre folk;
"hva slags musikk liker du da"?
"Jeg liker indie" svarer de.
"åja" svarer jeg, for jeg vet ikke om indie er noe jeg selv liker.

Jeg har fått presentert indierock, og jeg har likt det, men HVA er det som kjennetegner og bestemmer betegnelsen indie og indierock? Kan man like noen band som hører til denne kategorien, men ikke andre? Kan man fremdeles si at man liker indierock, selv om man kanskje liker bare en brøkdel?

Jeg har gått og trodd at betegnelsen "indie" kommer av at et band ikke er signert av et stort plateselskap, altså at de er uavhengige.

Det er her jeg får problemer, for jeg kan ikke HØRE på et band om et stort plateselskap har tatt dem under vingene eller ei. Dermed lurer jeg på om det er andre kjennetegn som er gyldige nå til dags.
Dette kan dere gjerne svare på dere som vet det. Dessuten kan dere fortelle meg om jeg liker indierock eller ikke, for det vet jeg ikke.


WI-FI eller ei?

Jeg bruker ofte telefonen min til datamorsomheter.
Hva er det beste alternativet for meg da? Skal jeg slå på wi-fi eller skal jeg bruke nettverket som ligger i mobilabonnementet? (Jeg vet ikke engang om det er det det heter)
I dette øyemed er jeg interessert i å spare penger selvsagt. Er det billigere å bruke wi-fi? Er det bare innbildning, eller bruker telefonen mer strøm når den står på wi-fi?

Forklar meg på norsk er dere snille. Jeg klarer ikke å følge med!


Ann-Sisilie

Tour de l'âme

For dere som ikke er så stødige språkmessig betyr -l'âme- sjelen. Jeg er ikke så språkmektig selv, derfor brukte jeg google translate. Jeg bruker google translate for det det er verd. Ripe i lakken, I know.

Inspirasjonen til denne uhyre gjennomtenkte tittelen er den pågående Tour de France. Selvfølgelig.
Det fascinerer meg hvert eneste år at denne rundturen på sykkel inspirerer en hel mengde menn til å kjøpe ekstremt dyre sykler, og dertil egnet utstyr. Det skjer en forvandling hos disse mennene, som både er vittig, litt teit, men også inspirerende. De aller fleste av dem som jeg ser langs veien er relativt voksne, enda flere er nokså korpulente, men felles for dem alle er at samtlige bærer den gule ledertrøya.

Jeg tenker meg at de i barndoms år kanskje var spreke, at idrett ikke bare var noe de drev med, men at det var en del av den naturlige hverdagen. Omtrent på samme måte som å puste, spise og sove. Kanskje gled denne tilværelsen over i lange og mange år på skolebenken, jobb, karriere, koner og barn. Jeg har verken mange år på skolebenken bak meg eller karriere, ei heller mann og barn, men treningshverdagen min ble igjen på den andre siden av tusenårsskiftet.

På en måte synes jeg det er litt småteit at en mann i 50-åra prøver å være Thor Hushovd, men samtidig er jeg litt misunnelig. Jeg tror menn lettere lar seg rive med av sine helter, og Thor Hushovd er da virkelig en helt så god som noen! Kanskje er det lettere å leke sykkelfantom (selv om ikke The Thor er med i touren i år), enn å finne frem sin indre indianer eller cowboy. Det er nok lettere å forklare en gul trøye enn tomahawk eller revolverbelte.

Når det er sagt, så tror jeg menn har lettere for å huske og  å hedre sine barndoms helter enn kvinner. Jeg synes å ha observert at menn i lek med barn har lettere for å leve seg inn i leken, enn det vi kvinner har. I allefall jeg. Jeg er ikke redd for å leke med barn, men jeg tror min selvbevissthet hindrer meg i å VÆRE en indianerprinsesse, jeg kjenner godt at jeg bare later som. Dessuten er det ikke Månestråle jenter drømmer om å være nå til dags, såpass har jeg skjønt, dermed kommer jeg til kort.

(en liten digresjon det siste avsnittet her, men disse har jeg alltid plass til).

Tilbake til l'âme, altså sjelen. Tour de l'âme, en reise i sjelen (LOL som de sier nå om dagen)
Jeg har skrevet så mangt og så mye når det gjelder meg selv så langt i år, om både nyttårsforsetter, zenpubertet osv, men ingenting har egentlig skjedd. Dette beror selvfølgelig på min egen nummenhet når det gjelder forandring.

Mitt nyeste prosjekt handler om selvaksept. Jeg må akseptere at jeg er som jeg er, for ellers har det ingen hensikt at andre gjør det. Første øvelse i operasjonen var å reise til Syden og strippes ned til bikini uten å skamme meg. Det klarte jeg. (med bravur til meg å være, om jeg skal si det selv).
Neste steg er å droppe kritiserende dameblader. Jeg er nødt til å innse at alt for mye energi går med på å gremmes over alle slanke- og skjønnhetstipsene, især når alle bildene er retusjerte i tillegg.
Jeg skal begynne og trene igjen. Ikke for at jeg skal se ut som at jeg er retusjert, men fordi jeg har tenkt å leve til jeg er 100 år minst, og jeg akter ikke å  bruke rullator i 50 av dem pga min egen latskap.

Det er her alle disse Hushovdene med gul ledertrøye og livstruende trange sykkelbukser med innlagt bleie kommer inn;

(triumferende heltemusikk som på film spiller i bakgrunnen)

Hver eneste en jeg ser skal jeg saluttere og gi honnør, om ikke annet i mitt indre.
De skal være min inspirasjon, for de viser at de selv har blitt motivert til bevegelse!
De beviser for alle som ferdes langs trønderske veier at de leter frem sin sjels proffsyklist, samme hvor korpulente eller magre de er!

Jeg mener det! Jeg er klar over at de nok kan virke hemmende for trafikken hist og her, men come on!

Jeg liker dem.
Kanskje mest fordi de ikke ser seg selv som teite fordi de har på seg en gul ledertrøye, selv om det ser skikkelig vittig ut.

Respekt!

Ann-Sisilie

Tjukkebolla reiser til Syden

Tjukkebolla tenkte seg om. Hun hadde akkurat lagt på røret etter å ha snakket med sin gode venninne Sibyll i telefonen. De hadde blitt enige om å tilbringe en uke på Kypros sammen denne sommeren. Om tre uker for å være nøyaktig. Lengten etter sol og alt for høye temperaturer hadde gjort avgjørelsen enkel. De hadde frydet seg i telefonsamtalen, og giret hverandre opp over dette fantastiske påhittet, og de hadde laget en stor greie av at det gikk an å søke etter reiser Fra Trondheim- Til Syden. Ikke spesifisert reisemål der altså. De hadde sammen kommet frem til at Fig Tree Bay på Kypros var både vakkert, klimatisk perfekt, og det kostet ikke en hel formue å reise dit heller. De hadde lykkelige tatt farvel og lagt på.

Etter bare noen få minutter kom den kvalmende følelsen igjen. Hvordan skulle hun, Tjukkebolla, klare å skjule sin egen kropp i et land der temperaturen er så høy at klær ikke bare er overflødige, men også nærmest en mare? Dette var et alvorlig dilemma. I utgangspunktet var bikini et høyst utelukket alternativ, men på stranda i Syden var det kanskje det eneste alternativet?

 Hun lette i hukommelsen etter ferieminnene fra to år tilbake. Da hadde Sibyll og Tjukkebolla vært i Tyrkia. I august til og med. Med temperaturer mellom 35 og 45 varmegrader hadde hun ikke hatt annet valg enn å vise seg i bikini.
 Hun husket godt første dagen på stranda. Det var mange som allerede lå til grilling, selv om de hadde møtt opp på stranda tidlig på formiddagen.
Hun skammet seg over sin egen kropp, stor og hvit som den var, og tenkte den gangen at hun måtte minne om Moby Dick.

 Først hadde hun prøvd å gjøre seg usynlig da hun skulle kle av seg sommerkjolen, men det fant hun fort ut var nytteløst. Å forsøke å trylle av seg en klam sommerkjole med nett eleganse og sjarm er en uoppnåelig bragd for ei Tjukkebolle.
    Forsøk nr to var å smyge kjolen av, og med ett visst hell klarte hun det, men dog ikke særlig grasiøst, ei heller usynlig. Hun hadde gjemt seg bak solbrillene og kikket stjålent rundt for å telle antall lattermilde fjes. Ikke et eneste menneske viste tegn til å ha bivånet denne revyaktige opptredenen.
 Takknemlig hadde hun sunket ned på solsengen, fremdeles i et forsøk på å være smidig og grasiøs, samtidig som hun skammet seg. Ikke bare skammet hun seg over kroppen sin i sin store helhet, men også over forsøkene på å være noe annet enn hun var.
  Den andre dagen gikk det lettere. Kjolen ble vrengt over hodet kjapt og smertefritt, dog med et årvåkent øye på de nærmeste naboene.
Etter hvert som dagene gikk ble hun mer og mer komfortabel i sitt eget skinn. Det gikk smått om senn opp for henne at folk flest ikke reiser til syden for å ligge på stranda og gjøre narr av andre. De bryr seg ikke. Hun gledet seg over at skrekkscenarioet hun hadde plantet i sitt eget hode ikke stemte. Hun hadde alltid sett for seg, nærmest som en sannhet, at alle som er på ei strand i syden er tatt fra Baywatch. Slanke atletiske kropper med bronsefarget glød i huden, som vrikker seg på spenstige lange ben i sanden. Det var ikke sånn.

Tjukkebolla kom tilbake til virkeligheten igjen. Hun prøvde å holde fast ved tanken om at Det er ikke sånn i Syden. Det er ingen Baywatchstrand vi skal til. Det er glorete russere, høyrosa briter, jålete partysvensker, gladtjukke dansker, og Sibyll og Tjukkebolla fra selveste trøndelag. Fin blanding. Perfekt. Hun trengte ikke å gå ned 30 kg på 3 uker likevel. Glem det, det er for sent uansett. Hun trøstet seg dessuten ondskapsfullt med at Sibyll hadde en egen tilbakevendende Tyrkiakvise som dukker opp i ansiktet hver gang hun skal til Syden. Denne gangen var intet unntak, det visste hun med sikkerhet.

Med disse tankene slo hun seg sånn passe til ro med Problemstilling nr 1.

 Problemstilling nr 2 kom som lyn fra klar himmel.

Hun måtte gå igang med forberedelsene.
Hun lette på nytt i hukommelsen, (slik som så mange ganger før) etter sydeuropeere i stamtavlen. Heller ikke denne gang kunne hun finne noen. Årsaken til denne evinnelige søken etter svar kom av en usedvanlig kraftig hårstamme på utsatte områder. "Intet nordisk over den" humret hun for seg selv. Hun kikket forsiktig på voksremsene hun hadde liggende etter tidligere forsøk på å tøyle denne viljen til vekst. Skulle hun våge...?

Et plutselig mot kom over henne, og før hun visste ordet av det hadde hun klasket et par remser hårfjeringsvoks på bikinilinjen. Hun angret øyeblikkelig.
Smerten som jog i det hun rev til, fjernet alle resterende tanker om bikiniskrekk på et nanosekund. Likevel klarte hun å mobilisere krefter til å fortsette. Etter å ha øst ut eder og galle nok til å brenne alle broer til et fremtidig etterliv i Himmelen måtte hun sette en stopper for selvtorturen.
Den ene glatte stripa på høyre legg fikk bare skinne blank og fin. Trusekanten ble fin da, tenkte hun selvtilfreds. Det var da noe.

Hun var utslitt og svett, men hun gledet seg til å reise til Syden.

Nå måtte hun bare lete etter passet mens hun husket det...



Ann-Sisilie


P.S: For deg som ikke kjenner til hårfjerningsvoks fra før kan jeg si at har du først montert stripene på kroppen, så finnes det en eneste metode å få den av. Såpevann er ikke et alternativ her må du tro.

Irritasjonsmomenter (del 4)

Jeg begynner å tro at jeg nærmer meg en slags bitter tilstand, for det er alltid noe som irriterer meg. Jeg er for lite raus og tålmodig når det gjelder folk, så jeg burde absolutt tenke på å flytte til et folketomt sted. Jeg forsøker å ikke la meg irritere, men det går sjelden lang tid før jeg merker at kjevene strammer seg så det knirker i tennene og at øyenbrynene er både stramme og spisse.

HANDLEKØ (og dette vet jeg med sikkerhet er en irritasjon jeg deler med flere)

Jeg står i handlekø og skal betale varene mine. Går fint det, jeg har blitt mer tålmodig når det gjelder venting i kø enn jeg var før. Det jeg kan irritere meg over i selve køa er at jeg ikke tok med handlekurv denne gangen heller, slik at varene står i fare for å falle i gulvet når jeg blir sliten i armene (jeg skulle jo bare ha en pakke smør). Ja, og så kan jeg irritere meg over at folk mener fjerting i kø er OK køkultur.
Men, den store irritasjonen min i en handlekø er at kunden bak meg ikke holder litt avstand når jeg skal slå koden eller lete frem penger. Noen står til og med og ser på når jeg skal slå koden. De gjør det nok ikke for å lære seg koden min, det er helt sikkert bare en refleks at man kikker i retning av en bevegelse. Jeg kan likevel ikke fordra det. Dette gjelder forøvrig også i minibanken. En gang var det en mann som stilte seg opp ved siden av meg når jeg skulle ta ut penger, og så på da jeg stakk inn kortet. Han reagerte ikke når jeg gav ham The evil eye engang. Han ble først oppmerksom på sin uhøflighet da jeg spurte om han ville se etter om jeg var verd å rane. Altså; det går ikke merkbart fortere selv om du henger i kragen på den foran!

LAVT BLODSUKKER

"Blodsukkerverdier under 4 mmol/l kalles lavt blodsukker, eller hypoglykemi. Hos personer som ikke har diabetes skjer dette veldig sjelden."(sitat hentet fra Wikipedia, nett-doktoren la lista helt ned til 2 mmol/l)
Selv om du er sulten og tung i hodet fordi du ikke har spist, så er ikke blodsukkeret pr.definisjon lavt. Jeg har mange ganger målt blodsukkeret, både når jeg har vært mett, og når jeg har vært så sulten at jeg kunne gjort meg til drapskvinne for et knekkebrød. Det laveste jeg har målt er 4,3 mmol/l. Jeg hadde stort behov for påfylling av næring, men blodsukkeret var fremdeles innenfor "normalen". Det høyeste jeg har målt på meg selv er forresten like under 8 et sted. Jeg har dermed ikke spesielt ustabilt blodsukker, selv om jeg kan bli både kvalm,surrete og ekstremt sur om jeg er sulten. Det er en del av en diagnose dette med lavt blodsukker. Jeg forstår at man på folkemunne kan si at man har lavt blodsukker, men etter min mening vil det da være det samme som å si at man har migreneanfall fordi man har vondt i hodet. Jeg vet godt at det er uenigheter rundt dette, men jeg synes det er litt trist at man må låne deler av diagnoser som til dels er alvorlige, fordi det bedre skal forklare hvor sulten man er.

ENGELSK I DEN NORSKE DAGLIGTALEN

Her er jeg selv en versting. Jeg blir egentlig fryktelig irritert når folk bruker engelske låneord når de snakker. Jeg er akkurat likedan, så jeg blir nøyaktig like irritert over meg selv på dette punktet. Anyway- jeg prøver å dempe meg når jeg blir oppmerksom på min dårlige uvane, my bad habit der altså. Jeg kan finne på å bytte ut ordet "pinlig" med "awkward" for eksempel, hva er DET å komme med? "det var skikkelig awkward assa".
Jeg tror jeg begynte med det fordi vi var noen som begynte å tulle med det, også har jeg liksom ikke klart å slutte, og det har vokst seg til en særs annoying uvane.
Særlig er det irriterende når noen fornorsker engelske ord, for eksempel; "den "naila" du gitt".
Jeg ser jeg har et enormt forbedringspotensiale på dette området. Jeg skal begynne å øve meg med en gang så jeg ikke blir like bad som danskene, som legger ting i sin pocket isteden for i lomma.

God weekend!

Ann-Sisilie

Spaltet personlighet i hverdagen

Et sted inni meg bor det en annet menneske. Hun har nok de samme verdiene som meg, men hun er annerledes likevel. Hun er besluttsom, hun er glad i fysisk fostring, hun er sosial, morsom og impulsiv. Hun spiser til faste tider og er opptatt av å spise det som hennes kropp best kan nyttegjøre seg av. Hun syns husarbeide er helt ok, og hagearbeid gjør hun mer enn gjerne. Dersom været er godt benytter hun anledningen til å gå lange turer i marka. Dersom været er labert drar hun til treningsstudioet og bygger kondis. Eller hun tar frem symaskina og syr noen lekre puter til sofaen. Eller hun baker noe godt som kan slenges i fryseren i tilfelle hun en dag får besøk. Hun tar frem tegnesaker rett som det er og skaper noe. Ikke nødvendigvis et prima resultat, da prosessen, det å tegne, er viktigere enn resultatet. Hun drar på besøk til vennene sine. Hun ringer dem som ikke bor så nærme, bare for å slå av en prat og høre hvordan de har det. Hun inviterer venner på middag.

Av og til kan det sive fragmenter av Henne opp til overflaten, og jeg kan merke henne som en slags hildring. Dessverre altfor sjelden og kortvarig.

I motsetning til Henne er jeg ofte ubesluttsom og kan i en avgjørelse velge minste motstands veg. Jeg er glad i gym, men ikke nok til å komme over dørstokkmila. Jeg er for tiden (og har vært en stund) ekstremt lite sosial og sitter for det meste hjemme. Jeg spiser for sjelden og er derfor altfor sulten når jeg skal handle og tilberede mat. Husarbeide er noe av det verste jeg vet, spesielt koppvask. Jeg liker følelsen og lukta av rent hus, men der er resultatet adskillig viktigere enn prosessen for å si det sånn. Jeg har nesten aldri vært i marka etter at jeg flyttet til Trondheim. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå, og jeg liker ikke så godt å gå i skogen alene. Jeg elsker å gå i fjæra, men det blir liksom ikke til at jeg gjør det når jeg må planlegge å gjøre det. Symaskina står og støver ned. Jeg baker brød, thats it. Jeg kan ta frem tegnesakene fordi jeg har lyst til å tegne, men jeg legger dem tilbake igjen med uforettet sak da jeg slett ikke er inspirert til å tegne. Jeg husker ikke sist jeg var på besøk til noen. Sist jeg slarvet i telefonen ver det ikke jeg som ringte. Venner har ikke blitt invitert på middag på uminnelige tider. Jeg kan fortsette i en evighet, men jeg blir bare trist og sur av det.

Så sånn er jeg.

Hvordan skal jeg få lokke frem Hun andre? Den Andra Kvinnan, for å kalle henne det? Jeg vet jo at hun er der. Hvordan kan jeg bytte, slik at Hun blir det mennesket jeg er, så kan heller fragmenter av dagens versjon sive frem av og til? Er det vanlig å føle seg slik fra tid til annen? Er jeg bare et menneske med en viljestyrke av dårlig kvalitet?

Det er skikkelig frustrerende. Jeg håper våren med alle sine mirakler kan virke inn på meg også, mentalt. Det er mye morsommere å være hun andre.

Ann-Sisilie