Hjernens nattlige ablegøyer

"Drømmene er en kilde til visdom. Tolker du drømmer kan du finne svaret på spørsmål, skille mellom rett og galt, få advarsler eller oppnå personlig utvikling." 

Dette leste jeg nettopp på ei internettside om drømmer. Jeg har nemlig en drøm jeg gjerne vil ha klarhet i, for den har resultert i at jeg er sur på Kathrine Sørland, selv om jeg ikke kjenner henne. Er drømmen en advarsel mot nevnte kvinne, eller skal jeg bruke denne drømmen til personlig utvikling? Jeg er forvirret.

I drømmen jeg hadde inatt var jeg irritert for ett eller annet. Jeg var i et digert hotellkompleks, som også var et kjøpesenter. Hva jeg var irritert over er jeg heller usikker på, og jeg har kommet frem til at jeg sikkert drømte om det FØR jeg kom til dette hotellet.
 I foajeen (som befant seg i tiende og dermed øverste etasje praktisk nok) var det et område på omtrent 10 x 10 meter som hadde nedsenkbare trapper. Når senteret var stengt var trappene erstattet med gulv, og i åpningstiden var gulvet delt inn i flere seksjoner med smale trapper som var festet med wire. De hadde skilter som fortalte hvilken etasje de gikk til. Jeg husker at jeg tenkte at dette var en sær ordning som sikkert Kari Jaquesson sto i bresjen for, for man måtte opp i 10. etasje for å komme seg til en annen etasje, og ikke gå fra 1. til 2., videre til 3. osv. Forstå det den som kan.

Uansett; jeg gikk nå litt imellom etasjene og kikket etter kjoler. Det var hundrevis av kjoler i senteret, men bare ballkjoler og andre festkjoler. Da jeg hadde jobbet meg ned til en av de første etasjene kom jeg inn i en salong der det tok helt av med silke og perlebroderier. Jeg gikk meg på en av betjeningen, som viste seg å være ingen ringere enn Kathrine Sørland, som alltid strålende vakker selvfølgelig. Hun var pågående, men vennlig, og ville gjerne hjelpe meg å finne riktig kjole. Alle kjolene var i kuvøsestørrelse, og jeg husker at jeg tenkte at jeg heldigvis slapp å prøve noen bare for å glede min nye venninne Kathrine.

Med ett ser jeg en nydelig hvit kjole, som jeg aldri har sett maken til. Helt klart en brudekjole, av alle ting... Jeg snur litt på den og ser det henger en lapp på kjolen, med et navn på. Skreddersydd til en dame med samme størrelse som meg. Jeg hører et hvin fra den andre siden av butikken, og Kathrine Sørland kommer småløpende over gulvet mens hun roper henrykt at den MÅTTE jeg bare prøve!!
"Men den er jo sydd til en annen dame" sier jeg, " hun blir sikkert ikke lykkelig for at jeg prøver brudekjolen hennes".
"Har du tenkt å sladre?" utfordrer hun hviskende gjennom smilet sitt og ser seg stjålent omkring. "Prøv den nå!"
Jeg tenker at jeg kan sikkert slå ihjel tiden med å prøve denne brudekjolen, og tar med henger og kjole mot et prøverom.

Idet jeg skal gå inn i prøverommet blir jeg oppmerksom på at Sørland følger etter meg. Hun tar kjolen ut av hendene mine og henger den på et stativ i det enorme prøverommet, som forresten har full innredning som ei stue.

Hun tar meg litt til side og hvisker, selv om vi er alene.

"Nå må du ikke ta dette ille opp, for det jeg nå skal oppfordre deg til, er noe jeg råder alle kundene mine om å gjøre. Alle sammen altså. Du kommer til å føle deg så mye bedre etterpå".

Spenningen stiger.

"Jeg vil anbefale deg om å gå på badet og kaste opp litt. Det blir nesten som en ny morgen, du våkner på nytt, får roser i kinnene. Du blir skikkelig fin om du får kastet opp litt. Det trenger ikke å være mye engang".

Hun stirret meg rett inn i øynene og smilte, klemte armen min litt og nikket mot toalettet. Så gikk hun.

Hvordan skal jeg tolke dette? Jeg har aldri vært særlig opptatt av å være brud, og tanken på å kaste opp for å få på meg en kjole ville ikke ha falt meg inn i fylla engang.

Avslutter med et par sitat til fra den samme nettsiden som jeg siterte i begynnelsen av innlegget, bare for å kaste litt mer lys over saken, og kanskje forstå hva dette dreier seg om.

-"Du hadde ikke drømt hvis det var unyttig og meningsløst."
-"En drøm kan  prøve å fortelle deg noe fornuftig via symbolikk."

Dersom du er en drømmetyder av mindre eller større rang må du gjerne komme med forslag i kommentarfeltet. Jeg er blank.

Ann-Sisilie

Eplegele på øyemål

Jeg mangler evnen til å fatte meg i korthet. Jeg bare nevner det, i tilfelle du hadde tenkt å få en kjapp innføring i oppskrift og fremgangsmåte. Jeg kommer nok aldri til å gi ut noen kokebok, for den hadde blitt så tykk som Sagaen om Isfolket i ett og samme bind. Ikke for at den ville hatt så mange oppskrifter, men fordi jeg hadde skrevet side opp og side ned om uvesentligheter. Dronninga av digresjoner, det er meg.

Jeg var alltid med på bærturer når jeg var lita jente. Selv den gangen, på 70- og 80-tallet var det ikke sosialt akseptert å sette igjen barnet sitt hjemme når man ravet rundt i skogen etter bær. En annen årsak (som jeg ser i ettertid) var nok verdien i å være sammen, og å være sammen om å høste det skogen kunne by på. Jeg kan ikke huske annet enn at jeg likte bærturer, helt til jeg kom i ungdomsskolealder, og klaget og bar meg for at jeg måtte være med.

Til slutt fikk jeg valget; Jeg kunne godt være hjemme, men siden jeg ikke bidro til sankingen måtte jeg rett og slett klare meg uten syltetøy og saft. Fair enough. Hun trodde hun var smart, moren min, men jeg takket for tilbudet og ønsket dem god tur i skauen. Hun så ikke den komme, tenker jeg.

Det skal sies at jeg heller ikke spiste syltetøy og drakk saft etter dette, og det har igjen resultert i at jeg ikke er særlig glad i noen av delene den dag i dag.

Derimot har det seg slik at jeg har blitt særs glad i å produsere syltetøy, saft, gele osv. Konservering er tingen! Jeg smaker selvfølgelig på varene, og kjenner at det smaker godt, men jeg kommer ikke på å bruke noen av delene. Dermed pøser jeg alt over på arbeidskollegaer, venninner og mine stakkars foreldre, som jo har fryseren full av bær fra egne turer.

Dagens prosjekt er eplegele med rabarbra og kanel. (her følger en slags oppskrift)

I hagen her jeg bor er det et epletre med de nydeligste eplene jeg vet om. Aberet i år var at frosten kom før de ble modne. Jeg sto i snøstorm og plukket frosne epler, men har man epletre så høster man!

Etter å ha stått inne ei (god) stund, har de blitt litt myke og skrukkete i skallet. Pytt! Jeg skrelte og delte opp en anslagsvis 3-4 kg epler(kjeeedelig). I tillegg fant jeg om lag ½ kg rabarbra i fryseren fra i sommer som jeg helt hadde glemt. Jeg slengte dem i kasserollen sammen med eplene likeså godt, og hadde på litt vann (ca 2-3 dl)

Så var det meningen at dette bare skulle dampe seg selv. Jeg tok feil. Jeg satte platen på for mye og pratet i telefonen med min mor, og når jeg kom tilbake så var det bare en tykk eplegrøt i kasserollen. Vil man lage gele er dette noe man vil unngå, for geleen blir uklar og grumsete. Jeg dret i det og helte hele sulamitten i et gammeldags sileklede. (note to self, kjøp dampkoker før neste prosjekt)

Av all denne frukta fikk jeg hele 1 liter saft. Hurra liksom.

Jeg kokte opp safta med et par biter hel kanel, og etterpå hadde jeg i en pakke vidundermiddel (se bilde under) ,og litt under ett kg sukker. Jeg smaker alltid til med sukker når jeg bruker pektin, men disse eplene i samsmak med rabarbraen var sure mot det ekstreme, så da er det bare å pøse på.

Glassene har jeg alltid i stekeovnen på 100 grader mens jeg driver med kokingen, for da er de varme, rene og pene til å ta imot den varme safta. Lokk på, så er det fiks ferdig. De må riktignok stå til imorgen før geleen er stiv da, såpass skjønner du, ikke sant?

Ann-Sisilie, nå også husmor og kjerringemne.

The search for The Holy Equilibrium

Høsten har alltid gitt meg en slags nyttårsfølelse. Før var det med nytt skoleår, oppstart på håndballen, og den kjente og trygge hverdagen lager rammene for livet. Selv om jeg ikke har skolestart og håndball som markører lenger, så har jeg fremdeles denne følelsen av at året starter på nytt, og at arkene er blankere enn 1.januar. Ferien er over, og vi er tilnærmet fulltallig på jobb igjen. Byen bugner atter av læresugne studenter og friskt liv, og jeg blir motivert for forandring.

I dag har jeg gjort noe jeg har ønsket å gjøre i en evighet, nemlig å kaste badevekta. Den forhatte mobberen under skapet på badet. Mange tenker nok at dette ikke er noe å kalle en milepæl, men for meg så er det nettopp det.

Jeg er i utgangspunktet ikke så opptatt av antall kilo som knytter kroppen min til bakken, men det er så rart med det. Når jeg går på vekta og ser dette sifferet lyse imot meg som en trussel, så blir jeg trist. Jeg glemmer at jeg kan være fin, jeg glemmer å føle meg sexy, og det eneste jeg klarer å tenke på at alle sammen helt sikkert synes jeg er et fleskeberg. Sånn som samfunnet er idag, så er det ikke rom for fleskeberg. Jeg opplever at folk snakker annerledes til meg enn de tynne og pene, og dette synes jeg er urettferdig.

Nå generaliserer jeg, jeg vet det, men når jeg havner i det så alt for kjente sumpområdet i hjernen så er dette det eneste jeg legger merke til.

 Sannheten er at jeg omgir meg med elskverdige mennesker, og jeg har et større knippe nære venner enn det mange andre har, og er skikkelig heldig. Jeg elsker dem alle sammen!

Vel, nok mumling om andres fordommer, for nå skal jeg tvinge meg selv i en god stim. Eller som en kollega ville ha sagt; Jeg skal koble meg på en oppdrift.

Trinn 1: Badevekt- SAYONARA!!
Trinn 2: Detox-express. Rensekur jeg har prøvd med hell tidligere. Om den har en faktisk virkning eller om det dreier seg om placebo er uinteressant. Så lenge jeg føler forandring selv så er virkningen reell nok for meg.
Trinn 3: Jeg har faktisk kjøpt meg ny badevekt, MEN det er en slik en som ikke avslører antall kilo, bare om jeg går opp eller ned. F.eks;  -400 gram høres lite ut, men det er faktisk en hel smørpakke. Siden konkurranseinstinktet så til de grader er til stede, vil jeg tro det er lettere å motiveres når jeg slipper å se de skrikende tallene jeg skammer meg slik over.
Trinn 4: Jeg skal aktivt forsøke å stresse ned. Jeg havner lett i en ond spiral når det gjelder stress. Jeg stresser på jobben, jeg stresser hjemme, jeg stresser når jeg har ferie, jeg stresser når jeg skal sove. Jeg tåler å ha det travelt og hektisk, men jeg tåler dårlig å være stressa. De to trenger ikke engang å henge sammen. Når jeg stresser blir jeg vanskelig å ha med å gjøre, jeg blir sur, jeg blir sutrete, jeg blir hissig, jeg sover dårlig som igjen fører til at jeg blir enda surere osv. Dessuten går jeg opp i vekt. Raskt. Det er akkurat som om kroppen som organisme slutter å fungere som den skal når jeg stresser. Jeg spiser ikke annerledes engang, det har jeg undersøkt.

Jeg hadde ikke tenkt å si noe om dette her, det er for mye fokus på vekt som det er etter min mening. Dessuten har jeg sagt en del om det tidligere også. Gjentakelser er ikke det beste jeg vet akkurat, men skitt, la gå!

Men, dette innlegget handler ikke bare om vekt, men om likevekt. Equilibrium. (deilig ord, ikke sant)? Det er den jeg er på leting etter. Jeg vil forsøke, helhjertet, å finne en balanse. Det betyr kanskje å finne en måte å gå ned i vekt på, men samtidig huske å kose meg i livet, være meg, smile, le, drite i kommentarer (som jeg ikke kan dra nytte av på det egosentriske planet) og rett og slett bli glad i meg selv.

Jeg skal bli en hot mama. En hot big mama med alt for store pupper og rak rygg. Jeg gleder meg.

Let the games begin!

(men først skal jeg på kino og spise popcorn med cheddarpulver, fordi det er så jævla DIGG)


Ann-Sisilie

Fjerngjengeri og egen uvitenhet

Jeg har et par ting jeg ønsker å ta opp, og dessuten et par ting jeg vil spørre om. Spørsmålene kommer til slutt, for jeg gruer meg til å spørre om noe jeg antar jeg burde vite.

Først kommer altså de to tingene jeg ønsker å ta opp. Hvis dere skulle være i tvil, så er dette ting jeg hisser meg opp over.

Fjerngjengere

Jeg vil egentlig kalle dem søvngjengere, men siden de pr.definisjon er våkne kaller jeg dem fjerngjengere isteden.
Jeg har nesten gitt opp å sykle til jobben, for i midtbyen er det helt umulig å komme frem med sykkel på fortauene. Jeg vil anslå at 75% av fotgjengerne går med nesen i mobiltelefonen. "Du er ikke nødt til å oppdatere facebookstatusen din når du går i trafikken" har jeg lyst til å skrike. Har de enda gått i en rett linje, da hadde det ikke vært noe problem å komme seg forbi, MEN, de virrer til høyre og venstre, de stopper plutselig opp for så å ta et stort skritt til siden. "Du kan da bare ringe i bjella di" tenker du kanskje. Jo, takk, det har jeg prøvd, men det hjelper så lite når fjerngjengeren har høretelefoner stappet i ørene.

Jeg sverger på at jeg en vakker dag kommer til å utsette noen for en liten "ulykke" fordi de ikke ser eller hører. En dytt i leggen om ikke annet.

Dersom du er en av disse fjerngjengerne kan du anse deg selv som advart. Ha EN sans ledig om ikke annet, ellers kan du takke seg selv dersom du blir påkjørt.


Fortauets Herskere

En annen trussel i trafikkbildet mitt er barnevognmafiaen. Jeg har ingenting imot verken mødre, barn eller barnevogner, men det trigger en hissigrød nerve i hjernen min når de kommer fire i bredden på fortauet. Ingen viser antydning til å slippe noen frem, men durer på som om de er fortauenes herskere, og vi andre er deres undersåtter. Gamle damer, barn, krykkegjengere, du og jeg må skritte ut i Olav Tryggvassons gate (eksempel på sterkt trafikkert veg) fordi barnevognmafiaen ikke kan gå to og to, men fire i bredden.
Jeg forstår at man skal slippe frem barnevogner, og hjelpe barnevognføreren på bussen osv, men ærlig talt.

Bare som et bonusspørsmål;
Har du noen gang sett menn med barnevogn være like hensynsløse som kvinner med barnevogn?
Nei, tenkte meg det.

Nå har jeg fått ut fotgjengergrumset for denne gang, så nå kommer de litt pinlige spørsmålene, som avslører min uvitenhet om ting som sikkert er allemannsvisdom.
Au.


INDIE/INDIEROCK

Dette begrepet kommer ikke lenger inn i hjernen enn pannebrasken.
Jeg kan spørre folk;
"hva slags musikk liker du da"?
"Jeg liker indie" svarer de.
"åja" svarer jeg, for jeg vet ikke om indie er noe jeg selv liker.

Jeg har fått presentert indierock, og jeg har likt det, men HVA er det som kjennetegner og bestemmer betegnelsen indie og indierock? Kan man like noen band som hører til denne kategorien, men ikke andre? Kan man fremdeles si at man liker indierock, selv om man kanskje liker bare en brøkdel?

Jeg har gått og trodd at betegnelsen "indie" kommer av at et band ikke er signert av et stort plateselskap, altså at de er uavhengige.

Det er her jeg får problemer, for jeg kan ikke HØRE på et band om et stort plateselskap har tatt dem under vingene eller ei. Dermed lurer jeg på om det er andre kjennetegn som er gyldige nå til dags.
Dette kan dere gjerne svare på dere som vet det. Dessuten kan dere fortelle meg om jeg liker indierock eller ikke, for det vet jeg ikke.


WI-FI eller ei?

Jeg bruker ofte telefonen min til datamorsomheter.
Hva er det beste alternativet for meg da? Skal jeg slå på wi-fi eller skal jeg bruke nettverket som ligger i mobilabonnementet? (Jeg vet ikke engang om det er det det heter)
I dette øyemed er jeg interessert i å spare penger selvsagt. Er det billigere å bruke wi-fi? Er det bare innbildning, eller bruker telefonen mer strøm når den står på wi-fi?

Forklar meg på norsk er dere snille. Jeg klarer ikke å følge med!


Ann-Sisilie

Tour de l'âme

For dere som ikke er så stødige språkmessig betyr -l'âme- sjelen. Jeg er ikke så språkmektig selv, derfor brukte jeg google translate. Jeg bruker google translate for det det er verd. Ripe i lakken, I know.

Inspirasjonen til denne uhyre gjennomtenkte tittelen er den pågående Tour de France. Selvfølgelig.
Det fascinerer meg hvert eneste år at denne rundturen på sykkel inspirerer en hel mengde menn til å kjøpe ekstremt dyre sykler, og dertil egnet utstyr. Det skjer en forvandling hos disse mennene, som både er vittig, litt teit, men også inspirerende. De aller fleste av dem som jeg ser langs veien er relativt voksne, enda flere er nokså korpulente, men felles for dem alle er at samtlige bærer den gule ledertrøya.

Jeg tenker meg at de i barndoms år kanskje var spreke, at idrett ikke bare var noe de drev med, men at det var en del av den naturlige hverdagen. Omtrent på samme måte som å puste, spise og sove. Kanskje gled denne tilværelsen over i lange og mange år på skolebenken, jobb, karriere, koner og barn. Jeg har verken mange år på skolebenken bak meg eller karriere, ei heller mann og barn, men treningshverdagen min ble igjen på den andre siden av tusenårsskiftet.

På en måte synes jeg det er litt småteit at en mann i 50-åra prøver å være Thor Hushovd, men samtidig er jeg litt misunnelig. Jeg tror menn lettere lar seg rive med av sine helter, og Thor Hushovd er da virkelig en helt så god som noen! Kanskje er det lettere å leke sykkelfantom (selv om ikke The Thor er med i touren i år), enn å finne frem sin indre indianer eller cowboy. Det er nok lettere å forklare en gul trøye enn tomahawk eller revolverbelte.

Når det er sagt, så tror jeg menn har lettere for å huske og  å hedre sine barndoms helter enn kvinner. Jeg synes å ha observert at menn i lek med barn har lettere for å leve seg inn i leken, enn det vi kvinner har. I allefall jeg. Jeg er ikke redd for å leke med barn, men jeg tror min selvbevissthet hindrer meg i å VÆRE en indianerprinsesse, jeg kjenner godt at jeg bare later som. Dessuten er det ikke Månestråle jenter drømmer om å være nå til dags, såpass har jeg skjønt, dermed kommer jeg til kort.

(en liten digresjon det siste avsnittet her, men disse har jeg alltid plass til).

Tilbake til l'âme, altså sjelen. Tour de l'âme, en reise i sjelen (LOL som de sier nå om dagen)
Jeg har skrevet så mangt og så mye når det gjelder meg selv så langt i år, om både nyttårsforsetter, zenpubertet osv, men ingenting har egentlig skjedd. Dette beror selvfølgelig på min egen nummenhet når det gjelder forandring.

Mitt nyeste prosjekt handler om selvaksept. Jeg må akseptere at jeg er som jeg er, for ellers har det ingen hensikt at andre gjør det. Første øvelse i operasjonen var å reise til Syden og strippes ned til bikini uten å skamme meg. Det klarte jeg. (med bravur til meg å være, om jeg skal si det selv).
Neste steg er å droppe kritiserende dameblader. Jeg er nødt til å innse at alt for mye energi går med på å gremmes over alle slanke- og skjønnhetstipsene, især når alle bildene er retusjerte i tillegg.
Jeg skal begynne og trene igjen. Ikke for at jeg skal se ut som at jeg er retusjert, men fordi jeg har tenkt å leve til jeg er 100 år minst, og jeg akter ikke å  bruke rullator i 50 av dem pga min egen latskap.

Det er her alle disse Hushovdene med gul ledertrøye og livstruende trange sykkelbukser med innlagt bleie kommer inn;

(triumferende heltemusikk som på film spiller i bakgrunnen)

Hver eneste en jeg ser skal jeg saluttere og gi honnør, om ikke annet i mitt indre.
De skal være min inspirasjon, for de viser at de selv har blitt motivert til bevegelse!
De beviser for alle som ferdes langs trønderske veier at de leter frem sin sjels proffsyklist, samme hvor korpulente eller magre de er!

Jeg mener det! Jeg er klar over at de nok kan virke hemmende for trafikken hist og her, men come on!

Jeg liker dem.
Kanskje mest fordi de ikke ser seg selv som teite fordi de har på seg en gul ledertrøye, selv om det ser skikkelig vittig ut.

Respekt!

Ann-Sisilie

Tjukkebolla reiser til Syden

Tjukkebolla tenkte seg om. Hun hadde akkurat lagt på røret etter å ha snakket med sin gode venninne Sibyll i telefonen. De hadde blitt enige om å tilbringe en uke på Kypros sammen denne sommeren. Om tre uker for å være nøyaktig. Lengten etter sol og alt for høye temperaturer hadde gjort avgjørelsen enkel. De hadde frydet seg i telefonsamtalen, og giret hverandre opp over dette fantastiske påhittet, og de hadde laget en stor greie av at det gikk an å søke etter reiser Fra Trondheim- Til Syden. Ikke spesifisert reisemål der altså. De hadde sammen kommet frem til at Fig Tree Bay på Kypros var både vakkert, klimatisk perfekt, og det kostet ikke en hel formue å reise dit heller. De hadde lykkelige tatt farvel og lagt på.

Etter bare noen få minutter kom den kvalmende følelsen igjen. Hvordan skulle hun, Tjukkebolla, klare å skjule sin egen kropp i et land der temperaturen er så høy at klær ikke bare er overflødige, men også nærmest en mare? Dette var et alvorlig dilemma. I utgangspunktet var bikini et høyst utelukket alternativ, men på stranda i Syden var det kanskje det eneste alternativet?

 Hun lette i hukommelsen etter ferieminnene fra to år tilbake. Da hadde Sibyll og Tjukkebolla vært i Tyrkia. I august til og med. Med temperaturer mellom 35 og 45 varmegrader hadde hun ikke hatt annet valg enn å vise seg i bikini.
 Hun husket godt første dagen på stranda. Det var mange som allerede lå til grilling, selv om de hadde møtt opp på stranda tidlig på formiddagen.
Hun skammet seg over sin egen kropp, stor og hvit som den var, og tenkte den gangen at hun måtte minne om Moby Dick.

 Først hadde hun prøvd å gjøre seg usynlig da hun skulle kle av seg sommerkjolen, men det fant hun fort ut var nytteløst. Å forsøke å trylle av seg en klam sommerkjole med nett eleganse og sjarm er en uoppnåelig bragd for ei Tjukkebolle.
    Forsøk nr to var å smyge kjolen av, og med ett visst hell klarte hun det, men dog ikke særlig grasiøst, ei heller usynlig. Hun hadde gjemt seg bak solbrillene og kikket stjålent rundt for å telle antall lattermilde fjes. Ikke et eneste menneske viste tegn til å ha bivånet denne revyaktige opptredenen.
 Takknemlig hadde hun sunket ned på solsengen, fremdeles i et forsøk på å være smidig og grasiøs, samtidig som hun skammet seg. Ikke bare skammet hun seg over kroppen sin i sin store helhet, men også over forsøkene på å være noe annet enn hun var.
  Den andre dagen gikk det lettere. Kjolen ble vrengt over hodet kjapt og smertefritt, dog med et årvåkent øye på de nærmeste naboene.
Etter hvert som dagene gikk ble hun mer og mer komfortabel i sitt eget skinn. Det gikk smått om senn opp for henne at folk flest ikke reiser til syden for å ligge på stranda og gjøre narr av andre. De bryr seg ikke. Hun gledet seg over at skrekkscenarioet hun hadde plantet i sitt eget hode ikke stemte. Hun hadde alltid sett for seg, nærmest som en sannhet, at alle som er på ei strand i syden er tatt fra Baywatch. Slanke atletiske kropper med bronsefarget glød i huden, som vrikker seg på spenstige lange ben i sanden. Det var ikke sånn.

Tjukkebolla kom tilbake til virkeligheten igjen. Hun prøvde å holde fast ved tanken om at Det er ikke sånn i Syden. Det er ingen Baywatchstrand vi skal til. Det er glorete russere, høyrosa briter, jålete partysvensker, gladtjukke dansker, og Sibyll og Tjukkebolla fra selveste trøndelag. Fin blanding. Perfekt. Hun trengte ikke å gå ned 30 kg på 3 uker likevel. Glem det, det er for sent uansett. Hun trøstet seg dessuten ondskapsfullt med at Sibyll hadde en egen tilbakevendende Tyrkiakvise som dukker opp i ansiktet hver gang hun skal til Syden. Denne gangen var intet unntak, det visste hun med sikkerhet.

Med disse tankene slo hun seg sånn passe til ro med Problemstilling nr 1.

 Problemstilling nr 2 kom som lyn fra klar himmel.

Hun måtte gå igang med forberedelsene.
Hun lette på nytt i hukommelsen, (slik som så mange ganger før) etter sydeuropeere i stamtavlen. Heller ikke denne gang kunne hun finne noen. Årsaken til denne evinnelige søken etter svar kom av en usedvanlig kraftig hårstamme på utsatte områder. "Intet nordisk over den" humret hun for seg selv. Hun kikket forsiktig på voksremsene hun hadde liggende etter tidligere forsøk på å tøyle denne viljen til vekst. Skulle hun våge...?

Et plutselig mot kom over henne, og før hun visste ordet av det hadde hun klasket et par remser hårfjeringsvoks på bikinilinjen. Hun angret øyeblikkelig.
Smerten som jog i det hun rev til, fjernet alle resterende tanker om bikiniskrekk på et nanosekund. Likevel klarte hun å mobilisere krefter til å fortsette. Etter å ha øst ut eder og galle nok til å brenne alle broer til et fremtidig etterliv i Himmelen måtte hun sette en stopper for selvtorturen.
Den ene glatte stripa på høyre legg fikk bare skinne blank og fin. Trusekanten ble fin da, tenkte hun selvtilfreds. Det var da noe.

Hun var utslitt og svett, men hun gledet seg til å reise til Syden.

Nå måtte hun bare lete etter passet mens hun husket det...



Ann-Sisilie


P.S: For deg som ikke kjenner til hårfjerningsvoks fra før kan jeg si at har du først montert stripene på kroppen, så finnes det en eneste metode å få den av. Såpevann er ikke et alternativ her må du tro.

Irritasjonsmomenter (del 4)

Jeg begynner å tro at jeg nærmer meg en slags bitter tilstand, for det er alltid noe som irriterer meg. Jeg er for lite raus og tålmodig når det gjelder folk, så jeg burde absolutt tenke på å flytte til et folketomt sted. Jeg forsøker å ikke la meg irritere, men det går sjelden lang tid før jeg merker at kjevene strammer seg så det knirker i tennene og at øyenbrynene er både stramme og spisse.

HANDLEKØ (og dette vet jeg med sikkerhet er en irritasjon jeg deler med flere)

Jeg står i handlekø og skal betale varene mine. Går fint det, jeg har blitt mer tålmodig når det gjelder venting i kø enn jeg var før. Det jeg kan irritere meg over i selve køa er at jeg ikke tok med handlekurv denne gangen heller, slik at varene står i fare for å falle i gulvet når jeg blir sliten i armene (jeg skulle jo bare ha en pakke smør). Ja, og så kan jeg irritere meg over at folk mener fjerting i kø er OK køkultur.
Men, den store irritasjonen min i en handlekø er at kunden bak meg ikke holder litt avstand når jeg skal slå koden eller lete frem penger. Noen står til og med og ser på når jeg skal slå koden. De gjør det nok ikke for å lære seg koden min, det er helt sikkert bare en refleks at man kikker i retning av en bevegelse. Jeg kan likevel ikke fordra det. Dette gjelder forøvrig også i minibanken. En gang var det en mann som stilte seg opp ved siden av meg når jeg skulle ta ut penger, og så på da jeg stakk inn kortet. Han reagerte ikke når jeg gav ham The evil eye engang. Han ble først oppmerksom på sin uhøflighet da jeg spurte om han ville se etter om jeg var verd å rane. Altså; det går ikke merkbart fortere selv om du henger i kragen på den foran!

LAVT BLODSUKKER

"Blodsukkerverdier under 4 mmol/l kalles lavt blodsukker, eller hypoglykemi. Hos personer som ikke har diabetes skjer dette veldig sjelden."(sitat hentet fra Wikipedia, nett-doktoren la lista helt ned til 2 mmol/l)
Selv om du er sulten og tung i hodet fordi du ikke har spist, så er ikke blodsukkeret pr.definisjon lavt. Jeg har mange ganger målt blodsukkeret, både når jeg har vært mett, og når jeg har vært så sulten at jeg kunne gjort meg til drapskvinne for et knekkebrød. Det laveste jeg har målt er 4,3 mmol/l. Jeg hadde stort behov for påfylling av næring, men blodsukkeret var fremdeles innenfor "normalen". Det høyeste jeg har målt på meg selv er forresten like under 8 et sted. Jeg har dermed ikke spesielt ustabilt blodsukker, selv om jeg kan bli både kvalm,surrete og ekstremt sur om jeg er sulten. Det er en del av en diagnose dette med lavt blodsukker. Jeg forstår at man på folkemunne kan si at man har lavt blodsukker, men etter min mening vil det da være det samme som å si at man har migreneanfall fordi man har vondt i hodet. Jeg vet godt at det er uenigheter rundt dette, men jeg synes det er litt trist at man må låne deler av diagnoser som til dels er alvorlige, fordi det bedre skal forklare hvor sulten man er.

ENGELSK I DEN NORSKE DAGLIGTALEN

Her er jeg selv en versting. Jeg blir egentlig fryktelig irritert når folk bruker engelske låneord når de snakker. Jeg er akkurat likedan, så jeg blir nøyaktig like irritert over meg selv på dette punktet. Anyway- jeg prøver å dempe meg når jeg blir oppmerksom på min dårlige uvane, my bad habit der altså. Jeg kan finne på å bytte ut ordet "pinlig" med "awkward" for eksempel, hva er DET å komme med? "det var skikkelig awkward assa".
Jeg tror jeg begynte med det fordi vi var noen som begynte å tulle med det, også har jeg liksom ikke klart å slutte, og det har vokst seg til en særs annoying uvane.
Særlig er det irriterende når noen fornorsker engelske ord, for eksempel; "den "naila" du gitt".
Jeg ser jeg har et enormt forbedringspotensiale på dette området. Jeg skal begynne å øve meg med en gang så jeg ikke blir like bad som danskene, som legger ting i sin pocket isteden for i lomma.

God weekend!

Ann-Sisilie