Ode til min far, og litt om likeverd...

For tiden feirer vi at kvinner har hatt stemmerett på linje med menn i hundre år i Norge. Vi har nok litt mer lerret og bleke før vi er helt likestilt, kamper skal kjempes, tårer skal gråtes og paroler skal kjeftes ut. Jeg er grunnleggende opptatt av at kvinner og menn er like mye verd, uavhengig av geografisk tilknytning. Stemmene må høres, også de forsiktige hvisk som drukner i øredøvende brøl fra kvinner med krigserfaring. (da snakker jeg ikke om erfaring fra Afganistan hvis noen skulle lure på det).

  Selv om jeg nok kan være litt rødstrømpete, og av den overbevisning at jeg kan gjøre akkurat det samme som en mann, syns jeg det er viktig å være takknemlig for at vi har så ufattelig mange menn på "vår side" når vi skriver 2013. De kjemper for kvinnene i sitt liv, mødre, koner og døtre.

Jeg har selv vokst opp i et hjem med en far som sannsynligvis er en feminist. (han ville aldri ha kalt seg det selv, fordi han mener det ville vært unødvendig bruk betegnelsen) For å nevne eksempler; Han er akkurat som meg enig i at kvinner og menn skal ha lik lønn for likt arbeid, (dette tror jeg gjelder for de aller fleste menn idag), og husarbeidet skal fordeles slik det passer best for husholdningens situasjon.

Uten å vite det har han jaget mine forventninger til menn til et ekstremt høyt nivå (eller et helt naturlig nivå slik jeg mener det skal være)

1) Det er min far som vasker det meste av tøy hjemme hos mor og far. Det er nok flere årsaker til det, bl.a at min mor har for vane å falle ned kjellertrappen isteden for å gå, når hun skal til vaskekjelleren.

2) Selv om min mor er sydame, legger han opp hvert eneste bukseben selv. Han sydde til og med skai-trekk til gitarforsterkeren sin. Dessuten stryker han sine egne skjorter.

3 )Når mamsen driver rovdrift av seg selv på jobb, kommer hun hjem til nyvasket hus, for han vet ikke riktig hva han skal gjøre for henne når hun er utkjørt. Uten å gjøre det bevisst har han gjort det eneste riktige.

4) Etter at han gikk av med pensjon har han begynt å lage middag sånn innimellom. Det tror jeg må være det siste jeg så for meg, siden min mor hører til eliten hva gjelder husmannskostmagi.

     Akkurat når det gjelder husarbeid har det nok ikke alltid vært slik, og det har sine årsaker som alt annet, men når det gjelder likeverd har jeg aldri vært i tvil. Jeg hadde ikke vært mer verd i heimen, eller blitt sett på som flinkere, om jeg hadde vært en gutt. Heller har jeg aldri vært i tvil om at yrkesvalg hele tiden har vært MITT valg, og ingen annens. Jeg husker godt at jeg var nære på å melde meg til førstegangstjeneste da jeg var 19, og en  utdannelse i forsvaret var et aktuelt alternativ for meg på et tidspunkt, tro det eller ei, og pappa sa ; "Sier du det? Ja, hvorfor ikke? Forsvaret har glimrende ordninger innen utdannelse, hva med for eksempel flymekaniker? Hadde det vært noe?".

Jeg tror nok at både lillesøster og jeg har lært ett og annet om selvstendighet fordi vi har fått lov til å være med, og fordi vi måtte hjelpe til. Jada, jeg måtte vaske klær, men jeg måtte også klippe gress og klyve ved. Kanskje ikke klyve da, men stable i allefall. Hadde jeg hatt et snev av interesse for motor hadde jeg nok fått tatt del i Opelens vidunderlige maskineri også.

Dette er likeverd for meg. Det at jeg er født jente her oppe på bjerget gjør det enklere for meg å leve ut mine ønsker og drømmer, men det hjelper å ha foreldre som mener at jenter og kvinner kan gjøre det samme som gutter og menn. Det er en befrielse. Jeg skulle ønske alle jenter i verden hadde det like fritt.

Jeg må presisere at dette innlegget IKKE er ment som noen forkleinelse av min mor, hun har stått på i øst og i vest så lenge jeg kan huske, og er langt mer effektiv og organisert enn jeg noensinne kan regne med å bli.

Jeg vil avslutte med å si at jeg ofte har spurt pappa om hjelp til små og store utfordringer, og han er på pletten når som helst, men ofte får jeg en forklaring over telefonen om hvordan man tar saken fatt. Han avslutter alltid med den største hjelpelinjen;

" Dette går så greit, du er nevenyttig og klarer det fint selv. Ring hvis du står fast. Hadet"

Ann-Sisilie

Julekvad. Religiøst eller ei.

Jeg vil først (i få ord) erklære min holdning til kristendommen;
Jeg tror ikke på Gud. Så enkelt er det. Det kan tenkes det fantes en mann ved navn Jesus i Bethlehemstraktene for et par tusen år siden. Jeg vil tro de var flere faktisk, men jeg tror overhodet ikke på at han ble født av en jomfru eller at han kunne å gå på vannet. Kanskje kunne han helbrede syke sånn som Snåsakailln, men jeg tviler sterkt på at han gjorde vann til vin. Det ville i så fall være et villt partytriks.

Bibelen som oppslagsverk  for hvordan å oppføre seg er jeg svært kritisk til. Det er nesten på høyde med FRP. Noe er all right, men det som er på jordet er så til de grader på jordet at jeg ikke kan begripe at vi i en opplyst verden kan følge disse veiledningene. Dette skal vi ikke gå inn på nå, for da blir jeg sittende med et tisiders tiradeinnlegg, og det tror jeg ikke noen kan takle nå når vi har det så hyggelig.

Jeg mener ikke å tråkke på noen som lever etter sin kristne overbevisning, dette kan vi heldigvis velge selv. Jeg er enig i at menneskeverd, respekt, høflig tiltale, og det å ta vare på hverandre er ting vi burde verdsette mer, men det er strengt tatt ikke nødvendig å være kristen for å følge disse levereglene. De er ikke kristne fenomener, for vi vet at mennesker har fulgt disse selv før engler tilsynelatende forferdet hyrdene for så mange år siden.

Her kommer en påstand som kanskje kan komme som et sjokk for enkelte;

"Den nordeuropeiske julefeiringen er  en eldgammel fellesgermansk fest som er mye eldre enn kristendommen i våre områder."

Dette er et sitat fra internett. Jeg skal ikke ta æren for påstanden, jeg bare nevner det.

Likevel ble jeg litt trist da jeg nettopp leste en artikkel om at Human Etisk Forbund vil fjerne julesangene i skolen pga det kristne budskapet om Jesu fødsel. Argument; Vi lever i et flerkulturelt samfunn, og barn uansett tilhørighet, være seg religiøst eller ei, får tredd disse forkynnende sangene ned over ørene. Påstandsfraser i sangene som "...Guds sønn ble født...Vår frelser... Guds engler satt med fryd derom... osv, vil få barn til å tro at dette er sant. FAIL

Jeg mener følgende; Vi skal ikke undervurdere disse barna. De samme barna synger om julenissen som spiser grøt på låven, og som kommer ned pipa for å levere julegaver om natta. De fleste barn slutter å tro på julenissen relativt tidlig.
Jeg sidestiller Julenissen og Jesus et øyeblikk der altså, hvis det er greit.

 Hvis de tror på Jesus eller Julenissen, hva er så tragisk med det, annet enn at det berører de voksnes stolthet? Det er det ene, litt banale argumentet mitt.
Det andre, som er det egentlige poenget med hele innlegget her, er at jeg selv har sunget julekvad relativt høylytt i 36 år, og synes disse gamle julesalmene er vakre.

Nå kommer poenget;

Jeg tror ikke mer på Gud og den Jesus vi kjenner til fra Bibelen mer enn jeg tror på julenissen.
VOILA

Kan man ikke synge sanger om både julenissen og Jesusbarnet, og samtidig hylle det faktum at sola snur? SYNG sier nå jeg!

God Jõl!

Hjernens nattlige ablegøyer

"Drømmene er en kilde til visdom. Tolker du drømmer kan du finne svaret på spørsmål, skille mellom rett og galt, få advarsler eller oppnå personlig utvikling." 

Dette leste jeg nettopp på ei internettside om drømmer. Jeg har nemlig en drøm jeg gjerne vil ha klarhet i, for den har resultert i at jeg er sur på Kathrine Sørland, selv om jeg ikke kjenner henne. Er drømmen en advarsel mot nevnte kvinne, eller skal jeg bruke denne drømmen til personlig utvikling? Jeg er forvirret.

I drømmen jeg hadde inatt var jeg irritert for ett eller annet. Jeg var i et digert hotellkompleks, som også var et kjøpesenter. Hva jeg var irritert over er jeg heller usikker på, og jeg har kommet frem til at jeg sikkert drømte om det FØR jeg kom til dette hotellet.
 I foajeen (som befant seg i tiende og dermed øverste etasje praktisk nok) var det et område på omtrent 10 x 10 meter som hadde nedsenkbare trapper. Når senteret var stengt var trappene erstattet med gulv, og i åpningstiden var gulvet delt inn i flere seksjoner med smale trapper som var festet med wire. De hadde skilter som fortalte hvilken etasje de gikk til. Jeg husker at jeg tenkte at dette var en sær ordning som sikkert Kari Jaquesson sto i bresjen for, for man måtte opp i 10. etasje for å komme seg til en annen etasje, og ikke gå fra 1. til 2., videre til 3. osv. Forstå det den som kan.

Uansett; jeg gikk nå litt imellom etasjene og kikket etter kjoler. Det var hundrevis av kjoler i senteret, men bare ballkjoler og andre festkjoler. Da jeg hadde jobbet meg ned til en av de første etasjene kom jeg inn i en salong der det tok helt av med silke og perlebroderier. Jeg gikk meg på en av betjeningen, som viste seg å være ingen ringere enn Kathrine Sørland, som alltid strålende vakker selvfølgelig. Hun var pågående, men vennlig, og ville gjerne hjelpe meg å finne riktig kjole. Alle kjolene var i kuvøsestørrelse, og jeg husker at jeg tenkte at jeg heldigvis slapp å prøve noen bare for å glede min nye venninne Kathrine.

Med ett ser jeg en nydelig hvit kjole, som jeg aldri har sett maken til. Helt klart en brudekjole, av alle ting... Jeg snur litt på den og ser det henger en lapp på kjolen, med et navn på. Skreddersydd til en dame med samme størrelse som meg. Jeg hører et hvin fra den andre siden av butikken, og Kathrine Sørland kommer småløpende over gulvet mens hun roper henrykt at den MÅTTE jeg bare prøve!!
"Men den er jo sydd til en annen dame" sier jeg, " hun blir sikkert ikke lykkelig for at jeg prøver brudekjolen hennes".
"Har du tenkt å sladre?" utfordrer hun hviskende gjennom smilet sitt og ser seg stjålent omkring. "Prøv den nå!"
Jeg tenker at jeg kan sikkert slå ihjel tiden med å prøve denne brudekjolen, og tar med henger og kjole mot et prøverom.

Idet jeg skal gå inn i prøverommet blir jeg oppmerksom på at Sørland følger etter meg. Hun tar kjolen ut av hendene mine og henger den på et stativ i det enorme prøverommet, som forresten har full innredning som ei stue.

Hun tar meg litt til side og hvisker, selv om vi er alene.

"Nå må du ikke ta dette ille opp, for det jeg nå skal oppfordre deg til, er noe jeg råder alle kundene mine om å gjøre. Alle sammen altså. Du kommer til å føle deg så mye bedre etterpå".

Spenningen stiger.

"Jeg vil anbefale deg om å gå på badet og kaste opp litt. Det blir nesten som en ny morgen, du våkner på nytt, får roser i kinnene. Du blir skikkelig fin om du får kastet opp litt. Det trenger ikke å være mye engang".

Hun stirret meg rett inn i øynene og smilte, klemte armen min litt og nikket mot toalettet. Så gikk hun.

Hvordan skal jeg tolke dette? Jeg har aldri vært særlig opptatt av å være brud, og tanken på å kaste opp for å få på meg en kjole ville ikke ha falt meg inn i fylla engang.

Avslutter med et par sitat til fra den samme nettsiden som jeg siterte i begynnelsen av innlegget, bare for å kaste litt mer lys over saken, og kanskje forstå hva dette dreier seg om.

-"Du hadde ikke drømt hvis det var unyttig og meningsløst."
-"En drøm kan  prøve å fortelle deg noe fornuftig via symbolikk."

Dersom du er en drømmetyder av mindre eller større rang må du gjerne komme med forslag i kommentarfeltet. Jeg er blank.

Ann-Sisilie

Eplegele på øyemål

Jeg mangler evnen til å fatte meg i korthet. Jeg bare nevner det, i tilfelle du hadde tenkt å få en kjapp innføring i oppskrift og fremgangsmåte. Jeg kommer nok aldri til å gi ut noen kokebok, for den hadde blitt så tykk som Sagaen om Isfolket i ett og samme bind. Ikke for at den ville hatt så mange oppskrifter, men fordi jeg hadde skrevet side opp og side ned om uvesentligheter. Dronninga av digresjoner, det er meg.

Jeg var alltid med på bærturer når jeg var lita jente. Selv den gangen, på 70- og 80-tallet var det ikke sosialt akseptert å sette igjen barnet sitt hjemme når man ravet rundt i skogen etter bær. En annen årsak (som jeg ser i ettertid) var nok verdien i å være sammen, og å være sammen om å høste det skogen kunne by på. Jeg kan ikke huske annet enn at jeg likte bærturer, helt til jeg kom i ungdomsskolealder, og klaget og bar meg for at jeg måtte være med.

Til slutt fikk jeg valget; Jeg kunne godt være hjemme, men siden jeg ikke bidro til sankingen måtte jeg rett og slett klare meg uten syltetøy og saft. Fair enough. Hun trodde hun var smart, moren min, men jeg takket for tilbudet og ønsket dem god tur i skauen. Hun så ikke den komme, tenker jeg.

Det skal sies at jeg heller ikke spiste syltetøy og drakk saft etter dette, og det har igjen resultert i at jeg ikke er særlig glad i noen av delene den dag i dag.

Derimot har det seg slik at jeg har blitt særs glad i å produsere syltetøy, saft, gele osv. Konservering er tingen! Jeg smaker selvfølgelig på varene, og kjenner at det smaker godt, men jeg kommer ikke på å bruke noen av delene. Dermed pøser jeg alt over på arbeidskollegaer, venninner og mine stakkars foreldre, som jo har fryseren full av bær fra egne turer.

Dagens prosjekt er eplegele med rabarbra og kanel. (her følger en slags oppskrift)

I hagen her jeg bor er det et epletre med de nydeligste eplene jeg vet om. Aberet i år var at frosten kom før de ble modne. Jeg sto i snøstorm og plukket frosne epler, men har man epletre så høster man!

Etter å ha stått inne ei (god) stund, har de blitt litt myke og skrukkete i skallet. Pytt! Jeg skrelte og delte opp en anslagsvis 3-4 kg epler(kjeeedelig). I tillegg fant jeg om lag ½ kg rabarbra i fryseren fra i sommer som jeg helt hadde glemt. Jeg slengte dem i kasserollen sammen med eplene likeså godt, og hadde på litt vann (ca 2-3 dl)

Så var det meningen at dette bare skulle dampe seg selv. Jeg tok feil. Jeg satte platen på for mye og pratet i telefonen med min mor, og når jeg kom tilbake så var det bare en tykk eplegrøt i kasserollen. Vil man lage gele er dette noe man vil unngå, for geleen blir uklar og grumsete. Jeg dret i det og helte hele sulamitten i et gammeldags sileklede. (note to self, kjøp dampkoker før neste prosjekt)

Av all denne frukta fikk jeg hele 1 liter saft. Hurra liksom.

Jeg kokte opp safta med et par biter hel kanel, og etterpå hadde jeg i en pakke vidundermiddel (se bilde under) ,og litt under ett kg sukker. Jeg smaker alltid til med sukker når jeg bruker pektin, men disse eplene i samsmak med rabarbraen var sure mot det ekstreme, så da er det bare å pøse på.

Glassene har jeg alltid i stekeovnen på 100 grader mens jeg driver med kokingen, for da er de varme, rene og pene til å ta imot den varme safta. Lokk på, så er det fiks ferdig. De må riktignok stå til imorgen før geleen er stiv da, såpass skjønner du, ikke sant?

Ann-Sisilie, nå også husmor og kjerringemne.

The search for The Holy Equilibrium

Høsten har alltid gitt meg en slags nyttårsfølelse. Før var det med nytt skoleår, oppstart på håndballen, og den kjente og trygge hverdagen lager rammene for livet. Selv om jeg ikke har skolestart og håndball som markører lenger, så har jeg fremdeles denne følelsen av at året starter på nytt, og at arkene er blankere enn 1.januar. Ferien er over, og vi er tilnærmet fulltallig på jobb igjen. Byen bugner atter av læresugne studenter og friskt liv, og jeg blir motivert for forandring.

I dag har jeg gjort noe jeg har ønsket å gjøre i en evighet, nemlig å kaste badevekta. Den forhatte mobberen under skapet på badet. Mange tenker nok at dette ikke er noe å kalle en milepæl, men for meg så er det nettopp det.

Jeg er i utgangspunktet ikke så opptatt av antall kilo som knytter kroppen min til bakken, men det er så rart med det. Når jeg går på vekta og ser dette sifferet lyse imot meg som en trussel, så blir jeg trist. Jeg glemmer at jeg kan være fin, jeg glemmer å føle meg sexy, og det eneste jeg klarer å tenke på at alle sammen helt sikkert synes jeg er et fleskeberg. Sånn som samfunnet er idag, så er det ikke rom for fleskeberg. Jeg opplever at folk snakker annerledes til meg enn de tynne og pene, og dette synes jeg er urettferdig.

Nå generaliserer jeg, jeg vet det, men når jeg havner i det så alt for kjente sumpområdet i hjernen så er dette det eneste jeg legger merke til.

 Sannheten er at jeg omgir meg med elskverdige mennesker, og jeg har et større knippe nære venner enn det mange andre har, og er skikkelig heldig. Jeg elsker dem alle sammen!

Vel, nok mumling om andres fordommer, for nå skal jeg tvinge meg selv i en god stim. Eller som en kollega ville ha sagt; Jeg skal koble meg på en oppdrift.

Trinn 1: Badevekt- SAYONARA!!
Trinn 2: Detox-express. Rensekur jeg har prøvd med hell tidligere. Om den har en faktisk virkning eller om det dreier seg om placebo er uinteressant. Så lenge jeg føler forandring selv så er virkningen reell nok for meg.
Trinn 3: Jeg har faktisk kjøpt meg ny badevekt, MEN det er en slik en som ikke avslører antall kilo, bare om jeg går opp eller ned. F.eks;  -400 gram høres lite ut, men det er faktisk en hel smørpakke. Siden konkurranseinstinktet så til de grader er til stede, vil jeg tro det er lettere å motiveres når jeg slipper å se de skrikende tallene jeg skammer meg slik over.
Trinn 4: Jeg skal aktivt forsøke å stresse ned. Jeg havner lett i en ond spiral når det gjelder stress. Jeg stresser på jobben, jeg stresser hjemme, jeg stresser når jeg har ferie, jeg stresser når jeg skal sove. Jeg tåler å ha det travelt og hektisk, men jeg tåler dårlig å være stressa. De to trenger ikke engang å henge sammen. Når jeg stresser blir jeg vanskelig å ha med å gjøre, jeg blir sur, jeg blir sutrete, jeg blir hissig, jeg sover dårlig som igjen fører til at jeg blir enda surere osv. Dessuten går jeg opp i vekt. Raskt. Det er akkurat som om kroppen som organisme slutter å fungere som den skal når jeg stresser. Jeg spiser ikke annerledes engang, det har jeg undersøkt.

Jeg hadde ikke tenkt å si noe om dette her, det er for mye fokus på vekt som det er etter min mening. Dessuten har jeg sagt en del om det tidligere også. Gjentakelser er ikke det beste jeg vet akkurat, men skitt, la gå!

Men, dette innlegget handler ikke bare om vekt, men om likevekt. Equilibrium. (deilig ord, ikke sant)? Det er den jeg er på leting etter. Jeg vil forsøke, helhjertet, å finne en balanse. Det betyr kanskje å finne en måte å gå ned i vekt på, men samtidig huske å kose meg i livet, være meg, smile, le, drite i kommentarer (som jeg ikke kan dra nytte av på det egosentriske planet) og rett og slett bli glad i meg selv.

Jeg skal bli en hot mama. En hot big mama med alt for store pupper og rak rygg. Jeg gleder meg.

Let the games begin!

(men først skal jeg på kino og spise popcorn med cheddarpulver, fordi det er så jævla DIGG)


Ann-Sisilie

Fjerngjengeri og egen uvitenhet

Jeg har et par ting jeg ønsker å ta opp, og dessuten et par ting jeg vil spørre om. Spørsmålene kommer til slutt, for jeg gruer meg til å spørre om noe jeg antar jeg burde vite.

Først kommer altså de to tingene jeg ønsker å ta opp. Hvis dere skulle være i tvil, så er dette ting jeg hisser meg opp over.

Fjerngjengere

Jeg vil egentlig kalle dem søvngjengere, men siden de pr.definisjon er våkne kaller jeg dem fjerngjengere isteden.
Jeg har nesten gitt opp å sykle til jobben, for i midtbyen er det helt umulig å komme frem med sykkel på fortauene. Jeg vil anslå at 75% av fotgjengerne går med nesen i mobiltelefonen. "Du er ikke nødt til å oppdatere facebookstatusen din når du går i trafikken" har jeg lyst til å skrike. Har de enda gått i en rett linje, da hadde det ikke vært noe problem å komme seg forbi, MEN, de virrer til høyre og venstre, de stopper plutselig opp for så å ta et stort skritt til siden. "Du kan da bare ringe i bjella di" tenker du kanskje. Jo, takk, det har jeg prøvd, men det hjelper så lite når fjerngjengeren har høretelefoner stappet i ørene.

Jeg sverger på at jeg en vakker dag kommer til å utsette noen for en liten "ulykke" fordi de ikke ser eller hører. En dytt i leggen om ikke annet.

Dersom du er en av disse fjerngjengerne kan du anse deg selv som advart. Ha EN sans ledig om ikke annet, ellers kan du takke seg selv dersom du blir påkjørt.


Fortauets Herskere

En annen trussel i trafikkbildet mitt er barnevognmafiaen. Jeg har ingenting imot verken mødre, barn eller barnevogner, men det trigger en hissigrød nerve i hjernen min når de kommer fire i bredden på fortauet. Ingen viser antydning til å slippe noen frem, men durer på som om de er fortauenes herskere, og vi andre er deres undersåtter. Gamle damer, barn, krykkegjengere, du og jeg må skritte ut i Olav Tryggvassons gate (eksempel på sterkt trafikkert veg) fordi barnevognmafiaen ikke kan gå to og to, men fire i bredden.
Jeg forstår at man skal slippe frem barnevogner, og hjelpe barnevognføreren på bussen osv, men ærlig talt.

Bare som et bonusspørsmål;
Har du noen gang sett menn med barnevogn være like hensynsløse som kvinner med barnevogn?
Nei, tenkte meg det.

Nå har jeg fått ut fotgjengergrumset for denne gang, så nå kommer de litt pinlige spørsmålene, som avslører min uvitenhet om ting som sikkert er allemannsvisdom.
Au.


INDIE/INDIEROCK

Dette begrepet kommer ikke lenger inn i hjernen enn pannebrasken.
Jeg kan spørre folk;
"hva slags musikk liker du da"?
"Jeg liker indie" svarer de.
"åja" svarer jeg, for jeg vet ikke om indie er noe jeg selv liker.

Jeg har fått presentert indierock, og jeg har likt det, men HVA er det som kjennetegner og bestemmer betegnelsen indie og indierock? Kan man like noen band som hører til denne kategorien, men ikke andre? Kan man fremdeles si at man liker indierock, selv om man kanskje liker bare en brøkdel?

Jeg har gått og trodd at betegnelsen "indie" kommer av at et band ikke er signert av et stort plateselskap, altså at de er uavhengige.

Det er her jeg får problemer, for jeg kan ikke HØRE på et band om et stort plateselskap har tatt dem under vingene eller ei. Dermed lurer jeg på om det er andre kjennetegn som er gyldige nå til dags.
Dette kan dere gjerne svare på dere som vet det. Dessuten kan dere fortelle meg om jeg liker indierock eller ikke, for det vet jeg ikke.


WI-FI eller ei?

Jeg bruker ofte telefonen min til datamorsomheter.
Hva er det beste alternativet for meg da? Skal jeg slå på wi-fi eller skal jeg bruke nettverket som ligger i mobilabonnementet? (Jeg vet ikke engang om det er det det heter)
I dette øyemed er jeg interessert i å spare penger selvsagt. Er det billigere å bruke wi-fi? Er det bare innbildning, eller bruker telefonen mer strøm når den står på wi-fi?

Forklar meg på norsk er dere snille. Jeg klarer ikke å følge med!


Ann-Sisilie

Tour de l'âme

For dere som ikke er så stødige språkmessig betyr -l'âme- sjelen. Jeg er ikke så språkmektig selv, derfor brukte jeg google translate. Jeg bruker google translate for det det er verd. Ripe i lakken, I know.

Inspirasjonen til denne uhyre gjennomtenkte tittelen er den pågående Tour de France. Selvfølgelig.
Det fascinerer meg hvert eneste år at denne rundturen på sykkel inspirerer en hel mengde menn til å kjøpe ekstremt dyre sykler, og dertil egnet utstyr. Det skjer en forvandling hos disse mennene, som både er vittig, litt teit, men også inspirerende. De aller fleste av dem som jeg ser langs veien er relativt voksne, enda flere er nokså korpulente, men felles for dem alle er at samtlige bærer den gule ledertrøya.

Jeg tenker meg at de i barndoms år kanskje var spreke, at idrett ikke bare var noe de drev med, men at det var en del av den naturlige hverdagen. Omtrent på samme måte som å puste, spise og sove. Kanskje gled denne tilværelsen over i lange og mange år på skolebenken, jobb, karriere, koner og barn. Jeg har verken mange år på skolebenken bak meg eller karriere, ei heller mann og barn, men treningshverdagen min ble igjen på den andre siden av tusenårsskiftet.

På en måte synes jeg det er litt småteit at en mann i 50-åra prøver å være Thor Hushovd, men samtidig er jeg litt misunnelig. Jeg tror menn lettere lar seg rive med av sine helter, og Thor Hushovd er da virkelig en helt så god som noen! Kanskje er det lettere å leke sykkelfantom (selv om ikke The Thor er med i touren i år), enn å finne frem sin indre indianer eller cowboy. Det er nok lettere å forklare en gul trøye enn tomahawk eller revolverbelte.

Når det er sagt, så tror jeg menn har lettere for å huske og  å hedre sine barndoms helter enn kvinner. Jeg synes å ha observert at menn i lek med barn har lettere for å leve seg inn i leken, enn det vi kvinner har. I allefall jeg. Jeg er ikke redd for å leke med barn, men jeg tror min selvbevissthet hindrer meg i å VÆRE en indianerprinsesse, jeg kjenner godt at jeg bare later som. Dessuten er det ikke Månestråle jenter drømmer om å være nå til dags, såpass har jeg skjønt, dermed kommer jeg til kort.

(en liten digresjon det siste avsnittet her, men disse har jeg alltid plass til).

Tilbake til l'âme, altså sjelen. Tour de l'âme, en reise i sjelen (LOL som de sier nå om dagen)
Jeg har skrevet så mangt og så mye når det gjelder meg selv så langt i år, om både nyttårsforsetter, zenpubertet osv, men ingenting har egentlig skjedd. Dette beror selvfølgelig på min egen nummenhet når det gjelder forandring.

Mitt nyeste prosjekt handler om selvaksept. Jeg må akseptere at jeg er som jeg er, for ellers har det ingen hensikt at andre gjør det. Første øvelse i operasjonen var å reise til Syden og strippes ned til bikini uten å skamme meg. Det klarte jeg. (med bravur til meg å være, om jeg skal si det selv).
Neste steg er å droppe kritiserende dameblader. Jeg er nødt til å innse at alt for mye energi går med på å gremmes over alle slanke- og skjønnhetstipsene, især når alle bildene er retusjerte i tillegg.
Jeg skal begynne og trene igjen. Ikke for at jeg skal se ut som at jeg er retusjert, men fordi jeg har tenkt å leve til jeg er 100 år minst, og jeg akter ikke å  bruke rullator i 50 av dem pga min egen latskap.

Det er her alle disse Hushovdene med gul ledertrøye og livstruende trange sykkelbukser med innlagt bleie kommer inn;

(triumferende heltemusikk som på film spiller i bakgrunnen)

Hver eneste en jeg ser skal jeg saluttere og gi honnør, om ikke annet i mitt indre.
De skal være min inspirasjon, for de viser at de selv har blitt motivert til bevegelse!
De beviser for alle som ferdes langs trønderske veier at de leter frem sin sjels proffsyklist, samme hvor korpulente eller magre de er!

Jeg mener det! Jeg er klar over at de nok kan virke hemmende for trafikken hist og her, men come on!

Jeg liker dem.
Kanskje mest fordi de ikke ser seg selv som teite fordi de har på seg en gul ledertrøye, selv om det ser skikkelig vittig ut.

Respekt!

Ann-Sisilie