Tjukkebolla reiser til Syden

Tjukkebolla tenkte seg om. Hun hadde akkurat lagt på røret etter å ha snakket med sin gode venninne Sibyll i telefonen. De hadde blitt enige om å tilbringe en uke på Kypros sammen denne sommeren. Om tre uker for å være nøyaktig. Lengten etter sol og alt for høye temperaturer hadde gjort avgjørelsen enkel. De hadde frydet seg i telefonsamtalen, og giret hverandre opp over dette fantastiske påhittet, og de hadde laget en stor greie av at det gikk an å søke etter reiser Fra Trondheim- Til Syden. Ikke spesifisert reisemål der altså. De hadde sammen kommet frem til at Fig Tree Bay på Kypros var både vakkert, klimatisk perfekt, og det kostet ikke en hel formue å reise dit heller. De hadde lykkelige tatt farvel og lagt på.

Etter bare noen få minutter kom den kvalmende følelsen igjen. Hvordan skulle hun, Tjukkebolla, klare å skjule sin egen kropp i et land der temperaturen er så høy at klær ikke bare er overflødige, men også nærmest en mare? Dette var et alvorlig dilemma. I utgangspunktet var bikini et høyst utelukket alternativ, men på stranda i Syden var det kanskje det eneste alternativet?

 Hun lette i hukommelsen etter ferieminnene fra to år tilbake. Da hadde Sibyll og Tjukkebolla vært i Tyrkia. I august til og med. Med temperaturer mellom 35 og 45 varmegrader hadde hun ikke hatt annet valg enn å vise seg i bikini.
 Hun husket godt første dagen på stranda. Det var mange som allerede lå til grilling, selv om de hadde møtt opp på stranda tidlig på formiddagen.
Hun skammet seg over sin egen kropp, stor og hvit som den var, og tenkte den gangen at hun måtte minne om Moby Dick.

 Først hadde hun prøvd å gjøre seg usynlig da hun skulle kle av seg sommerkjolen, men det fant hun fort ut var nytteløst. Å forsøke å trylle av seg en klam sommerkjole med nett eleganse og sjarm er en uoppnåelig bragd for ei Tjukkebolle.
    Forsøk nr to var å smyge kjolen av, og med ett visst hell klarte hun det, men dog ikke særlig grasiøst, ei heller usynlig. Hun hadde gjemt seg bak solbrillene og kikket stjålent rundt for å telle antall lattermilde fjes. Ikke et eneste menneske viste tegn til å ha bivånet denne revyaktige opptredenen.
 Takknemlig hadde hun sunket ned på solsengen, fremdeles i et forsøk på å være smidig og grasiøs, samtidig som hun skammet seg. Ikke bare skammet hun seg over kroppen sin i sin store helhet, men også over forsøkene på å være noe annet enn hun var.
  Den andre dagen gikk det lettere. Kjolen ble vrengt over hodet kjapt og smertefritt, dog med et årvåkent øye på de nærmeste naboene.
Etter hvert som dagene gikk ble hun mer og mer komfortabel i sitt eget skinn. Det gikk smått om senn opp for henne at folk flest ikke reiser til syden for å ligge på stranda og gjøre narr av andre. De bryr seg ikke. Hun gledet seg over at skrekkscenarioet hun hadde plantet i sitt eget hode ikke stemte. Hun hadde alltid sett for seg, nærmest som en sannhet, at alle som er på ei strand i syden er tatt fra Baywatch. Slanke atletiske kropper med bronsefarget glød i huden, som vrikker seg på spenstige lange ben i sanden. Det var ikke sånn.

Tjukkebolla kom tilbake til virkeligheten igjen. Hun prøvde å holde fast ved tanken om at Det er ikke sånn i Syden. Det er ingen Baywatchstrand vi skal til. Det er glorete russere, høyrosa briter, jålete partysvensker, gladtjukke dansker, og Sibyll og Tjukkebolla fra selveste trøndelag. Fin blanding. Perfekt. Hun trengte ikke å gå ned 30 kg på 3 uker likevel. Glem det, det er for sent uansett. Hun trøstet seg dessuten ondskapsfullt med at Sibyll hadde en egen tilbakevendende Tyrkiakvise som dukker opp i ansiktet hver gang hun skal til Syden. Denne gangen var intet unntak, det visste hun med sikkerhet.

Med disse tankene slo hun seg sånn passe til ro med Problemstilling nr 1.

 Problemstilling nr 2 kom som lyn fra klar himmel.

Hun måtte gå igang med forberedelsene.
Hun lette på nytt i hukommelsen, (slik som så mange ganger før) etter sydeuropeere i stamtavlen. Heller ikke denne gang kunne hun finne noen. Årsaken til denne evinnelige søken etter svar kom av en usedvanlig kraftig hårstamme på utsatte områder. "Intet nordisk over den" humret hun for seg selv. Hun kikket forsiktig på voksremsene hun hadde liggende etter tidligere forsøk på å tøyle denne viljen til vekst. Skulle hun våge...?

Et plutselig mot kom over henne, og før hun visste ordet av det hadde hun klasket et par remser hårfjeringsvoks på bikinilinjen. Hun angret øyeblikkelig.
Smerten som jog i det hun rev til, fjernet alle resterende tanker om bikiniskrekk på et nanosekund. Likevel klarte hun å mobilisere krefter til å fortsette. Etter å ha øst ut eder og galle nok til å brenne alle broer til et fremtidig etterliv i Himmelen måtte hun sette en stopper for selvtorturen.
Den ene glatte stripa på høyre legg fikk bare skinne blank og fin. Trusekanten ble fin da, tenkte hun selvtilfreds. Det var da noe.

Hun var utslitt og svett, men hun gledet seg til å reise til Syden.

Nå måtte hun bare lete etter passet mens hun husket det...



Ann-Sisilie


P.S: For deg som ikke kjenner til hårfjerningsvoks fra før kan jeg si at har du først montert stripene på kroppen, så finnes det en eneste metode å få den av. Såpevann er ikke et alternativ her må du tro.

Irritasjonsmomenter (del 4)

Jeg begynner å tro at jeg nærmer meg en slags bitter tilstand, for det er alltid noe som irriterer meg. Jeg er for lite raus og tålmodig når det gjelder folk, så jeg burde absolutt tenke på å flytte til et folketomt sted. Jeg forsøker å ikke la meg irritere, men det går sjelden lang tid før jeg merker at kjevene strammer seg så det knirker i tennene og at øyenbrynene er både stramme og spisse.

HANDLEKØ (og dette vet jeg med sikkerhet er en irritasjon jeg deler med flere)

Jeg står i handlekø og skal betale varene mine. Går fint det, jeg har blitt mer tålmodig når det gjelder venting i kø enn jeg var før. Det jeg kan irritere meg over i selve køa er at jeg ikke tok med handlekurv denne gangen heller, slik at varene står i fare for å falle i gulvet når jeg blir sliten i armene (jeg skulle jo bare ha en pakke smør). Ja, og så kan jeg irritere meg over at folk mener fjerting i kø er OK køkultur.
Men, den store irritasjonen min i en handlekø er at kunden bak meg ikke holder litt avstand når jeg skal slå koden eller lete frem penger. Noen står til og med og ser på når jeg skal slå koden. De gjør det nok ikke for å lære seg koden min, det er helt sikkert bare en refleks at man kikker i retning av en bevegelse. Jeg kan likevel ikke fordra det. Dette gjelder forøvrig også i minibanken. En gang var det en mann som stilte seg opp ved siden av meg når jeg skulle ta ut penger, og så på da jeg stakk inn kortet. Han reagerte ikke når jeg gav ham The evil eye engang. Han ble først oppmerksom på sin uhøflighet da jeg spurte om han ville se etter om jeg var verd å rane. Altså; det går ikke merkbart fortere selv om du henger i kragen på den foran!

LAVT BLODSUKKER

"Blodsukkerverdier under 4 mmol/l kalles lavt blodsukker, eller hypoglykemi. Hos personer som ikke har diabetes skjer dette veldig sjelden."(sitat hentet fra Wikipedia, nett-doktoren la lista helt ned til 2 mmol/l)
Selv om du er sulten og tung i hodet fordi du ikke har spist, så er ikke blodsukkeret pr.definisjon lavt. Jeg har mange ganger målt blodsukkeret, både når jeg har vært mett, og når jeg har vært så sulten at jeg kunne gjort meg til drapskvinne for et knekkebrød. Det laveste jeg har målt er 4,3 mmol/l. Jeg hadde stort behov for påfylling av næring, men blodsukkeret var fremdeles innenfor "normalen". Det høyeste jeg har målt på meg selv er forresten like under 8 et sted. Jeg har dermed ikke spesielt ustabilt blodsukker, selv om jeg kan bli både kvalm,surrete og ekstremt sur om jeg er sulten. Det er en del av en diagnose dette med lavt blodsukker. Jeg forstår at man på folkemunne kan si at man har lavt blodsukker, men etter min mening vil det da være det samme som å si at man har migreneanfall fordi man har vondt i hodet. Jeg vet godt at det er uenigheter rundt dette, men jeg synes det er litt trist at man må låne deler av diagnoser som til dels er alvorlige, fordi det bedre skal forklare hvor sulten man er.

ENGELSK I DEN NORSKE DAGLIGTALEN

Her er jeg selv en versting. Jeg blir egentlig fryktelig irritert når folk bruker engelske låneord når de snakker. Jeg er akkurat likedan, så jeg blir nøyaktig like irritert over meg selv på dette punktet. Anyway- jeg prøver å dempe meg når jeg blir oppmerksom på min dårlige uvane, my bad habit der altså. Jeg kan finne på å bytte ut ordet "pinlig" med "awkward" for eksempel, hva er DET å komme med? "det var skikkelig awkward assa".
Jeg tror jeg begynte med det fordi vi var noen som begynte å tulle med det, også har jeg liksom ikke klart å slutte, og det har vokst seg til en særs annoying uvane.
Særlig er det irriterende når noen fornorsker engelske ord, for eksempel; "den "naila" du gitt".
Jeg ser jeg har et enormt forbedringspotensiale på dette området. Jeg skal begynne å øve meg med en gang så jeg ikke blir like bad som danskene, som legger ting i sin pocket isteden for i lomma.

God weekend!

Ann-Sisilie

Spaltet personlighet i hverdagen

Et sted inni meg bor det en annet menneske. Hun har nok de samme verdiene som meg, men hun er annerledes likevel. Hun er besluttsom, hun er glad i fysisk fostring, hun er sosial, morsom og impulsiv. Hun spiser til faste tider og er opptatt av å spise det som hennes kropp best kan nyttegjøre seg av. Hun syns husarbeide er helt ok, og hagearbeid gjør hun mer enn gjerne. Dersom været er godt benytter hun anledningen til å gå lange turer i marka. Dersom været er labert drar hun til treningsstudioet og bygger kondis. Eller hun tar frem symaskina og syr noen lekre puter til sofaen. Eller hun baker noe godt som kan slenges i fryseren i tilfelle hun en dag får besøk. Hun tar frem tegnesaker rett som det er og skaper noe. Ikke nødvendigvis et prima resultat, da prosessen, det å tegne, er viktigere enn resultatet. Hun drar på besøk til vennene sine. Hun ringer dem som ikke bor så nærme, bare for å slå av en prat og høre hvordan de har det. Hun inviterer venner på middag.

Av og til kan det sive fragmenter av Henne opp til overflaten, og jeg kan merke henne som en slags hildring. Dessverre altfor sjelden og kortvarig.

I motsetning til Henne er jeg ofte ubesluttsom og kan i en avgjørelse velge minste motstands veg. Jeg er glad i gym, men ikke nok til å komme over dørstokkmila. Jeg er for tiden (og har vært en stund) ekstremt lite sosial og sitter for det meste hjemme. Jeg spiser for sjelden og er derfor altfor sulten når jeg skal handle og tilberede mat. Husarbeide er noe av det verste jeg vet, spesielt koppvask. Jeg liker følelsen og lukta av rent hus, men der er resultatet adskillig viktigere enn prosessen for å si det sånn. Jeg har nesten aldri vært i marka etter at jeg flyttet til Trondheim. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå, og jeg liker ikke så godt å gå i skogen alene. Jeg elsker å gå i fjæra, men det blir liksom ikke til at jeg gjør det når jeg må planlegge å gjøre det. Symaskina står og støver ned. Jeg baker brød, thats it. Jeg kan ta frem tegnesakene fordi jeg har lyst til å tegne, men jeg legger dem tilbake igjen med uforettet sak da jeg slett ikke er inspirert til å tegne. Jeg husker ikke sist jeg var på besøk til noen. Sist jeg slarvet i telefonen ver det ikke jeg som ringte. Venner har ikke blitt invitert på middag på uminnelige tider. Jeg kan fortsette i en evighet, men jeg blir bare trist og sur av det.

Så sånn er jeg.

Hvordan skal jeg få lokke frem Hun andre? Den Andra Kvinnan, for å kalle henne det? Jeg vet jo at hun er der. Hvordan kan jeg bytte, slik at Hun blir det mennesket jeg er, så kan heller fragmenter av dagens versjon sive frem av og til? Er det vanlig å føle seg slik fra tid til annen? Er jeg bare et menneske med en viljestyrke av dårlig kvalitet?

Det er skikkelig frustrerende. Jeg håper våren med alle sine mirakler kan virke inn på meg også, mentalt. Det er mye morsommere å være hun andre.

Ann-Sisilie

Gammeldagse karbobrød

Min mor er et unikum på kjøkkenet, og jeg mener at hun garantert kunne måle seg med hvilken som helst Hellstrøm på en god dag. Hun har flere hyllemeter med kokebøker som hun aldri bruker. Hun bare leser i dem, og inspireres til å diske sammen de mest fortryllende retter og bakverk. Det eneste jeg irriterer meg over når det gjelder hennes uovertruffenhet på kjøkkenet er at det ikke går an å lire av henne oppskrifter. Ikke fordi oppskriftene hennes er hemmelige, neida, hun bruker ikke oppskrifter.
Her følger en dialog fra det virkelige liv;

Jeg;  mamma, kan jeg få oppskriften på den italienske salaten din?
Mamma;  nå igjen?
Jeg;  ja, jeg har glemt den.
Mamma;  hahaha, men jeg har da ingen oppskrift.
Jeg;  lat som du har det da, for å hjelpe meg på veg.
Mamma;  jaja, du tar litt skinke og litt gulrøtter, kanskje litt Boston agurkmix. Ja, litt av "det" og litt av "det". Du sjer no.
"du sjer no"
Det er standard. Jeg kan ikke SE om dette kommer til å smake godt.
Det samme når det gjelder brød. Jeg er på en måte kresen når det gjelder mitt daglige brød, og velger å bake det selv for å få det grovt nok. Dessuten vet jeg hva som bor i brødet hvis jeg baker det selv. Siden jeg flyttet for meg selv for 16 år siden har jeg prøvd å bake et identisk brød som mamma, men det har jeg gitt opp for lengst. "Du tar no litt kveitmel å en pakke grovbakst å litt frø å litt gjær å litt vattn. Ja du SJER no".


Idag baker jeg brød, og siden det er så moderne å vise hvordan man baker sitt brød så skal jeg gjøre det jeg og.

Jeg glemte å ta bilde av deigen i bollen, men her er bollen i allefall:

Dessuten kan jeg legge ved et bilde av brødene som står til heving;

Når det gjelder oppskriften skal dere få den her, sånn som jeg har lært at oppskrifter skal deles;

Ann-Sisilies grovbrød 
23/4-2012-varianten


Grunnpakke;

Altså;
1 pakke Matpakkebrød, fås kjøpt i de fleste dagligvarebutikker
1 goood dæsj byggmel, men aldri mer enn 30% av den totale melmengden da byggmel har dårlig heveevne.
1 neve og en dæsj sesamfrø
1-2 never linfrø
1 neve og en dæsj gresskarkjerner
2 never brødkrydder fra Fjellurt
1 pakke tørrgjær
litt varmere enn fingervarmt vann, ca en liter ble det idag.

På en optimal bakedag hadde jeg hatt valnøtter i brødene også, men de har jeg spist opp.

Jeg bruker ikke søtt i brødene. (hvis jeg ikke har vært ekstra raus med bygg eller rug da, for da trenger gjæra litt hjelp etter min erfaring.)
Ikke har jeg smør i brødene heller, men jeg har litt rapsolje på bakefjøla når jeg elter deigen. Det får holde. (dessuten er fjøla lettere å få ren hvis jeg baker ut med olje isteden for mel)

Når jeg har eltet sammen deigen deler jeg i to eller tre, alt etter hvor mye deig jeg har. Jeg former emnene til brød og har dem i formene. Ingen forheving her altså. Jeg hever dem litt lengre i forma bare. Kanskje en time, kanskje 1 t 15 min. Du sjer no.


Jeg har selvsagt forvarmet ovnen til 200-ish grader, og steker brødene i nederste rille i omlag 45 min. Kanskje 50 minutter, alt etter som.

Her er de, vidundrene:

Jeg aner ikke hvordan de smaker enda, men noe sier meg at de er gode også idag.  Ikveld blir det nybakt brød med kaviar. Det tror jeg er noe av det beste jeg vet. Masse karbohydrater sikkert, men også vitaminer, mineraler, omega-3 og jeg vet ikke hva.

Ann-Sisilie

Tankeoverflod omkring rettssaken.

Jeg har ikke sett så veldig mye fra den pågående 22.juli-rettssaken. Jeg er litt ambivalent. På en måte er det en viktig rettssak, av stor historisk betydning etter det jeg mener. Jeg tror det er viktig at Folket får ta del i den, men jeg er enig i at det ikke skal sendes på tv. Jeg er helt enig i at han må få forklare seg, da jeg har stor tro på ytringsfrihet, selv om jeg nødvendigvis tar avstand fra mye av det som blir ytret. Sterk grunnleggende avstand i akkurat denne saken.

En del av meg vil fortrenge ham, men en annen del av meg er nysgjerrig på denne mannen. Hvem er han? Hvordan har han blitt sånn? Når har han blitt sånn? Hvordan har han kunnet holde sine planer og sin grunnleggende ondskap hemmelig for omverdenen? Er han emosjonell på noe som helst nivå utover sin egen eksistens? Jeg er overhodet ikke stolt av det, men det er noe med ham som fascinerer meg. Slettes ikke på noen god måte, det regner jeg med dere forstår. Jeg tror han fascinerer meg fordi han representerer den rake motsetningen av hva jeg tror på, hva jeg mener om menneskeverd, samhørighet og respekt. Jeg føler en så sterk avsmak for denne mannen at jeg selv begynte å gråte da TV2 viste ham gråte av sin egen propagandafilm.
 Jeg vil og vil ikke se ham snakke. Jeg vil se og lese fordi jeg tror det ligger i min natur å ville forstå andre mennesker og deres avgjørelser og handlinger. Jeg tror forresten dette er noe som ligger i de flestes natur, det er en del av det å være menneske. Etter det jeg har lest fra helt tilbake til 22.juli og til nå, så tror jeg jeg har forstått hvorfor han gjorde som han gjorde. Jeg forstår selvfølgelig ikke hva som får et menneske til å ta en slik beslutning og å gjennomføre handlingen. Det er jeg ekstremt glad for.

Hodet er fullt av tanker omkring denne saken og denne gåten av et menneskesinn. Er han tilregnelig eller ikke? Jeg har selvsagt en mening om dette også, men det er lett å sitte i sofaen og kretse rundt sin egen kløkt. Jeg tror rettspsykiaterne har hatt en vanskelig oppgave her, så jeg vet ikke om jeg skal si hva jeg tror. Uansett utfall så tror jeg ikke han ender opp med et vanlig fengselsopphold med 21 år (minus 6 år for god oppførsel). Dette er ikke en vanlig mann med en grov voldsepisode bak seg. Jeg tror nok det kommer til å være en mer omfattende oppfølging av denne fangen, uavhengig av hvor han blir å oppholde seg. Jeg har tillit til det norske rettsvesenet, for jeg har ikke annet valg.
 Etter å ha lest oppsummeringer og sett pressekonferanser med både forsvarere og aktorat, så ser jeg med egne øyne at ingen av dem er sjarmert av sjakalen og hans tynne røst. De lar seg ikke vippe av pinnen noen av dem. Det kjenner jeg som en trygghet. Det sirkulerer godt i hodene deres, og de er knallharde i utspørringen sin, begge parter. Det liker jeg. Plukk ham fra hverandre som den løken han er, tenker jeg da. Jeg kan ikke begripe at noe menneske kan sitte uberørt i 10 uker med dette trykket, daglige meditasjoner eller ei.

 Jeg ser at innlegget her er hakkete, det vandrer fra det ene til det andre, og jeg har vanskeligheter med å følge min egen tekst. Jeg har så mye på hjertet og i hodet om denne skrekken, og jeg har liksom ingen steder å gjøre av det.

For å ta litt til om straffeutmålingen og diverse scenarios (sånn som JEG ser dem, ikke slik de nødvendigvis er); Jeg har registrert at mange er redde for at han skal slippe ut etter kort tid dersom han blir dømt utilregnelig, og får tildelt den (tidligere i år ) nevnte diagnosen Paranoia Schizofrenia. Dette tror jeg er helt feil. Dersom han blir lagt inn for behandling vil han bli tvangsmedisinert med en cocktail av sterke medikamenter. Han vil aldri bli friskmeldt dersom diagnosen er korrekt, og han vil sitte i forvaring så lenge han lever. Han får behandling og og det kommer til syne et menneske. Vil han da forstå handlingene han gjorde i psykose? Vil han klare å ta det innover seg? Vil han klare å leve et tilnærmet normalt liv (innesperret eller fri)? Jeg har mine tvil.  Hvis diagnosen er feil, vil jeg tro at medikamentene ikke vil ha ønsket effekt, og han må til ny vurdering. Dersom han blir erklært frisk vil han ikke bli sluppet på gata med et klapp på skuldra og "lykke til".

Uansett utfall, jeg tror det skal ekstremt mye til før Anders Behring Breivik kommer ut i samfunnet igjen. Dersom han noen gang kommer ut i live tror jeg at A) han blir tatt livet av, eller B) han tar livet av seg selv. Så lenge A eller B er et alternativ tror jeg ikke han slipper ut. Når løslatelse er et tema tidligst i 2033 skal vi også huske på hvem som sitter i de stolene som skal behandle saken. Det er den generasjonen som er hardest rammet. De vil aldri glemme 22.juli 2012. Dersom han noen gang slipper fri vil han dessuten være under konstant overvåking, og en ny aksjon vil ikke være mulig for hans del.

Jeg vil presisere at dette er mine tanker, og mine meninger. Betraktningene er luftet for å få bedre plass til nye, friske tanker. Jeg vil tro at en del er uenige med meg, og det har jeg forståelse for. Dette er en sak som berører en mengde mennesker. Jeg legger ikke opp til en diskusjon om temaet, for det foreligger ingen fasit. Det er av en eller annen grunn viktig for meg at den som leser dette forstår hensikten min med å skrive det jeg gjør. Jeg er sint, jeg er redd, jeg er rasende, jeg er trist, jeg er oppgitt. I motsetning til ABB så er jeg veldig emosjonell i denne saken.

Neste innlegg skal handle om noe helt annet. Jeg må bare riste hodet litt først.

Ann-Sisilie

Finne meg sjæl

Jeg er straks 36 år, men av og til føler jeg meg like usikker som da jeg var 16. Ikke på de samme områdene kanskje, men følelsen av å ikke mestre det som forventes av meg er fremdeles like frustrerende som i puberteten. Jeg snakker ikke nødvendigvis om praktiske oppgaver som å gjøre jobben min, eller å konversere med andre mennesker. Der har jeg nok hatt en viss progresjon de siste 20 åra, og selv om jeg ikke har noen formell utdanning har jeg en jobb som krever litt bevegelse i de små grå, i tillegg til at jeg får snakke med alle typer mennesker iløpet av en arbeidsdag. De oppgavene, eller nivåene i livet, som samfunnet beveger seg langsmed, de har jeg ikke helt fått taket på. Jeg hadde selv en gang forventninger om at jeg i en alder av 30 sikkert hadde en mann og hundre barn. Eller i alle fall 5. Jeg ville ha et spennende liv der opplevelser og reiser kom som perler på en snor.  Jeg har fremdeles ingen mann, ei heller noen barn. Jeg bor alene med en katt. Jeg er en weird-cat-lady. Jeg vet ikke engang hva slags mann jeg vil ha, (jeg har en del formeninger om hva jeg IKKE vil ha da, det er da noe). Jeg har som tidligere nevnt ingen utdanning, og det er av den enkle grunn at jeg enda ikke vet hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg har ikke den fjerneste anelse.
Det er nesten som om jeg lever i et tv-spill der jeg har mistet tråden og ikke finner frem til løsningsordet som lar meg passere til enste platå. Irriterende.

 Det som skaper frustrasjon, hodebry (og eskalerende psoriasis) er at jeg aldri har hatt en skikkelig ventil for å få sluppet ut skodden av tankegrums som samler seg i hodet. Dette gjør meg lite kreativ, asosial og uopplagt på kveldstid. Jeg blir stresset uten å nødvendigvis ha det travelt, og det fører igjen til at lunta som er relativt kort fra før fortoner seg som "ikke målbar". Jeg liker ikke meg selv når jeg er sånn. Av og til finner jeg frem de sørgeligste filmene jeg eier bare for å få gråte litt. Det er helt latterlig, men det fungerer som en nødløsning. Etterpå mobber jeg meg selv for at jeg sitter og griner som ei kjerring.
  Dog, etter å ha sett Titanic, A beautiful mind, Hotel Rwanda og lignende filmer omlag hundre ganger så mister de etter hvert litt av brodden.

Derfor, for å finne meg sjæl har jeg et prosjekt på gang. Jeg har en kollega som lager seg deilige og svulstige ord på ting som ikke har noe ord fra før, og jeg har adoptert hennes seneste i rekken;

ZEN-PUBERTET

Jeg har kanskje alltid vært åndelig på en litt hemmelig måte. Ikke særlig påtrengende spirituell tror jeg, men sånn småplukk her og der. Ikke har jeg planer om å bli påtrengende spirituell heller, men det kan hende det er fruktbart å vende nesen litt innover i meg selv, i riktig zen-ånd, for å prøve å forstå det som rører seg der inne. Jeg har nemlig nylig lært at zen handler om å beskue sitt eget sinn. ( Her står det litt om zen, wikipedia vet alt.)
Jeg tror ikke engang de som kjenner meg vil merke noen stor forandring i min tale- eller væremåte,(ta det helt med ro) men forhåpentligvis kan jeg bli litt lettere å forstå hvis jeg bedre kan forstå meg selv. Det er verd et forsøk. Jeg har jo strengt tatt ikke så mye annet å foreta meg heller, og jeg tror ikke jeg vil komme til det stadiet at jeg velger bort andre ting for å være litt zen med meg selv. Når jeg nå leser igjennom dette avsnittet må jeg humre litt. Jeg kjenner i opptil flere som vil le høylytt over mitt nye prosjekt. Jeg vil la dem le, og jeg vil le med dem, men det er på tide å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil. Jeg kan like gjerne gjøre det nå. Kanskje litt meditasjon kan få stresset og den urolige nerven til å dempe seg? Jeg aner ikke. Dette er nytt. Det er derfor jeg er i Zen-puberteten.

Ohmm

Ann-Sisilie

PS: Når jeg har funnet meg selv vil jeg lære å spille ukulele. True story.

Idiotiske begreper

Tiden er inne for å skrive om begreper jeg finner idiotiske. Begreper som er laget fordi man føler man må rettferdiggjøre noe som ikke trenger rettferdiggjøring i det hele tatt. Jeg kan i allefall ikke se noen opplagte grunner til at disse begrepene skal bli benyttet i den grad de faktisk blir. Her kommer de;

KJÆRLIGHETSBARN
Dette er et begrep som dukker opp mer og mer. Jeg ser at det gjerne blir benyttet når et barn har kommet til verden av godt voksne (i reproduksjonssammenheng). Enten fordi de A)ikke har fått barn tidligere av ulike årsaker, B) får en attpåklatt, eller C) fordi de har byttet partner og er i gang med kull nr 2.
I utgangspunktet er det et positivt ladet ord, det ligger varme og ja, nettopp kjærlighet i begrepet. Så langt er jeg med.
MEN. Hvorfor har akkurat dette barnet en større rett til å kalles et kjærlighetsbarn enn andre barn? Har ikke en 20 år gammel ung kvinne like stor kjærlighet til sitt barn?
Jeg tror at de aller aller fleste barn har kommet til verden på grunn av kjærlighet på ett eller annet tidspunkt. Til og med de som ble unnfanget en het natt i forbindelse med f.eks en fest. Kanskje var det ikke kjærlighet mellom mor og far, men barnet ble båret frem som følge av mors kjærlighet til sitt ufødte barn. Hva skal man kalle dette barnet da, hvis det ikke kvalifiseres som et kjærlighetsbarn? Et Tilfeldighetsbarn?
La meg ta meg selv som et eksempel. Jeg er ikke et tilfeldighetsbarn. Jeg er et nøye-planlangtbarn. Min mor har fortalt meg en gang at jeg kom til verden omlag ei uke på overtid ifølge hennes egne utregninger. Mine foreldre giftet seg 2.august i 1975, jeg ble født 8.mai i 1976. Hvis du bruker hodet litt kjapt kommer du frem til det samme som meg, altså at jeg ble født 9 mdr og 6 dager etter bryllupsnatten. Er ikke dette planlegging så vet ikke jeg. (digresjon; jeg kan med dette konkludere med at min mor og min far levde sammen i 7 år som forlovet uten å kopulere en enste gang, eller i allefall har de utvist forsiktighet, slik at de ikke skulle risikere å føde et uekte barn. Jeg ser for meg det første).
Vi har etablert her at jeg er et Planlagtbarn, ikke et Kjærlighetsbarn. Ikke så kjærlig tilnavn må jeg si.
Videre; En dame som ikke har en mann å få barn med velger å dra til utlandet for å insemineres. Hva skal vi kalle dette barnet, hvis vi ikke kan kalle det et kjærlighetsbarn? Et tikkende-biologisk-klokke-barn? Et siste utveg-barn? Eller hva med de foreldrene som ikke kan få barn sammen og velger å adoptere?
Alle vet at det finnes mennesker som ikke passer godt til å være foreldre. Likevel har de satt barn til verden. Jeg forstår at det kan føles unaturlig å kalle dem kjærlighetsbarn, men er det ikke litt klassefordelende å si at ett barn er et kjærlighetsbarn og det andre et uhell eller et katastrofebarn? Vi har et felles ansvar i å få hvert eneste barn til å føle seg som et kjærlighetsbarn, også de som ikke passer inn i denne idiotiske betegnelsen.

Neste idiotbegrep;

TIDSKLEMMA
Et helt annet tema, men like fullt et begrep jeg finner alldeles latterlig.
At folk har det travelt har jeg full forståelse for, og at en familie på mor, far og 2,5 barn har en hverdagslogistikk jeg ikke skal prøve å forstå engang, det skjønner jeg også.
MEN. Så langt tilbake som vi vet har døgnet hatt 24 timer. Uavhengig om man har hundre barn eller ingen. Hvor mange av disse timene som skal trykkes fulle av aktiviteter og møter og jobb, trening, hundelufting osv, det handler om prioriteringer. Dersom alle skal være med på alt verden har å by på i tillegg til skole, jobb og søvn, så blir 24 timer for lite. Da må man prioritere. Må man være med på turn, fotball, håndball, ski osv? Kan man velge to av fire ting? Dette gjelder både store og små. Når jeg var liten måtte jeg velge; korps, turn eller håndball? Jeg kan ikke si jeg har tatt skade av at jeg BARE spilte håndball. Jeg fikk tid til å gå på ski også faktisk. Og å henge med vennene mine på lekeplassen, og senere på "korsen". Dessuten brukte jeg sykkelen flittig til å komme meg til og fra, for det var ikke alltid det passet å bli skysset med bil.
Det at det hele tiden skal snakkes om hvor flinke vi er som er med på alt skaper et unødvendig press på dem som faktisk ikke har anledning, overskudd eller økonomi til å opprettholde denne higen etter suksess på alle mulige sider av livet. Jeg synes ikke synd på folk som ligger i tidsklemma. Drit i et par av medaljene og gjør hodet en tjeneste. Jeg sier det igjen; PRIORITERINGER! La livet vare så lenge det varer. Rekk over det du rekker over. Gjør litt mindre, og vær litt mer til stede når du gjør det. Det tror jeg er nøkkelen til et mer harmonisk liv. Uten at det klemmer i tiden.

La dette være mine ord for dagen.

Ann-Sisilie
-et Planlagtbarn med alt for mye fritid.