De gode øyeblikkene

Å bare nyte øyeblikket og la stress og uro fordampe er en kunst. Personlig syns jeg det kan være vanskelig å bare "la det fare", om så bare i noen fattige minutter. Det er meg at gåte at jeg sjelden oppsøker disse øyeblikkene selv. Kan hende det er derfor de er så spesielle også, kan hende jeg er redd for å ødelegge dem. Her følger en liste (jeg er så glad i lister) over små ting som får meg til å smile i sjelen. Jeg har ikke satt dem etter prioritet, da jeg ikke kan velge hvilken som er best, jeg har heller satt dem etter årstid. Hadde det gått an å lese med øynene lukket hadde jeg anbefalt det for å komme nærmere magien...Siden alle som har prøvd vet at det ikke går å lese med lukkede øyne, vil jeg derfor be deg bruke fantasien, for det har du godt av du også.

VINTER, FOR EKSEMPEL EN SØNDAGS FORMIDDAG

Å plutselig oppdage at den mørkeste tiden av året er på hell er en lykke. Det er enda så kaldt at det knaker i snøen, men solen stråler og gjør snøen til diamanter. Er jeg riktig heldig er jeg på landet i dette øyeblikket, og har stillhet og tørr, kald og urørt snø på alle kanter. Kanskje letter en fugl fra en gren slik at tørre ørsmå diamanter daler mot jorden som en glitrende tåke. Siden vi kanskje bare er i februar enda varmer ikke solen huden i noen særlig grad, men den tiner opp tunge tankemønstre slik at det blir lettere å tenke optimistisk.

VÅR, BAR OG TØRR ASFALT

Første dagen med småsko er en stor glede. Jeg føler meg så lett til bens når jeg etter en lang vinter i store tunge sko kan gå (tilnærmet) tørrskodd i tøysko. Kanskje har jeg dristet meg til å hente frem sykkelen også. På min første sykkeltur på våren fornemmer jeg akkurat den følelsen jeg hadde som jentunge når jeg fikk ut sykkelen etter vinterdvalen. Frihet på to hjul.

SOMMER, SOL OG PASSE VARMT, GJERNE PÅ EN FRIDAG

Det er ikke så ofte jeg kjenner den neste magien i byen, vi må nok ut på landet igjen. Se for deg en grusvei som har blitt kjørt på så mange ganger at den har blitt hard og glatt. Det eneste riktige å gjøre når jeg står på en slik vei er å ta av meg skoene og gå barføtt. Dersom jeg er riktig heldig snor en liten bris seg gjennom løvverket (for det er trær i området selvfølgelig) og har med seg en varm duft av bjørk og markblomster. Øyeblikk som dette føles nesten som en lett og luftig kniplingskjole som smyger seg rundt brune sommerlegger. Hvis det finnes en tilværelse etter døden håper jeg den er akkurat slik.

VÅR, SOMMER ELLER HØST

Jeg er glad i å sykle fort, men med lite motstand, så flatt terreng eller nedoverbakke er prima. En av mine yndlingsfrihetsfølelser er på sykkel i en lang slakk nedoverbakke. Der det er liten til ingen fare for at uvedkommende skal rote seg inn der jeg sykler, og at jeg og biltrafikken ikke er til hinder for hverandre, der trives jeg best på sykkel. Å bare slippe opp, la sykkelen trille fortere og fortere (men ikke så fort at jeg mister kontroll), det gir meg en sterk trang til å le høyt og hvine i fryd. Det er sjelden jeg hyler og ler høyt når jeg sykler, men inni meg ler jeg fra levra. Det må være det eneste aberet her, at jeg har hemninger som hindrer meg i å vise min barnslige glede over å trille fort på sykkel.

HØST, KLARVÆR

Plutselig kan man lukte høsten. Det kan godt være varmt enda, men lukten av høst er helt spesiell. Løvet får en annen klang i raslingen sin, og lufta kjennes skarpere, friskere. Jeg elsker denne lukta. Den lover kaldere netter (bedre søvn) sprakende farger i skoger og parker, og det er nesten så kroppen roer seg og forbereder seg på vinter. Hele denne tiden er et mirakel, hvis man bare husker å stoppe opp, tar seg tid til å riste av seg sommeren og ønske høsten velkommen.

VINTEREN KOMMER

Jeg syns det er litt stas når snøen kommer jeg. Særlig når den har fått tak og det laver ned store feite filler som pakker inn alt i en kjempedyne. Den første morgenen jeg går ut etter et slikt snøfall må jeg ha et lite minutt bare på å høre på de nye lydene. Bilene høres annerledes ut, skrittene mot bakken føles og høres nesten uvant, stemmene til folk som prater sammen høres nesten lavmælt ut. Det blir så stille liksom, selv om man bor i byen. Er ikke dette hverdagsmagi så vet ikke jeg.

Det finnes så mange slike småmirakler som får en til å glemme tid og sted, bekymringer og stress. Det kan være vanskelig å se dem når man er midt i dem, men for meg har de en høy verdi. Jeg håper jeg vil klare å finne disse øyeblikkene hele livet, også når det butter imot. Kanskje spesielt da.

Ann-Sisilie

Ting jeg undres over.

Det er mange ting jeg bruker verdifull tid på å spekulere på. Noe er litt viktig, noe er veldig viktig, noe er interessant, men det meste er nok dessverre totalt formålsløst. Det er først og fremst disse jeg skal skissere idag.

1) SELEKTIV HUKOMMELSE

Jeg husker ikke når Napoleon ble født eller når han døde. Jeg husker at han var liten av vekst, hadde en pussig hatt, eide en mengde båter og at han satt i fangenskap på St.Helena.

Jeg husker ikke når Lenin hadde sine glansdager, men jeg husker at han tok navnet Lenin fra elva Lena i sibir.

Jeg husker ikke Det Periodiske System.

Jeg husker ikke Pytagoras læresetning.

Dette er ikke så viktig å huske tenker du kanskje, men disse er bare illustrasjoner på at mengder av kunnskap fra alle mine år i skolesystemet er borte. Sannsynsligvis for alltid.

MEN:

Jeg husker nesten alle fødselsdagene til mine klassekamerater fra grunnskolen.

Jeg husker ubetydelige episoder fra hele mitt liv, og du kan ta gift på at dersom jeg åpner et Donaldblad fra 1982 så vet jeg om jeg har lest det før eller ikke.

Som du sikkert forstår frustreres jeg over at så mye unyttig informasjon opptar dyrebar hjernekapasitet. Finnes det øvelser jeg kan gjøre for å jevne ut denne skjevheten?

2) ANONYM GRUPPE KLOKE HODER

"De". Hvem er "De"? "De" sier at det er sånn og sånn. Saken er slik og slik fordi "DE" sier det. Jeg sier det igjen; Hvem er "DE"? Er det en statlig komite? (det hadde forøvrig ikke forbauset meg). Er det de lærde? Er det de eldre? Overklassen? Det må jo være en gruppe kloke individer, siden de alltid har rett? Jeg vil gjerne vite hvem "de" er, så jeg kan ha en fruktbar dialog med dem, kanskje til og med ha en diskusjon. Alle guder og avguder vet at jeg ikke alltid er enig med "De", og har problemer med å akseptere noe som ingen konkret person har overbevist meg om.

3)LITE KONSEKVENT VILJESTYRKE

På enkelte områder har jeg nok mer viljestyrke enn min mor og min far satte pris på i barne og ungdomsår. Jeg kan være sta og påståelig og utvise all verdens lite flatterende viljebriljeringer. Jeg kan ikke se noen hensikt i å sverte meg selv mer akkurat på dette punktet, for jeg er ikke stolt av det. Ikke er jeg særlig stolt av at viljestyrken havarerer hver gang jeg skal gjøre noe "fornuftig" heller. Det mest grelle eksemplet er når jeg skal skutte å røyke. Det er som om besluttsomheten og viljestyrken fordamper i det øyeblikk jeg kjenner røyksuget komme tilbake. Som en erfaren røyker snakker vi om noen få timer før røyksuget blir en konsentrasjonsdreper. Det samme gjelder når jeg skal vaske vinduer. Det tar 15-20 minutter å gjennomføre en slik operasjon, likevel må jeg gå flere runder med viljen min før jeg gjør det. Til og med lystbetonte aktiviteter som å tegne, stelle i hagen, sy eller trene må vike for min vaklende viljestyrke.

Hvorfor? Er det bare jeg som er skrudd sammen speilvendt?

Dette er tre forskjellige ting jeg undres over, og det finnes så uendelig mange flere temaer jeg kunne tatt opp. De kommer sikkert i et senere innlegg. Kanskje. Hvis jeg husker det, eller har vilje nok til å skrive om det.

For å snakke om noe annet...

Jeg har alltid elsket å lese bøker. Ikke disse store, tunge "må-ha-lest-bøkene" til Kafka og Nietzsche og de gutta der, men gode underholdningsbøker som slynger meg ut fra min egen verden og inn i en annen. Jeg har egentlig en forkjærlighet for krim, men siden Djevelen satte sin fot på jorden forrige fredag har krimbehovet blitt dekket av Dagbladet, VG, TV2 og andre tilsvarende medier (det er det eneste jeg kommer til å si om Tragedien, for jeg har behov for å snakke om noe annet. Det hele blir for nært).

Uansett, jeg ble lykkelig overrasket over at jeg på eget initiativ hadde tatt med en annen type ferielektyre til mitt Baltikumopphold, nemlig britisk drama. "Den trettende fortellingen" viste seg å være et prima valg, og jeg må sitere en snutt fra boka som for min del også beskriver boka slik som jeg opplevde den;

"There is something about words. In expert hands, manipulated deftly, they take you prisoner. Wind themselves around your limbs like spider silk, and when you are so enthralled you cannot move, they pierce your skin, enter your blood, numb your thoughts. Inside you they work their magic."

— Diane Setterfield (The Thirteenth Tale)

Jeg kan like gjerne innrømme først som sist at jeg ikke leste den på engelsk, ei heller har jeg oversatt sitatet til engelsk for anledningen. Jeg stjal det faktisk på nettet.

Når jeg kom hjem fra ferie kastet jeg meg over google for å finne flere bøker av denne glimrende ordkunstneren, og fant ut (til min bunnløse fortvilelse) at bok nr 2 ikke er utgitt enda. Siden jeg har nære kontakter i bibliotekvesenet sendte jeg straks en sms hvor jeg ba om gode råd. Etter utmerket veiledning har jeg kommet frem til at det eneste riktige vil være å begi seg ut på Jane Austen og Brontë-søstrene. Det aner meg at dette vil bli en dramatisk høst, og komer til å utvide kleenex-budsjettet med det samme. Jeg vet med sikkerhet at skikkelsene jeg kommer til å møte har det fire hundre ganger verre enn meg, kjærligheten er så ulykkelig at jeg kommer til å ha dype kjærlighetsdepresjoner på deres vegne, og berettelsene fra Kvinnens prøvelser i attenhundretallets England vil sette fyr på Feministen og Likestillingselskeren Ann-Sisilie. Jeg gleder meg.

Om dere andre vil glede dere over at jeg med stor sannsynlighet kommer til å bli en enda større dramaqueen enn jeg allerede er, det får bli deres hodepine. Stormfulle høyder, her kommer jeg!

Ønsker du å være en pådriver for min dramaqueenutvikling må du gjerne komme med bokforslag i kommentarfeltet, på facebook, på sms eller Live. Ser du helst jeg jeg har minst en fot på bakken må du fysisk dra meg ut av dramadvalen med jevne mellomrom. Jeg kommer sikkert til å være takknemlig på sikt.

Ann-Sisilie

Irritasjonsmomenter (del 1)

Jeg irriteres og provoseres av mye mer enn jeg har godt av, men det jeg ble irritert over ifjor kan jeg ignorere med bravur i år og omvendt. 

Likevel er det noen ting som irriterer meg hele året, hvert år, og som jeg aldri vil kunne overse uten et øyenbrynsløft og litt ukledelig munnsnurp. 

Det ene er dyr med klær. Hvorfor trenger pus caps og golfjakke om jeg tør spørre? Eller trenger virkelig hundene å gifte seg? I brudekjole og smoking til alt overmål? 

Men seriøst, jeg forstår at kinesiske nakenhunder trenger en eller annen form for påkledning i den norske vinteren (og sommeren slik den er idag), og jeg snakker heller ikke om dekken til hestene. Jeg snakker om buksedresser til dachsen og foldeskjørt til skogkatten. De har da pels! Kjøp deg en dukke for pokker, tenker jeg når jeg ser slike tilfeller på gata, og må snu meg og ta meg sammen for ikke å gå bort å være frekk.

De grelleste eksemplene på dyr-klær-kombo finnes selvfølgelig i Amerika. Alt finnes i Amerika. Mulighetenes land. Her har du nemlig Mulighet til å vise deg som den idioten du er, og finne mange hundre tusen i samme båt, som også kler hundene, kattene, ilderne, kaninene osv i tullete klær. Ikke til forkleinelse av amerikanere generelt, de er både hyggelige og elskverdige, men nå snakker vi om klær og dyr.

Ja, også snakker vi om missekonkurranser for barn.

Dette er en annen ting jeg aldri vil slutte å la meg provosere av (vi er over fra irritasjon til provokasjon). Fra barna er nyfødte balles de inn i en verden som etter min mening er direkte usunn. Det eneste som er viktig er å være vakker og glitrende. Voksenversjonen av denne verdenen kan nok være like så usunn, men der er det voksne aktører som etter stor sannsynlighet selv har valgt å være der. 

 4 år gamle jentunger og guttunger skal leke i søla, dulle med dukker, sparke fotball og bare være barn. De skal ikke gråte fordi de ikke var vakre nok til å komme til topps i en skjønnhetskonkurranse. De skal ikke ha problemer med rygg og føtter før skolealder fordi de måtte gå med høye hæler for å være pene og smekre. De skal ikke gå med dype utrigninger, korte skjørt og tung sminke. Det er ikke normalt! 

Jo, det er normalt når man kler seg ut og leker med det, men disse konkurransene er ikke en lek, det er blodig alvor. Jeg får elevert intrakranialt trykk bare av å skrive om dette. De skarpeste meningene er til og med sensurert bort.

Man kan selvsagt ikke sammenligne disse to sakene, da den første er kun idiotisk, og den andre er både vulgær, sørgelig og makaber.

Jeg kunne ha sittet her hele dagen og skrevet verdens lengste blogginnlegg om irritasjoner i både hverdagsstørrelser og i monsterstørrelser, men jeg velger å la det bli med disse to. Noe må jeg ha å skrive om senere også.

Ann-Sisilie

Kunsten å utsette

Alle er vi flinke til ett eller annet.

 Noen er flinke til å spille et instrument eller flere, noe en flinke til å bake, noen er helt rå på å holde orden i huset. Jeg er ikke flink i noen av delene. Jeg har sikkert mine flinke sider jeg også, men det jeg er aller flinkest til er utsettelser. Her følger TOPP 10-lista.

1) Rydding i bua. status; utsatt opp til flere ganger, siste utsettelse er til ferien. (Jeg betviler at jeg kommer til å gjøre det i ferien, for da har jeg jo ferie...)

2) Sortering og rydding i klesskap. Status; utsatt på ubestemt tid.

3) Vasking bak kjøleskap og komfyr. Status; Jeg visste ikke at jeg hadde utsatt det før jeg kom til å tenke på det nå...

4) Tine av fryseren. Status; Kommer til å være utsatt til jeg ikke får igjen lokket og MÅ gjøre det. Av erfaring kommer slike nødvendigheter rundt leggetid, sent om kvelden.

5) Skrubbing inni komfyren. Status; UTFØRT!!!

6) Lapping av sykkeldekk. Var utsatt så lenge at min far tok oppgaven det når opphavet var på helgebesøk. Status; UTFØRT!

7) Plenklipping. Status; utsatt til oppholdsvær. På ubestemt tid der altså.

8) Påfylling av vinlager da det for tiden er tomt. Status; Hva er dette å utsette egentlig?

9) Røykeslutt. Status; Atter utsatt til vinterhalvåret. Det er alt for godt med en røyk og et glass vin i hagen når det er godvær. Ser an saken i okt-nov 2011.

10) Trening. Status; utsettelser kommer på løpende bånd, til mine treningskameraters store frustrasjon.

Jeg kommer til å måtte trene alene for alltid siden jeg er slik en NoShow. Vi burde egentlig hatt en straffeordning på dette. 3T har jo det dersom man ikke møter opp på en time man har booket seg til, 50 kr i noshow-gebyr. Dette burde jeg ha fått for hver gang jeg booker en time og etterpå avbooker meg når jeg "plutselig" blir lat. Noen hadde blitt søkkrike for å si det sånn... 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt denne latskapen. Det er vel min "nisse på lasset" det sikkert. Jeg hadde kanskje vurdert hypnose, hadde det ikke vært for min redsel for å bli forvandlet til ei geit eller noe tilsvarende.

Jeg kan ikke si jeg liker denne siden av meg som driver og utsetter hver eneste lille ting. Jeg må jo gjøre disse tingene før eller siden likevel, såpass vet jeg. Jeg vet også at det er skikkelig deilig å ha gjort det! Den dagen jeg virkelig HAR ryddet bua kommer jeg til å skryte uhemmet av meg selv, og kalenderen vil ha en ny merkedag. Mark my words.

Spionering bak kaffekoppen

Jeg elsker å betrakte mennesker.

 Å late som jeg leser avisen eller en bok, men i virkeligheten ser på folk er noe av det beste jeg vet.

 Hva de har på seg, hvordan de går, hva de snakker om og så videre. 

For noen dager siden gikk en ung mann av bussen på samme holdeplass som meg. Han hadde flippfloppsandaler og kortbukse selv om det sikkert ikke var mer enn 8 grader ute. Når han i tillegg hadde et usedvanlig muntert ganglag plasserte jeg ham umiddelbart i kategorien "optimist". 

 Jeg er egentlig motstander av båssetting, men tar meg selv i å sette folk i bås rett som det er. Jeg forsøker så godt jeg kan å la det være, og rettferdiggjør det med å kalle det kategorier isteden for båser. Jeg kategoriserer meg selv også, bare så det er sagt.

Jeg var på Søstrene Karlsen både fredag og søndag ettermiddag. Begge dagene observerte jeg en gammel dame på sikkert hundre år. Hun satt i rullestol og hadde med en ung dame som følge. Jeg la ikke merke til hva den gamle damen spiste, men jeg antar det smakte bedre enn det hun vanligvis blir servert. På fredag drakk hun rødvin og på søndag hvitvin. Hun så ut til å virkelig kose seg med vinen der hun nippet bittesmå dråper med lukkede øyne. 

 Jeg satte den unge damen i kategorien snill og omsorgsfull, og den gamle i heldig. De burde egentlig ha en annen kategori begge to, da jeg mener det er rett og rimelig at man skal få smake på livet selv om man er hundre år. Det er ingen øvre aldersgrense så vidt meg bekjent.

De aller morsomste å betrakte er likevel snuppelurene på lørdagskveldene. De som går med tunge øyelokk og så minimale kjoler at jeg heller ville kalt det en singlett med paljett. Akkompagnert med 15 cm stillett er de fleste virkelig et vakkert syn, da helen minst er 9 cm for høy til at de kan å gå med dem. Krokete i knærne og ryggen stabber de seg nedover gatene med skyhøy selvtillit og like høy forventning til kvelden. Jeg gjør ikke narr av dem altså (jo litt da kanskje, men bare godhjertet). 

 Jeg vedder med meg selv om hvem som kommer til å falle ned fra skoene først.

De få som er rutinerte med 15 cm hel blir jeg derimot stum i beundring av, og setter meg selv i misunnelseskategorien når det gjelder stødigheten og holdningen deres. Noen kan sågar DANSE i slike sko. Jeg gir meg over.

Uansett; vi er heldigvis i vår fulle rett til ha på det som (ikke) passer oss, og det er befriende. At det i tillegg kan ha høy underholdningsverdi er rett og slett et bonus.

Prinsessen på erten

Det er jeg som er prinsessen på erten.

I det originale eventyret blir jo som kjent prinsessa lurt av Prinsen og Den Kongelige Familien og hoffet og halve kongeriket til å ligge på en ert om natten. Selv om den lå under 20 madrasser og 15 dyner, så kjente hun den harde erta som gnog seg inn i både skinke og ribben. Siden hun var så sart og ømtålelig visste de med det samme at hun var en ekte prinsesse.

Jeg har tatt meg den frihet til å snu litt på eventyret. Jeg har selv lagt erten under madrassen, og ligger og smerter for meg selv hele natten. Når Prince Charming kommer, må han selvsagt finne denne erten og fjerne den. Dersom han mot formodning IKKE skulle finne den, vel-da er han ingen ekte prins. 

Nå og da har jeg truffet prinser som kanskje har funnet og uskadeliggjort en ert så det har vært greit å sove igjen. Så har det gått en stund, og så viser det seg at det er FLERE erter under madrassene. I mitt eventyr vil de da bare være halvblodsprinser som ikke fant dem alle sammen.

 De vil nok finne alle ertene i en annen prinsesses seng, jeg var bare ikke riktig prinsesse. Etter hvert som jeg blir eldre og både mer kresen og sær, dukker det opp flere og flere erter som skal finnes og destrueres. Siden ingen kommer for å prøve lykken engang, så skulle man tro det var på tide å gi opp...Men;

Jeg har flere venninner som har funnet seg hver sin prins, og jeg mistenker disse for å være racere i erteleting hos sine respektive prinsesser. Det hever håpet om at det eksisterer flere slike der ute, både for meg og alle de andre som ligger alene og ikke får sove for alle ertene...

Kanskje dukker det opp en prins jeg liker så godt, at jeg er villig til å overse alle ertene han ikke finner. Kanskje det til og med er en ridder. Det hadde vært noe.

Riddere har dessuten annet å gjøre enn å finne bortgjemte erter i en sær prinsesses seng.