Tid for forfall

Sommeren er definitivt over, og nå begynner forfallet. Det er opp til hver enkelt hvor massivt man vil la seg forfalle, men jeg tror nok de fleste antar en litt mer sedat holdning til egen livsstil. Jeg må inrømme at jeg er temmelig sedat hele året på enkelte områder, men etter hvert som antall celsius pluss reduseres merker jeg at bl.a antall barberhøvler også reduseres. Jeg ser det som sannsynlig at dette ikke gjelder bare meg. Det er jo i og for seg ikke det viktigste, dette med barberhøvler, det var bare som et eksempel.

Jeg er et noenlunde sosialt vesen. Jeg møter mange mennesker i jobben, jeg er på kafe og kino, og ferdes gjerne der også andre ferdes. Jeg merker ikke noe særlig til barberhøvelreduksjon hos folket på disse arenene, men jeg synes å kunne observere en redusering i antall såpevask etter hvert som vinteren trenger seg på. Folk lukter rett og slett mer i vinterhalvåret. På sommeren bader vi i havet (ja, ikke jeg da, uten at jeg er i Det Forjettede Land, Syden), og vi dusjer og fresher oss opp for å være attraktive for hverandre. Vi lukter godt av sommer, solkrem og såpe. Jeg prøver så godt det lar seg gjøre og gjennomføre min daglige hygiene selv om jeg må pakke inn ferskenhuden i klær etterpå, men jeg begynner å tvile på Ola Nordmann her altså. Med det samme boblejakka åpner seg slippes ut en anelse tyngre kroppslukt enn på sommeren. Jeg snakker ikke om "løpe etter bussen-varme", men et sikkert tegn på at dagens og sannsynligvis gårsdagens kattevask ble forbigått i stillhet. Det blir verre og verre utover vinteren, skjønt en økning i såpe og godlukt forekommer rundt jul.
 Nå har jeg ikke klodens beste luktesans takket være 20 standhaftige år som røyker, men jeg jobber med ei dame som har en nese enhver parfymemaker ville misunne. Hun har gitt meg tillatelse bruke henne som eksempel, og til å gi henne pseudonymet Wina Tammer. Hun er over gjennomsnittlig misfornøyd med Ola og Kari`s evne til å vaske seg. Hun kjenner at folk lukter rumpe og armhule, ja til og med navle. Jeg kan ikke si å ha utviklet den samme evnen til å lokalisere hvilket område som forpester mest. Takk og pris må jeg vel si. Hun er både intelligent og våken, og kunne nok blitt en habil lege hadde hun bare blitt født uten luktesans. Jeg synes jeg ser henne behandle betente sår og foreta GU på....ja, jeg skal ikke si mer om den saken, for du har allerede sett for deg sitasjonen. Ord er unødige for å si det slik.
Jeg har skyhøy beundring og takknemlighet for de menneker som jobber med syke (og skitne), og behandler og vasker og synes dette er helt naturlig og overhodet ikke ubehagelig. Jeg bøyer meg faktisk i støvet. Hvis folk som Wina Tammer og jeg skulle jobbet på sykehus så hadde det vært grunn til å klage over pasientbehandlingen, det mener jeg bestemt.

En annen ting jeg mener bestemt, er at selv om man vasker seg hver dag selv på vinterhalvåret, og at håret er rent og alt er tipp topp sånn kroppslig, så MÅ man vaske lua, skjerfet og ytterjakka av og til. Dette trodde jeg var vanlig, helt til jeg ble oppmerksom på at mange ALDRI har vasket disse plaggene. Jeg er rystet inn til beinet. Er ikke dette klesplagg også da? Er det bare jeg som slipper ut overflødig kroppsvarme gjennom hodebunnen og svetter i håret? La dette være en pekefinger alle dere som ikke gidder å vaske luene deres, dere får bli så fornærmet dere vil. Til dere som bare ikke har tenkt på det; jeg skal elskverdig overse forglemmelsen så lenge det fører til en forbedring.

Nå skal det sies at jeg nok antagelig har mine dager der jeg ikke lukter roser jeg også, det har vi alle, men jeg vasker meg,  jeg pusser tenner, og jeg vasker hendene og tar en pastill etter å ha røyket hvis jeg er på jobb eller håndterer barn. Selv jeg syns at sigarettrøyk lukter vondt...

Nei, dette ble et fælt blogginnlegg.
 For at du ikke skal avslutte lesningen med en fornemmelse av svettelukt kan jeg nevne at rosene jeg hadde i hagen i sommer hadde den mest vidunderlige duften jeg noen gang har kjent. Synd for deg at jeg ikke kan beskrive den bedre enn det.

Ann-Sisilie

Irritasjonsmomenter, del 2

Av og til, (les; ganske ofte) benytter jeg meg av halvfabrikater. En og annen pappizza f.eks, eller en posesuppe i ny og ne. Lasagne lager jeg aldri helt fra bunnen, men kjøper en pakke med to poser med sauspulver og pastaplater. Jeg har sogar kjøpt halvstekte brød, selv om det strider mot min overbevisning.

MEN! Jeg registrerte for en stund siden at man kan få kjøpt FERDIG BLANDET sukker og kanel for å ha på grøten. At det går an. For det første; kanel skal drysses først, et tett og godt lag som fungerer som en buffer mellom den varme grøten og sukkeret. Sukkeret må ikke under noen omstendigheter haes på først, for da smelter den og lager sukkerlakerand i grøtkanten. Dette er elementær grøtkotyme, selv om jeg vet at noen har fått servert vranglære iløpet av opplæringen. Har man blandet kanel og sukker på forhånd vil man ikke få ønsket effekt, uansett om man foretrekker  A) den riktige måten, eller B) vranglæren. For det andre; Hvis jeg (helt hypotetisk) skulle ønske en kanel/sukker-blanding hadde jeg aldri i livet kjøpt en usedvanlig kostbar ferdigblandet type. Sukker og kanel er relativt billig (i grøtmålestokk), og jeg kunne ha blandet sikkert 3 kg på egen hånd til samme pris som 130 gram fabrikkblanding. Jeg hadde i tillegg fått det blandingsforholdet jeg hadde ønsket. (når jeg leser igjennom dette avsnittet kan jeg uten problemer konkludere med at jeg sitter for mye alene, og ikke minst hvorfor jeg sitter mye alene).

En annen ting som forferder meg når det gjelder ferdigmat er Priors store nysatsning Omelett-egg. Egg uten skall der altså. Hva er poenget? Her er et par argumenter for å kjøpe egg på kartong; 1) Det går fortere. 2) Det er enkelt. 3) Det er lettere å ha med på tur. 4) mindre søl.
Jeg vil presisere at dette ikke er mine argumenter. Jeg har et spørsmål til hvert av argumentene; 1) Hvor lang tid bruker man på å knekke egg? Joda, opptil flere sekunder, skjønner tidspresset her...
2) Hvilken vanskelighetsgrad har oppgaven å knekke egg? Jeg vil si omtrent det samme som å åpne en kartong.
3) Tur? Jeg har aldri hatt med egg på tur, og kommer sannsynligvis aldri til å få et omelettbehov i fjæra. Om jeg mot formodning skulle få det, så kan jeg saktens finne på å knekke et par egg i en passende beholder.
4) Jeg har opplevd mer søl fra kartonger enn fra egg. Det siste punktet var riktignok ikke et spørsmål, men jeg har et annet på lur; Hvor mange E-stoffer og konserveringsmidler må til for å holde ferdigknekkede egg ferske i en kartong?
Hvilket lønnsnivå er det hos arbeidstakere som sitter på kontorer og finner opp slike glimrende produkter? Jeg forstår at en produsent skal skape et behov hos en forbruker, men det får da være måte på. Det aller verste er at disse varene faktisk blir solgt...

Dette er verstingene i ferdigmatverdenen som jeg vet om, men det finnes også andre varianter som jeg ikke helt vet hvor jeg skal plassere på idiotskalaen. Visste dere for eksempel at det finnes poser med ferdigstekt LØK i frysedisken? Hva gir du meg?

Siden jeg får så høyt blodtrykk av dette temaet har jeg tenkt å gi meg her. Jeg tenkte bare jeg måtte få det ut isteden for å bære på det alene. Kanskje er det noen der ute som mener det samme som meg. Kanskje vi skal lage en egen facebookgruppe? Det er jo så utrolig populært!

De gode øyeblikkene

Å bare nyte øyeblikket og la stress og uro fordampe er en kunst. Personlig syns jeg det kan være vanskelig å bare "la det fare", om så bare i noen fattige minutter. Det er meg at gåte at jeg sjelden oppsøker disse øyeblikkene selv. Kan hende det er derfor de er så spesielle også, kan hende jeg er redd for å ødelegge dem. Her følger en liste (jeg er så glad i lister) over små ting som får meg til å smile i sjelen. Jeg har ikke satt dem etter prioritet, da jeg ikke kan velge hvilken som er best, jeg har heller satt dem etter årstid. Hadde det gått an å lese med øynene lukket hadde jeg anbefalt det for å komme nærmere magien...Siden alle som har prøvd vet at det ikke går å lese med lukkede øyne, vil jeg derfor be deg bruke fantasien, for det har du godt av du også.

VINTER, FOR EKSEMPEL EN SØNDAGS FORMIDDAG

Å plutselig oppdage at den mørkeste tiden av året er på hell er en lykke. Det er enda så kaldt at det knaker i snøen, men solen stråler og gjør snøen til diamanter. Er jeg riktig heldig er jeg på landet i dette øyeblikket, og har stillhet og tørr, kald og urørt snø på alle kanter. Kanskje letter en fugl fra en gren slik at tørre ørsmå diamanter daler mot jorden som en glitrende tåke. Siden vi kanskje bare er i februar enda varmer ikke solen huden i noen særlig grad, men den tiner opp tunge tankemønstre slik at det blir lettere å tenke optimistisk.

VÅR, BAR OG TØRR ASFALT

Første dagen med småsko er en stor glede. Jeg føler meg så lett til bens når jeg etter en lang vinter i store tunge sko kan gå (tilnærmet) tørrskodd i tøysko. Kanskje har jeg dristet meg til å hente frem sykkelen også. På min første sykkeltur på våren fornemmer jeg akkurat den følelsen jeg hadde som jentunge når jeg fikk ut sykkelen etter vinterdvalen. Frihet på to hjul.

SOMMER, SOL OG PASSE VARMT, GJERNE PÅ EN FRIDAG

Det er ikke så ofte jeg kjenner den neste magien i byen, vi må nok ut på landet igjen. Se for deg en grusvei som har blitt kjørt på så mange ganger at den har blitt hard og glatt. Det eneste riktige å gjøre når jeg står på en slik vei er å ta av meg skoene og gå barføtt. Dersom jeg er riktig heldig snor en liten bris seg gjennom løvverket (for det er trær i området selvfølgelig) og har med seg en varm duft av bjørk og markblomster. Øyeblikk som dette føles nesten som en lett og luftig kniplingskjole som smyger seg rundt brune sommerlegger. Hvis det finnes en tilværelse etter døden håper jeg den er akkurat slik.

VÅR, SOMMER ELLER HØST

Jeg er glad i å sykle fort, men med lite motstand, så flatt terreng eller nedoverbakke er prima. En av mine yndlingsfrihetsfølelser er på sykkel i en lang slakk nedoverbakke. Der det er liten til ingen fare for at uvedkommende skal rote seg inn der jeg sykler, og at jeg og biltrafikken ikke er til hinder for hverandre, der trives jeg best på sykkel. Å bare slippe opp, la sykkelen trille fortere og fortere (men ikke så fort at jeg mister kontroll), det gir meg en sterk trang til å le høyt og hvine i fryd. Det er sjelden jeg hyler og ler høyt når jeg sykler, men inni meg ler jeg fra levra. Det må være det eneste aberet her, at jeg har hemninger som hindrer meg i å vise min barnslige glede over å trille fort på sykkel.

HØST, KLARVÆR

Plutselig kan man lukte høsten. Det kan godt være varmt enda, men lukten av høst er helt spesiell. Løvet får en annen klang i raslingen sin, og lufta kjennes skarpere, friskere. Jeg elsker denne lukta. Den lover kaldere netter (bedre søvn) sprakende farger i skoger og parker, og det er nesten så kroppen roer seg og forbereder seg på vinter. Hele denne tiden er et mirakel, hvis man bare husker å stoppe opp, tar seg tid til å riste av seg sommeren og ønske høsten velkommen.

VINTEREN KOMMER

Jeg syns det er litt stas når snøen kommer jeg. Særlig når den har fått tak og det laver ned store feite filler som pakker inn alt i en kjempedyne. Den første morgenen jeg går ut etter et slikt snøfall må jeg ha et lite minutt bare på å høre på de nye lydene. Bilene høres annerledes ut, skrittene mot bakken føles og høres nesten uvant, stemmene til folk som prater sammen høres nesten lavmælt ut. Det blir så stille liksom, selv om man bor i byen. Er ikke dette hverdagsmagi så vet ikke jeg.

Det finnes så mange slike småmirakler som får en til å glemme tid og sted, bekymringer og stress. Det kan være vanskelig å se dem når man er midt i dem, men for meg har de en høy verdi. Jeg håper jeg vil klare å finne disse øyeblikkene hele livet, også når det butter imot. Kanskje spesielt da.

Ann-Sisilie

Ting jeg undres over.

Det er mange ting jeg bruker verdifull tid på å spekulere på. Noe er litt viktig, noe er veldig viktig, noe er interessant, men det meste er nok dessverre totalt formålsløst. Det er først og fremst disse jeg skal skissere idag.

1) SELEKTIV HUKOMMELSE

Jeg husker ikke når Napoleon ble født eller når han døde. Jeg husker at han var liten av vekst, hadde en pussig hatt, eide en mengde båter og at han satt i fangenskap på St.Helena.

Jeg husker ikke når Lenin hadde sine glansdager, men jeg husker at han tok navnet Lenin fra elva Lena i sibir.

Jeg husker ikke Det Periodiske System.

Jeg husker ikke Pytagoras læresetning.

Dette er ikke så viktig å huske tenker du kanskje, men disse er bare illustrasjoner på at mengder av kunnskap fra alle mine år i skolesystemet er borte. Sannsynsligvis for alltid.

MEN:

Jeg husker nesten alle fødselsdagene til mine klassekamerater fra grunnskolen.

Jeg husker ubetydelige episoder fra hele mitt liv, og du kan ta gift på at dersom jeg åpner et Donaldblad fra 1982 så vet jeg om jeg har lest det før eller ikke.

Som du sikkert forstår frustreres jeg over at så mye unyttig informasjon opptar dyrebar hjernekapasitet. Finnes det øvelser jeg kan gjøre for å jevne ut denne skjevheten?

2) ANONYM GRUPPE KLOKE HODER

"De". Hvem er "De"? "De" sier at det er sånn og sånn. Saken er slik og slik fordi "DE" sier det. Jeg sier det igjen; Hvem er "DE"? Er det en statlig komite? (det hadde forøvrig ikke forbauset meg). Er det de lærde? Er det de eldre? Overklassen? Det må jo være en gruppe kloke individer, siden de alltid har rett? Jeg vil gjerne vite hvem "de" er, så jeg kan ha en fruktbar dialog med dem, kanskje til og med ha en diskusjon. Alle guder og avguder vet at jeg ikke alltid er enig med "De", og har problemer med å akseptere noe som ingen konkret person har overbevist meg om.

3)LITE KONSEKVENT VILJESTYRKE

På enkelte områder har jeg nok mer viljestyrke enn min mor og min far satte pris på i barne og ungdomsår. Jeg kan være sta og påståelig og utvise all verdens lite flatterende viljebriljeringer. Jeg kan ikke se noen hensikt i å sverte meg selv mer akkurat på dette punktet, for jeg er ikke stolt av det. Ikke er jeg særlig stolt av at viljestyrken havarerer hver gang jeg skal gjøre noe "fornuftig" heller. Det mest grelle eksemplet er når jeg skal skutte å røyke. Det er som om besluttsomheten og viljestyrken fordamper i det øyeblikk jeg kjenner røyksuget komme tilbake. Som en erfaren røyker snakker vi om noen få timer før røyksuget blir en konsentrasjonsdreper. Det samme gjelder når jeg skal vaske vinduer. Det tar 15-20 minutter å gjennomføre en slik operasjon, likevel må jeg gå flere runder med viljen min før jeg gjør det. Til og med lystbetonte aktiviteter som å tegne, stelle i hagen, sy eller trene må vike for min vaklende viljestyrke.

Hvorfor? Er det bare jeg som er skrudd sammen speilvendt?

Dette er tre forskjellige ting jeg undres over, og det finnes så uendelig mange flere temaer jeg kunne tatt opp. De kommer sikkert i et senere innlegg. Kanskje. Hvis jeg husker det, eller har vilje nok til å skrive om det.

For å snakke om noe annet...

Jeg har alltid elsket å lese bøker. Ikke disse store, tunge "må-ha-lest-bøkene" til Kafka og Nietzsche og de gutta der, men gode underholdningsbøker som slynger meg ut fra min egen verden og inn i en annen. Jeg har egentlig en forkjærlighet for krim, men siden Djevelen satte sin fot på jorden forrige fredag har krimbehovet blitt dekket av Dagbladet, VG, TV2 og andre tilsvarende medier (det er det eneste jeg kommer til å si om Tragedien, for jeg har behov for å snakke om noe annet. Det hele blir for nært).

Uansett, jeg ble lykkelig overrasket over at jeg på eget initiativ hadde tatt med en annen type ferielektyre til mitt Baltikumopphold, nemlig britisk drama. "Den trettende fortellingen" viste seg å være et prima valg, og jeg må sitere en snutt fra boka som for min del også beskriver boka slik som jeg opplevde den;

"There is something about words. In expert hands, manipulated deftly, they take you prisoner. Wind themselves around your limbs like spider silk, and when you are so enthralled you cannot move, they pierce your skin, enter your blood, numb your thoughts. Inside you they work their magic."

— Diane Setterfield (The Thirteenth Tale)

Jeg kan like gjerne innrømme først som sist at jeg ikke leste den på engelsk, ei heller har jeg oversatt sitatet til engelsk for anledningen. Jeg stjal det faktisk på nettet.

Når jeg kom hjem fra ferie kastet jeg meg over google for å finne flere bøker av denne glimrende ordkunstneren, og fant ut (til min bunnløse fortvilelse) at bok nr 2 ikke er utgitt enda. Siden jeg har nære kontakter i bibliotekvesenet sendte jeg straks en sms hvor jeg ba om gode råd. Etter utmerket veiledning har jeg kommet frem til at det eneste riktige vil være å begi seg ut på Jane Austen og Brontë-søstrene. Det aner meg at dette vil bli en dramatisk høst, og komer til å utvide kleenex-budsjettet med det samme. Jeg vet med sikkerhet at skikkelsene jeg kommer til å møte har det fire hundre ganger verre enn meg, kjærligheten er så ulykkelig at jeg kommer til å ha dype kjærlighetsdepresjoner på deres vegne, og berettelsene fra Kvinnens prøvelser i attenhundretallets England vil sette fyr på Feministen og Likestillingselskeren Ann-Sisilie. Jeg gleder meg.

Om dere andre vil glede dere over at jeg med stor sannsynlighet kommer til å bli en enda større dramaqueen enn jeg allerede er, det får bli deres hodepine. Stormfulle høyder, her kommer jeg!

Ønsker du å være en pådriver for min dramaqueenutvikling må du gjerne komme med bokforslag i kommentarfeltet, på facebook, på sms eller Live. Ser du helst jeg jeg har minst en fot på bakken må du fysisk dra meg ut av dramadvalen med jevne mellomrom. Jeg kommer sikkert til å være takknemlig på sikt.

Ann-Sisilie

Irritasjonsmomenter (del 1)

Jeg irriteres og provoseres av mye mer enn jeg har godt av, men det jeg ble irritert over ifjor kan jeg ignorere med bravur i år og omvendt. 

Likevel er det noen ting som irriterer meg hele året, hvert år, og som jeg aldri vil kunne overse uten et øyenbrynsløft og litt ukledelig munnsnurp. 

Det ene er dyr med klær. Hvorfor trenger pus caps og golfjakke om jeg tør spørre? Eller trenger virkelig hundene å gifte seg? I brudekjole og smoking til alt overmål? 

Men seriøst, jeg forstår at kinesiske nakenhunder trenger en eller annen form for påkledning i den norske vinteren (og sommeren slik den er idag), og jeg snakker heller ikke om dekken til hestene. Jeg snakker om buksedresser til dachsen og foldeskjørt til skogkatten. De har da pels! Kjøp deg en dukke for pokker, tenker jeg når jeg ser slike tilfeller på gata, og må snu meg og ta meg sammen for ikke å gå bort å være frekk.

De grelleste eksemplene på dyr-klær-kombo finnes selvfølgelig i Amerika. Alt finnes i Amerika. Mulighetenes land. Her har du nemlig Mulighet til å vise deg som den idioten du er, og finne mange hundre tusen i samme båt, som også kler hundene, kattene, ilderne, kaninene osv i tullete klær. Ikke til forkleinelse av amerikanere generelt, de er både hyggelige og elskverdige, men nå snakker vi om klær og dyr.

Ja, også snakker vi om missekonkurranser for barn.

Dette er en annen ting jeg aldri vil slutte å la meg provosere av (vi er over fra irritasjon til provokasjon). Fra barna er nyfødte balles de inn i en verden som etter min mening er direkte usunn. Det eneste som er viktig er å være vakker og glitrende. Voksenversjonen av denne verdenen kan nok være like så usunn, men der er det voksne aktører som etter stor sannsynlighet selv har valgt å være der. 

 4 år gamle jentunger og guttunger skal leke i søla, dulle med dukker, sparke fotball og bare være barn. De skal ikke gråte fordi de ikke var vakre nok til å komme til topps i en skjønnhetskonkurranse. De skal ikke ha problemer med rygg og føtter før skolealder fordi de måtte gå med høye hæler for å være pene og smekre. De skal ikke gå med dype utrigninger, korte skjørt og tung sminke. Det er ikke normalt! 

Jo, det er normalt når man kler seg ut og leker med det, men disse konkurransene er ikke en lek, det er blodig alvor. Jeg får elevert intrakranialt trykk bare av å skrive om dette. De skarpeste meningene er til og med sensurert bort.

Man kan selvsagt ikke sammenligne disse to sakene, da den første er kun idiotisk, og den andre er både vulgær, sørgelig og makaber.

Jeg kunne ha sittet her hele dagen og skrevet verdens lengste blogginnlegg om irritasjoner i både hverdagsstørrelser og i monsterstørrelser, men jeg velger å la det bli med disse to. Noe må jeg ha å skrive om senere også.

Ann-Sisilie

Kunsten å utsette

Alle er vi flinke til ett eller annet.

 Noen er flinke til å spille et instrument eller flere, noe en flinke til å bake, noen er helt rå på å holde orden i huset. Jeg er ikke flink i noen av delene. Jeg har sikkert mine flinke sider jeg også, men det jeg er aller flinkest til er utsettelser. Her følger TOPP 10-lista.

1) Rydding i bua. status; utsatt opp til flere ganger, siste utsettelse er til ferien. (Jeg betviler at jeg kommer til å gjøre det i ferien, for da har jeg jo ferie...)

2) Sortering og rydding i klesskap. Status; utsatt på ubestemt tid.

3) Vasking bak kjøleskap og komfyr. Status; Jeg visste ikke at jeg hadde utsatt det før jeg kom til å tenke på det nå...

4) Tine av fryseren. Status; Kommer til å være utsatt til jeg ikke får igjen lokket og MÅ gjøre det. Av erfaring kommer slike nødvendigheter rundt leggetid, sent om kvelden.

5) Skrubbing inni komfyren. Status; UTFØRT!!!

6) Lapping av sykkeldekk. Var utsatt så lenge at min far tok oppgaven det når opphavet var på helgebesøk. Status; UTFØRT!

7) Plenklipping. Status; utsatt til oppholdsvær. På ubestemt tid der altså.

8) Påfylling av vinlager da det for tiden er tomt. Status; Hva er dette å utsette egentlig?

9) Røykeslutt. Status; Atter utsatt til vinterhalvåret. Det er alt for godt med en røyk og et glass vin i hagen når det er godvær. Ser an saken i okt-nov 2011.

10) Trening. Status; utsettelser kommer på løpende bånd, til mine treningskameraters store frustrasjon.

Jeg kommer til å måtte trene alene for alltid siden jeg er slik en NoShow. Vi burde egentlig hatt en straffeordning på dette. 3T har jo det dersom man ikke møter opp på en time man har booket seg til, 50 kr i noshow-gebyr. Dette burde jeg ha fått for hver gang jeg booker en time og etterpå avbooker meg når jeg "plutselig" blir lat. Noen hadde blitt søkkrike for å si det sånn... 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt denne latskapen. Det er vel min "nisse på lasset" det sikkert. Jeg hadde kanskje vurdert hypnose, hadde det ikke vært for min redsel for å bli forvandlet til ei geit eller noe tilsvarende.

Jeg kan ikke si jeg liker denne siden av meg som driver og utsetter hver eneste lille ting. Jeg må jo gjøre disse tingene før eller siden likevel, såpass vet jeg. Jeg vet også at det er skikkelig deilig å ha gjort det! Den dagen jeg virkelig HAR ryddet bua kommer jeg til å skryte uhemmet av meg selv, og kalenderen vil ha en ny merkedag. Mark my words.