Den norske kulturen?

Jeg leste nettopp en artikkel som en venn postet på facebook.(jeg vil fremheve at han nok har samme syn som meg på styggedommen) Artikkelen handlet om Den norske motstandsbevegelsen. (denne her)  Det nye innen nynazisme og/eller høyreekstremisme der altså. Jeg måtte poste den selv også, med noen få ord på siden som jeg skrev i affekt. Jeg har tenkt på saken de siste timene, og jeg har kommet frem til at jeg ikke kan la det bli med en notis på facebook og et par syrlige ord. Jeg syns nemlig saken er så horribel, at jeg må prøve å vise verden at jeg sterkt tar avstand fra slike grupperinger. (jaja, nå er jeg ikke akkurat en verdenskjent blogger, men det får være. Et sted må man begynne)
 En av de hundre tingene som provoserer meg med denne gruppen, "motstandsbevegelsen" , er at de har tilkarret seg en tittel med en tung og modig historie. Jeg tenker på motstandsbevegelser rundt om i Europa under 2.verdenskrig, som kjempet med det de eide og risikerte liv og lemmer for å stanse nettopp nazister. Dette er stikk motsatt av hva den nye motstandsbevegelsen er for meg. Jo, de vil stanse muslimer og deres tro og påvirkning, men jeg syns det er en både blek og misforstått kopi av hva det jeg tror folk flest forbinder med ordet motstandsbevegelse.

Jeg har skjønt at mange er redde for muslimer. Jeg kan derimot ikke helt forstå hvorfor. Hverdagsmuslimen som vi møter i det daglige er ikke så fryktelig forskjellig fra oss som vi tror. De har en annen kultur, men jeg tror nok mange av dem gjerne vil ta til seg litt av vår kultur også, akkurat som vi forventer (men de får ikke gå i 17.mai-tog da, det får være grenser)(?!)
 I følge en artikkel jeg leste for en stund siden, av en dansk dame som hadde studert muslimer i ulike land i 9 år (tror jeg det var), og hatt flere intervjurunder med tusenvis av muslimer. Hennes påstand etter disse årene er at det, hvis man sammenligner f.eks praktiserende kristne og praktiserende muslimer, så er prosentandelen forbausende lik. Den største forskjellen er at JEG ikke kaller meg kristen, fordi jeg ikke er praktiserende, og til tross for at jeg bor i et "kristent" land. En ikke-praktiserende muslim vil likevel kalle seg muslim, selv om han ikke lever etter muslimske regler og normer. Altså; en muslim trenger ikke å være mer muslimsk en jeg er kristen. Dermed vil han/hun heller ikke overta landet vårt og gjøre kirkene om til moskeer. De vil bare ikke være en del av krigen. Eller kanskje var de til og med en del av en motstandsbevegelse i hjemlandet sitt, og har en dødsdom hengende over seg dersom de reiser hjem.

Jeg er enig i at enkelte ekstreme islamske skikker er forkastelige, og da tenker jeg spesielt på kvinnesynet og dets skamferdsel av både kropp og sinn fra jentene kommer til verden. Dette vil jeg ikke bare ha fjernet fra landet jeg bor i, men jeg vil ha det fjernet fra kloden. Men dette handler om å opplyse disse delene av verden om at INGEN kan akseptere det, uavhengig av hvilke land det forekommer i. Dette er noe helt annet en det Motstandsbevegelsen står for. Jeg tror ikke de bryr seg nevneverdig om jentene i enkelte land i Afrika blir frarøvet sin klitoris så lenge de slipper å ha Mohammed som nabo.

Jeg er redd for nynazistene. Jeg er mye mer redd for nynazister og høyreekstremister enn for muslimer. Hadde jeg hatt barn ville jeg mye heller at de skulle ha et naturlig forhold til innvandrere, og å ha muslimske venner, enn at de skulle havne sammen med "motstandsbevegelsen".

I et flygeblad Den norske motstandsbevegelsen har delt ut på Fosen står det at de kjemper mot de krefter som vil ødelegge vårt land og kultur. Når jeg leste dette fikk jeg gåsehud, for, jeg kan ikke huske at jeg noengang i mine 35 år har lært at hat er en del av norsk kultur. Jeg kan heller ikke huske å ha lært at utfrysing av innvandrere er en del av vår kulturarv. Jeg kan definitivt ikke huske å ha lært at å gå i tog med nazistiske symboler er en stolt norsk tradisjon!

Disse løse kanonene (DNMB og andre nynazistiske organisasjoner) har også ofte en hang til å fremelske vikingene. Intet ondt om vikinger, jeg har alltid vært fascinert av denne epoken av Skandinavia. Vikingene ER en del av vår kulturarv, men jeg har aldri fått forståelsen av at vikingene var spesielt lite tolerante overfor resten av verden? De reiste jo rundt og handlet i alle verdenshjørner og lærte nye kulturer og kjenne. Jeg forstår simpelthen ikke koblingene mellom nynazistiske/nasjonalistiske grupper og vikingene? Jeg vil snarere kalle dette et misbruk av historien.

Jeg prater meg vekk. Dette er et tema som får harmen til å dirre i meg, og fingrene hamrer skinnløse over tastaturet. Jeg må nok gi meg før jeg får for høyt blodtrykk.

Det mest idiotiske kommer her; "vi må ta vare på vår kultur, og ingen andre får leke i våres hage. Vi kan derimot reise til syden og presse vår ENESTÅENDE kulturarv nedover ørene på spanjolene, og gjøre store deler av Spania til norske KOLONIER"!!! Men det er jo på ferie, så det teller ikke. Og hva med alle misjonærene? De er sikkert fredelige nok, men prinsippet, folkens. Er dere med på hva jeg mener her? Snakk om å glemme å sope for sin egen dør.

Nå må jeg faen meg ha meg en røyk.

Ann-Sisilie
-stolt nordkvinne, med håp om en bedre verden for alle på kloden! Unntatt nynazister.

Irritasjonsmomenter, (del 3)

På tide å få ut litt mer frustrasjon. Du er kanskje en av dem som mener jeg har for mye aggresjon i meg  (og dere kan forsåvidt ha rett i det), og synes at jeg vrenger ut av meg for mye eder og galle. Jeg oppfordrer deg da til å lese en annen blogg, gjerne en rosa en, og tenk i ditt stille sinn at det er bedre å skrive det ut enn å ty til vold. Det mener nå i alle fall jeg, så her kommer det;

BUSSPASSASJERER
Jeg tar ofte buss, og det er egentlig et irritasjonsmoment i seg selv, siden jeg bor så nært sentrum at jeg burde ta i bruk apostlenes hester isteden. Uansett, jeg tar nå ofte buss da, og det er det mange som gjør. Veldig mange. Med store sekker og vesker. Ofte er det fullt, og det kan by på problemer når man skal forbi og ut. En særs enkel ting som kunne gjøre problemet mindre er å SETTE SEG I ET LEDIG SETE! Jada, jeg vet at veldig mange vil vise seg frem i sin spreke positur og stå, siden det vil være et nederlag å ville sitte. Tenk om man kunne tenke som så at A) av trafikksikkerhetsmessige grunner ville det vært en fordel om flest mulig satt i et sete i en eventuell kollisjon. B) Det ville vært plass til flere på bussen hvis folk ikke okkuperte ståplassen FORAN setet, og heller satte seg. Et menneske på en ståplass foran et tomt sete tar i praksis opp TO plasser. Hvis man står av hensyn til eldre/gravide/barn, så kan man heller sette seg, for så å reise seg og overlate plassen til en annen dersom behovet skulle melde seg. C) Dersom man sitter langt bak i bussen (eller hvor som helst egentlig) og skal av før alle andre, er det tilnærmet umulig å komme forbi alle menneskene og sekkene før bussen kjører igjen. Så må man rope da. "HEY, bussmann, jeg vil gjerne av her!"
 En annen ting med noen busspassasjerer er at de har skylapper og registrerer ikke folk rundt seg. En albue dunkende i hodet under en busstur, om turen er aldri så kort, er sterkt irriterende. Det samme er de tidligere nevnte sekkene. "DU BLIR STØRRE HVIS DU HAR EN TURSEKK PÅ RYGGEN" har jeg lyst til brøle, men de ville ikke ha forstått hva jeg mente, for de står alltid, og vil aldri få en tursekk i trynet så lenge de står.
 Når bussturen endelig er over og jeg skal av, synes det som om det alltid er en eller annen idiot som stopper like utenfor utgangen. "jeg er av bussen, hvor skal veien gå idag mon tro" ser det ut som de tenker, og gjør ingen mine til å flytte seg, slik at andre kan få komme av bussen.

FLYPASSASJERER
Når jeg skal ut å fly vil jeg helst sitte ved vinduet. Dette av flere årsaker. Det er for eksempel mye mer spennende og drømmende å se ut vinduet enn å se rett inn i en seterygg toppet med et flassende hode, eller å få serveringstralla dunkende i albuen med jevne mellomrom. Dette gjelder under flyturen selvsagt. En av hovedgrunnene til setevalget mitt har sammenheng med landingen, og det at man skal av. Scenario; "dunk" flyet lander. (På charterfly blir landingen gjerne etterfulgt av applaus. Jeg kan ikke begripe hvorfor, jeg får aldri applaus når jeg har vært flink og gjort jobben min tilfredsstillende. Dette med applausen er et helt annet irritasjonsmoment, og skal ikke med her, det var bare en liten detour.) Når flyet har taxet seg nesten frem til gaten begynner moroa. "please be seated and keep your safetybelts on until the sign is switched off" sier damen i høyttaleranlegget. På hver eneste flyvning sier hun det.
Likevel: "klikk""klikk""klikk""klikk""klikk" (setebelter som løses ut)
deretter "pling""pling""dingdong"(mobiltelefoner slås på, de har jo vært av i hundre år, minst, man kan ha fått en sms fra naboen, eller jobben, eller noen andre veldig viktige personer). Det er ett eller annet med flylandinger som skaper et eller annet stress hos de fleste av mine medpassasjerer, om det er et konkurranseinstinkt som slår inn eller akutt klaustrofobi er ikke godt å si, men ALLE sammen vil være førstemann ut av flyet. De reiser seg og står lutrygget under bagasjehyllene og vil presse seg frem i midtgangen, men der står jo Ola og Kari og tar på seg jakka, gestikulerer eller river i kofferter i bagasjehylla. Alt dette 5 minutter før flypersonalet i det hele tatt har åpnet utgangsdøra. Hvis man sitter nærmest midgangen får man opp til flere ting i ansiktet. F.eks en rumpe, en mage eller et genitalieområde, i tillegg til bagasje i hodet. Jeg sitter som regel innerst og slumrer meg gjennom denne farsen, eller kikker nysgjerrig rundt meg for å se om det ikke snart oppstår en konflikt. Jeg har ikke opplevd store konfikter, men utålmodige kofferter som deiser ned i utålmodige hoder skaper ofte et litt ampert stemningsleie, og flere hevede øyenbryn. Jeg godter meg der jeg sitter. Flyet går faktisk ikke videre før alle er av folkens, ta det med ro! Omsider kommer man seg av flyet, og det er på tide å hente bagasjen. Bagasjebåndet har enda ikke spor av en eneste koffert, men folk står pakket som sild i tønne rundt hele båndet. Slik står de, og når koffertene endelig kommer er det umulig å komme til for å hente kofferten sin. Jeg har sett min egen være med runde på runde før jeg har kommet helt frem til båndet, og da blir jeg jaggu møtt med sure blikk fordi jeg fikk kofferten min FØR de som sto der først.

Folk altså. Jeg begynner å tro at jeg skulle ha bodd på en øde øy, så jeg hadde sluppet alle molboene rundt meg.

Bare så jeg har sagt det, så vet jeg at jeg også irriterer folk. Jeg håper de har en egen blogg der de kan skrive ut sin frustrasjon. Jeg tror ikke jeg er bedre enn andre, jeg får fnatt av meg selv også. Oftere enn dere tror sikkert. Jeg har bare litt kort lunte i forhold til slike IDIOTISKE saueflokker. Ikke et vondt ord om sauer heller forresten, ikke en eneste sau har irritert meg så vidt jeg kan minnes.

Vel. Dette var dagens utblåsning. Jeg vedder alle mine høyresko på at det er flere som kjenner seg igjen i disse irritasjonsmomentene, det kan umulig være bare meg!

Ann-Sisilie

Vi skriver 2012. Tenk på det.

 For et par og tjue år siden var jeg skikkelig hekta på science fiction. Stephen King-aktig science fiction og fremmede galakser og jeg vet ikke hva. Da var altså 2012 så høyt opp og langt frem, at det var vanskelig å forestille seg hvordan det ville bli. Det jeg så for meg var flyvende biler og romvesener. Om ikke akkurat grønne menn og aliens, så var jeg i allefall helt sikker på at farlige virus, parasitter og sykdommer kom seglende inn fra verdensrommet, slik at vi måtte ha masker for å beskytte oss med. Nesten slik man ser i den nye tv-serien Terra Nova. (jeg er selvfølgelig hekta på den...). En annen ting jeg var nesten helt sikker på var at maten og kjøkkenet som institusjon kom til å bli helt annerledes enn det det var i 1990. Den største forskjellen jeg kan se er at krydderbeholdningen teller mer enn salt, pepper, gastromat, karri og kanel. Ja, også fikk jeg selvfølgelig alt servert før, og nå må jeg lage alt selv. Akkurat det var enklere og mer bekvemt i 1990... Vel, vi har nå i det minste ikke byttet ut maten med kapsler med matsmak, slik jeg fryktet av hele mitt hjerte. Etter nok ei juleuke med mat og snavel som et hovedfokus så kan jeg bare bekrefte at jeg tok skammelig feil for 20+ år siden. Takk og pris.

I og med at man omsider har fått et nytt år servert i fanget, burde man kanskje få brukt det til noe fornuftig. Jeg har aldri hatt nyttårsforsetter bortsett fra det året Marita og jeg skulle gjøre det motsatte av alle andre. De andre skulle slutte å røyke, og vil skulle røyke på oss bronkitt før februar var over. Det gikk ikke. Jeg mistet dermed all tro på nyttårsforsetter. Neida, men jeg har alltid vært litt redd for dette med forsetter. Det føles nesten litt klaustrofobisk å ha et forsett hengende over seg. En Herr Forsett som med sine argusøyne nesten setter begrensninger isteden for muligheter. Tullete sier du? Ja, jeg vet. Dårlige unnskyldninger, helt sikkert, men sånn føles det altså. Derfor har jeg operert med Nyttårsfortsetter isteden. Med T i. Jeg skal fortsette å tro på det gode i mennesket. Jeg skal fortsette å forsøke å gjøre mitt beste. osv. I år skal jeg bryte min egen regel og ha forsetter. Årets første liste kommer her;

1) Jeg skal forsøke å bryte ned noen barrierer som har bygd seg opp i årenes løp.
2) Jeg skal forsøke å være mer imøtekommende og inkluderende.
3) Jeg skal besøke venner oftere, også de som bor et stykke unna, slik at det krever ørlitegrann planlegging.
4) Jeg skal være flinkere til å ta vare på meg selv, også hjernen.
5) Jeg skal være mer forstandig i bruk av penger.
6) Jeg skal forsøke å bli et større menneske i en mindre kropp.
7) Jeg skal ikke kjøpe potetgull når jeg er sulten, men MAT.
8) Jeg skal ikke være så redd for å forsøke noe nytt.
9) Menn er ikke farlige, bare litt vanskelige for meg å forstå. Jeg skal forsøke å lære litt mer om disse vakre vesenene slik at det blir litt lettere å kommunisere med dem.
10) Jeg skal lære meg MINST fem helt nye ting iløpet av 2012. 5 ordetlige ting altså, ikke å skrive navnet mitt med venstre hånd eller noe sånt.

Nå har jeg skrevet det, så da må jeg forsøke å følge opp også. Jeg vet at noen savner at røykeslutt står på lista mi. Jeg vil presisere at dette ikke er for å utelukke røykeslutt i 2012, men jeg tror det må helt annet krutt til enn en viss dato for at jeg skal slutte å røyke. Jeg kan si det sånn at dersom røykeslutt hadde stått på denne lista, så hadde alt annet blitt brutt før det kinesiske årsskiftet.( For dere som ikke følger med i verden; Kinesisk nyttår faller vanligvis på den andre nymånen etter vintersolverv, en gang mellom 21. januar til 21. februar.)

Jeg ønsker alle som leser dette tullet her et riktig riktig godt nytt år. Må det bli et år fullt av opplevelser, sjelefred og gode øyeblikk, slik at det kan avle enda flere opplevelser og enda flere øyeblikk i neste år og året etter det og året etter det. Jeg håper på en ny tidsregning. Det er nå det starter! (guri, så pompøst). Uansett; Gratulerer med nytt år!

Ann-Sisilie

Tjukkebollas bekjennelser

Det er ikke lett å være tjukkas i 2011 heller. Samme hvor man snur seg blir man bombardert av både påstander om et lykkelig liv hvis man har et smalt liv, og om helsegevinster ved å kutte ut diverse næringsstoffer (les; karbohydrater). Suppekurer, pulverkurer, sitronkurer, kosttilskuddkurer, vann-og-brød-kurer, vann-og-brød-uten-det-farlige-brødet-kurer osv. Man kommer minst til å leve 3 uker lenger hvis man dropper alt av sukker og salt.

 Mange av disse kurene man kan lese om i alle landets aviser og ukeblader har garantert en ønsket effekt på noen, mens andre må slite litt mer med det vi har lært er uønskede kilo. Jada, flere av mine kilo er uønskede, men jeg har ikke tenkt å slutte å spise av den grunn. Det er det derimot mange andre som gjør. Ikke alle tåler denne konstante fokuseringen på mat, hva som er bra mat og hva som er dårlig mat, kalorikalkulatorer og jeg vet ikke hva.
 Selvfølgelig mener jeg ikke at man skal slutte å informere om hva som er sunt, for det mener jeg derimot er viktig, men er det riktig at et kosthold uten f.eks næringsstoffer som karbohydrater er det sunneste? Jeg forbeholder meg retten til å være skeptisk til dette. All denne fokuseringen på riktig/galt tror jeg gjør at mange får et unaturlig forhold til mat og bevegelse. Man SKAL spise riktig, og man SKAL trene hundre ganger i uka. Hvis ikke har du tapt, og mangler karakter. Dessuten er det på moten. Jeg blir grå i håret.
 Jeg vet at jeg skal spise sunt og variert, og jeg prøver etter beste evne. Jeg skulle ønske at jeg gadd å trene mer, men så ble det liksom ikke idag heller...
 På grunn av disse disiplinsprekkene, og på grunn av arvestoffer og andre unnskyldninger så er jeg tjukk. "Hjertet ditt kommer til å stoppe" sier de, "du kommer til å pådra deg alle mulige slags livstilssykdommer" sier de også. Ja, hjertet vil komme til å stoppe en dag, også hos meg. Livstilssykdommer har vi snart alle sammen. Jeg er ikke et dårlig menneske av den grunn!

 Jeg var hos legen i sommer, og hun ville sjekke et par småting i tillegg til de jeg ba om (pga anlegg til overvekt som hun så diplomatisk kalte det). Alt viser seg å være ok, nærmest prima vil jeg si. Siden jeg i 2011-målestokk og ifølge BMI er faretruende-nær-døden-fet tenker jeg det er mange som er overrasket. Jeg forstår jo at kroppen som organisme har det bedre hvis den får mosjon, jeg er jo ikke dum, selv om mange mener at man nettopp ER dum fordi man er tjukk. Klesprodusentene har til og med gått sammen i en egen mobbekampanje med å lage tverrstripete klær i str XXL og oppover, for å få oss til å se enda dummere ut. Well well, Oprah Winfrey tok en råsjangs og jo-joet seg opp og ned i vekt til hun satt på tronen som verdens rikeste kvinne. Kjempedumt. (hun har ikke særlig mye med denne saken å gjøre, men dog, jeg har alltid plass til digresjoner)

En annen gruppe mennesker jeg tenker litt på i disse mathysteritider er de som er naturlig tynne og spebygde, og som sliter med å legge på seg. De er ikke godkjente i samfunnet de heller. "Du må spise mer" sier folk til dem, "du ser ut som et skjelett". Jeg er ikke så sikker på at dette er bedre å høre fra ukjente mennesker enn at man har for mye flesk. Jeg aner ikke om dette er riktig, for jeg har aldri vært i nærheten av å være sped.

Jeg tør å påstå at ingen liker å bli forhåndsdømt på grunn av utseendet, likevel dømmer vi ivei nesten alle sammen. Det gjør meg litt oppgitt. Jeg synes det er trist at man må jobbe hardere for å bevise sin verd fordi man havner utenfor det som er "riktig" og pent. Noen av oss enkle sjeler blir i tillegg litt forvirret og vet ikke helt hva som ER riktig til en hver tid, og noen av oss blir fulle av faen og tenker at det får bare være, la dem holde på. Jeg øver meg på havne i den siste kategorien, for jeg ønsker virkelig å kunne gi faen. La meg trene for min egen helses skyld, la meg spise grønnsaker fordi jeg synes det er godt, og ikke fordi det står skrevet.

Dagens innlegg er skrevet i affekt, ja nesten i harnisk, og dermed er jeg sikker på at det inneholder en del svada. Jeg skylder på at næringsinnholdet i dagens middag var snevert (grovbrød med speilegg). Jeg tenker at da har jeg sikkert litt lavt blodsukker som det heter. Sulten kaller jeg det.

Ann-Sisilie

Ordsirkus, del 1

Jeg er glad i ord. Både enkeltord og ord satt i system, gjerne fremstilt i fine metaforer, ordtak og uttrykk. Det hender ganske ofte, i det rette humøret eller selskapet, at jeg morer meg med å vri ordtakene rundt til å ha en annen betydning. Kanskje enda heller at de ikke har noen betydning overhodet.

 En av mine ubestridte inspirasjonskilder i ordsmakingskunsten er min særs gode venninne Siw Elin. Det er ingen som kjenner og deler min lidenskap for bisarre ordtak som henne. Det er heller ingen i verden jeg stabler metaforer med som henne.
  Det hele startet for mange år siden da hun bedyret; "Det kommer ikke på talefot!" For dere som ikke har fantasi nok betydde dette utsagnet selvfølgelig " det kommer ikke på tale!" Hva hun ikke ville finne seg i kan jeg ikke erindre dessverre.

 Vi treffes egentlig latterlig sjelden, og dette har en negativ effekt på hjernens evne til å pynte/besudle ordtak. Jeg merker godt at etter et møte, for ikke å si etter en ferieuke med Siw Elin, så bugner ordene i hodet, og vi kan havne i en slags lattertranse over egen suverenitet i ordforståelse. Helt sant.
 I tillegg til disse vridde uttrykkene er vi veldig glade i utrydningstruede hverdagsuttrykk, og jeg tror nok vi nærmer oss en slags folkerøysling for å bevare disse. Jeg ser i alle fall ikke bort ifra at det blir en gruppe på facebook, hvis vi ikke bestemmer oss for å holde det litt mer ekslusivt, mer som en losje, for å forhindre misbruk.

Jeg kan nevne noen uttrykk, sånn for underholdningens skyld;

*Alle tiders!  Kun brukt av generasjoner før vår egen. Jeg har aldri hørt en kul kid si alle tiders...
*Prima!  Dette ordet har jeg brukt aktivt det siste halve året, og jeg har med glede observert at det så smått har blitt integrert i min omgangskrets.
*Fenomenalt! Samme som over. Gjentatt bruk avler flere brukere.
*Over en lav sko. Dette uttrykket bruker jeg faktisk, ja, over en lav sko, uten at jeg egentlig har begrep om hvordan uttrykket har oppstått, eller hva det er ment som. (Er det sånn at når man har passert "over en lav sko" kommer "over alle støvleskaft", altså over en HØY sko? Eller har dette en annen betydning?) Dette er i tillegg et uttrykk jeg tror neppe kan bli brukt i særlig grad på engelsk. Over a low shoe.
*Enestående. Når jeg hører dette ordet, tenker jeg på mormor. Om hun brukte dette ordet kan jeg ikke huske, men at jeg tenker på henne er god nok grunn til å benytte dette enestående ordet. Mormor var faktisk enestående hun også.
*Kolossalt. Dette var morfar sitt ord. Han brukte ofte kolossalt som et beskrivende ord. Jeg kan ikke beskrive morfar som kolossal av utseende og kroppstype, men vel verd å huske er han i aller høyeste grad.
*Et smart antrekk. Er ikke det positivt ladet så vet ikke jeg.

Dette er jo bare en håndfull, og de er relativt vanlige, men dere skjønner greia... Tar gjerne imot utrydningstruede ord og uttrykk, samt svulstige metaforer i kommentarfeltet i bunnen av innlegget. Har du hjerne for ordtaksvridning så kom med dem!

På tampen;

Et ordtak min mor bruker sånn halvveis flittig er "jeg skal vise dem hvor David kjøpte ølet". Jeg kan ikke si å ha registrert noen andre brukere av dette ordtaket, og jeg kan heller ikke si å ha fått svar på hvor det stammer fra. Hvor kjøpte egentlig David ølet? Hva slags øl dreier det seg om? Er det lokalet der han kjøpte det som er viktig? Jeg har hundre spørsmål angående dette ordtaket, for jeg har ikke evne til å resonnere meg frem til HVA det betyr, og HVORDAN i all verden det har oppstått.

Det kommer nok flere innlegg om ord og ordsmaking senere, men siden den mest kreative delen av hjernen har tatt helg, så blir det med dette idag. Satser på mer fres ved en annen anledning.

Ann-Sisilie

Tid for forfall

Sommeren er definitivt over, og nå begynner forfallet. Det er opp til hver enkelt hvor massivt man vil la seg forfalle, men jeg tror nok de fleste antar en litt mer sedat holdning til egen livsstil. Jeg må inrømme at jeg er temmelig sedat hele året på enkelte områder, men etter hvert som antall celsius pluss reduseres merker jeg at bl.a antall barberhøvler også reduseres. Jeg ser det som sannsynlig at dette ikke gjelder bare meg. Det er jo i og for seg ikke det viktigste, dette med barberhøvler, det var bare som et eksempel.

Jeg er et noenlunde sosialt vesen. Jeg møter mange mennesker i jobben, jeg er på kafe og kino, og ferdes gjerne der også andre ferdes. Jeg merker ikke noe særlig til barberhøvelreduksjon hos folket på disse arenene, men jeg synes å kunne observere en redusering i antall såpevask etter hvert som vinteren trenger seg på. Folk lukter rett og slett mer i vinterhalvåret. På sommeren bader vi i havet (ja, ikke jeg da, uten at jeg er i Det Forjettede Land, Syden), og vi dusjer og fresher oss opp for å være attraktive for hverandre. Vi lukter godt av sommer, solkrem og såpe. Jeg prøver så godt det lar seg gjøre og gjennomføre min daglige hygiene selv om jeg må pakke inn ferskenhuden i klær etterpå, men jeg begynner å tvile på Ola Nordmann her altså. Med det samme boblejakka åpner seg slippes ut en anelse tyngre kroppslukt enn på sommeren. Jeg snakker ikke om "løpe etter bussen-varme", men et sikkert tegn på at dagens og sannsynligvis gårsdagens kattevask ble forbigått i stillhet. Det blir verre og verre utover vinteren, skjønt en økning i såpe og godlukt forekommer rundt jul.
 Nå har jeg ikke klodens beste luktesans takket være 20 standhaftige år som røyker, men jeg jobber med ei dame som har en nese enhver parfymemaker ville misunne. Hun har gitt meg tillatelse bruke henne som eksempel, og til å gi henne pseudonymet Wina Tammer. Hun er over gjennomsnittlig misfornøyd med Ola og Kari`s evne til å vaske seg. Hun kjenner at folk lukter rumpe og armhule, ja til og med navle. Jeg kan ikke si å ha utviklet den samme evnen til å lokalisere hvilket område som forpester mest. Takk og pris må jeg vel si. Hun er både intelligent og våken, og kunne nok blitt en habil lege hadde hun bare blitt født uten luktesans. Jeg synes jeg ser henne behandle betente sår og foreta GU på....ja, jeg skal ikke si mer om den saken, for du har allerede sett for deg sitasjonen. Ord er unødige for å si det slik.
Jeg har skyhøy beundring og takknemlighet for de menneker som jobber med syke (og skitne), og behandler og vasker og synes dette er helt naturlig og overhodet ikke ubehagelig. Jeg bøyer meg faktisk i støvet. Hvis folk som Wina Tammer og jeg skulle jobbet på sykehus så hadde det vært grunn til å klage over pasientbehandlingen, det mener jeg bestemt.

En annen ting jeg mener bestemt, er at selv om man vasker seg hver dag selv på vinterhalvåret, og at håret er rent og alt er tipp topp sånn kroppslig, så MÅ man vaske lua, skjerfet og ytterjakka av og til. Dette trodde jeg var vanlig, helt til jeg ble oppmerksom på at mange ALDRI har vasket disse plaggene. Jeg er rystet inn til beinet. Er ikke dette klesplagg også da? Er det bare jeg som slipper ut overflødig kroppsvarme gjennom hodebunnen og svetter i håret? La dette være en pekefinger alle dere som ikke gidder å vaske luene deres, dere får bli så fornærmet dere vil. Til dere som bare ikke har tenkt på det; jeg skal elskverdig overse forglemmelsen så lenge det fører til en forbedring.

Nå skal det sies at jeg nok antagelig har mine dager der jeg ikke lukter roser jeg også, det har vi alle, men jeg vasker meg,  jeg pusser tenner, og jeg vasker hendene og tar en pastill etter å ha røyket hvis jeg er på jobb eller håndterer barn. Selv jeg syns at sigarettrøyk lukter vondt...

Nei, dette ble et fælt blogginnlegg.
 For at du ikke skal avslutte lesningen med en fornemmelse av svettelukt kan jeg nevne at rosene jeg hadde i hagen i sommer hadde den mest vidunderlige duften jeg noen gang har kjent. Synd for deg at jeg ikke kan beskrive den bedre enn det.

Ann-Sisilie

Irritasjonsmomenter, del 2

Av og til, (les; ganske ofte) benytter jeg meg av halvfabrikater. En og annen pappizza f.eks, eller en posesuppe i ny og ne. Lasagne lager jeg aldri helt fra bunnen, men kjøper en pakke med to poser med sauspulver og pastaplater. Jeg har sogar kjøpt halvstekte brød, selv om det strider mot min overbevisning.

MEN! Jeg registrerte for en stund siden at man kan få kjøpt FERDIG BLANDET sukker og kanel for å ha på grøten. At det går an. For det første; kanel skal drysses først, et tett og godt lag som fungerer som en buffer mellom den varme grøten og sukkeret. Sukkeret må ikke under noen omstendigheter haes på først, for da smelter den og lager sukkerlakerand i grøtkanten. Dette er elementær grøtkotyme, selv om jeg vet at noen har fått servert vranglære iløpet av opplæringen. Har man blandet kanel og sukker på forhånd vil man ikke få ønsket effekt, uansett om man foretrekker  A) den riktige måten, eller B) vranglæren. For det andre; Hvis jeg (helt hypotetisk) skulle ønske en kanel/sukker-blanding hadde jeg aldri i livet kjøpt en usedvanlig kostbar ferdigblandet type. Sukker og kanel er relativt billig (i grøtmålestokk), og jeg kunne ha blandet sikkert 3 kg på egen hånd til samme pris som 130 gram fabrikkblanding. Jeg hadde i tillegg fått det blandingsforholdet jeg hadde ønsket. (når jeg leser igjennom dette avsnittet kan jeg uten problemer konkludere med at jeg sitter for mye alene, og ikke minst hvorfor jeg sitter mye alene).

En annen ting som forferder meg når det gjelder ferdigmat er Priors store nysatsning Omelett-egg. Egg uten skall der altså. Hva er poenget? Her er et par argumenter for å kjøpe egg på kartong; 1) Det går fortere. 2) Det er enkelt. 3) Det er lettere å ha med på tur. 4) mindre søl.
Jeg vil presisere at dette ikke er mine argumenter. Jeg har et spørsmål til hvert av argumentene; 1) Hvor lang tid bruker man på å knekke egg? Joda, opptil flere sekunder, skjønner tidspresset her...
2) Hvilken vanskelighetsgrad har oppgaven å knekke egg? Jeg vil si omtrent det samme som å åpne en kartong.
3) Tur? Jeg har aldri hatt med egg på tur, og kommer sannsynligvis aldri til å få et omelettbehov i fjæra. Om jeg mot formodning skulle få det, så kan jeg saktens finne på å knekke et par egg i en passende beholder.
4) Jeg har opplevd mer søl fra kartonger enn fra egg. Det siste punktet var riktignok ikke et spørsmål, men jeg har et annet på lur; Hvor mange E-stoffer og konserveringsmidler må til for å holde ferdigknekkede egg ferske i en kartong?
Hvilket lønnsnivå er det hos arbeidstakere som sitter på kontorer og finner opp slike glimrende produkter? Jeg forstår at en produsent skal skape et behov hos en forbruker, men det får da være måte på. Det aller verste er at disse varene faktisk blir solgt...

Dette er verstingene i ferdigmatverdenen som jeg vet om, men det finnes også andre varianter som jeg ikke helt vet hvor jeg skal plassere på idiotskalaen. Visste dere for eksempel at det finnes poser med ferdigstekt LØK i frysedisken? Hva gir du meg?

Siden jeg får så høyt blodtrykk av dette temaet har jeg tenkt å gi meg her. Jeg tenkte bare jeg måtte få det ut isteden for å bære på det alene. Kanskje er det noen der ute som mener det samme som meg. Kanskje vi skal lage en egen facebookgruppe? Det er jo så utrolig populært!