Hjernens nattlige ablegøyer

"Drømmene er en kilde til visdom. Tolker du drømmer kan du finne svaret på spørsmål, skille mellom rett og galt, få advarsler eller oppnå personlig utvikling." 

Dette leste jeg nettopp på ei internettside om drømmer. Jeg har nemlig en drøm jeg gjerne vil ha klarhet i, for den har resultert i at jeg er sur på Kathrine Sørland, selv om jeg ikke kjenner henne. Er drømmen en advarsel mot nevnte kvinne, eller skal jeg bruke denne drømmen til personlig utvikling? Jeg er forvirret.

I drømmen jeg hadde inatt var jeg irritert for ett eller annet. Jeg var i et digert hotellkompleks, som også var et kjøpesenter. Hva jeg var irritert over er jeg heller usikker på, og jeg har kommet frem til at jeg sikkert drømte om det FØR jeg kom til dette hotellet.
 I foajeen (som befant seg i tiende og dermed øverste etasje praktisk nok) var det et område på omtrent 10 x 10 meter som hadde nedsenkbare trapper. Når senteret var stengt var trappene erstattet med gulv, og i åpningstiden var gulvet delt inn i flere seksjoner med smale trapper som var festet med wire. De hadde skilter som fortalte hvilken etasje de gikk til. Jeg husker at jeg tenkte at dette var en sær ordning som sikkert Kari Jaquesson sto i bresjen for, for man måtte opp i 10. etasje for å komme seg til en annen etasje, og ikke gå fra 1. til 2., videre til 3. osv. Forstå det den som kan.

Uansett; jeg gikk nå litt imellom etasjene og kikket etter kjoler. Det var hundrevis av kjoler i senteret, men bare ballkjoler og andre festkjoler. Da jeg hadde jobbet meg ned til en av de første etasjene kom jeg inn i en salong der det tok helt av med silke og perlebroderier. Jeg gikk meg på en av betjeningen, som viste seg å være ingen ringere enn Kathrine Sørland, som alltid strålende vakker selvfølgelig. Hun var pågående, men vennlig, og ville gjerne hjelpe meg å finne riktig kjole. Alle kjolene var i kuvøsestørrelse, og jeg husker at jeg tenkte at jeg heldigvis slapp å prøve noen bare for å glede min nye venninne Kathrine.

Med ett ser jeg en nydelig hvit kjole, som jeg aldri har sett maken til. Helt klart en brudekjole, av alle ting... Jeg snur litt på den og ser det henger en lapp på kjolen, med et navn på. Skreddersydd til en dame med samme størrelse som meg. Jeg hører et hvin fra den andre siden av butikken, og Kathrine Sørland kommer småløpende over gulvet mens hun roper henrykt at den MÅTTE jeg bare prøve!!
"Men den er jo sydd til en annen dame" sier jeg, " hun blir sikkert ikke lykkelig for at jeg prøver brudekjolen hennes".
"Har du tenkt å sladre?" utfordrer hun hviskende gjennom smilet sitt og ser seg stjålent omkring. "Prøv den nå!"
Jeg tenker at jeg kan sikkert slå ihjel tiden med å prøve denne brudekjolen, og tar med henger og kjole mot et prøverom.

Idet jeg skal gå inn i prøverommet blir jeg oppmerksom på at Sørland følger etter meg. Hun tar kjolen ut av hendene mine og henger den på et stativ i det enorme prøverommet, som forresten har full innredning som ei stue.

Hun tar meg litt til side og hvisker, selv om vi er alene.

"Nå må du ikke ta dette ille opp, for det jeg nå skal oppfordre deg til, er noe jeg råder alle kundene mine om å gjøre. Alle sammen altså. Du kommer til å føle deg så mye bedre etterpå".

Spenningen stiger.

"Jeg vil anbefale deg om å gå på badet og kaste opp litt. Det blir nesten som en ny morgen, du våkner på nytt, får roser i kinnene. Du blir skikkelig fin om du får kastet opp litt. Det trenger ikke å være mye engang".

Hun stirret meg rett inn i øynene og smilte, klemte armen min litt og nikket mot toalettet. Så gikk hun.

Hvordan skal jeg tolke dette? Jeg har aldri vært særlig opptatt av å være brud, og tanken på å kaste opp for å få på meg en kjole ville ikke ha falt meg inn i fylla engang.

Avslutter med et par sitat til fra den samme nettsiden som jeg siterte i begynnelsen av innlegget, bare for å kaste litt mer lys over saken, og kanskje forstå hva dette dreier seg om.

-"Du hadde ikke drømt hvis det var unyttig og meningsløst."
-"En drøm kan  prøve å fortelle deg noe fornuftig via symbolikk."

Dersom du er en drømmetyder av mindre eller større rang må du gjerne komme med forslag i kommentarfeltet. Jeg er blank.

Ann-Sisilie

Eplegele på øyemål

Jeg mangler evnen til å fatte meg i korthet. Jeg bare nevner det, i tilfelle du hadde tenkt å få en kjapp innføring i oppskrift og fremgangsmåte. Jeg kommer nok aldri til å gi ut noen kokebok, for den hadde blitt så tykk som Sagaen om Isfolket i ett og samme bind. Ikke for at den ville hatt så mange oppskrifter, men fordi jeg hadde skrevet side opp og side ned om uvesentligheter. Dronninga av digresjoner, det er meg.

Jeg var alltid med på bærturer når jeg var lita jente. Selv den gangen, på 70- og 80-tallet var det ikke sosialt akseptert å sette igjen barnet sitt hjemme når man ravet rundt i skogen etter bær. En annen årsak (som jeg ser i ettertid) var nok verdien i å være sammen, og å være sammen om å høste det skogen kunne by på. Jeg kan ikke huske annet enn at jeg likte bærturer, helt til jeg kom i ungdomsskolealder, og klaget og bar meg for at jeg måtte være med.

Til slutt fikk jeg valget; Jeg kunne godt være hjemme, men siden jeg ikke bidro til sankingen måtte jeg rett og slett klare meg uten syltetøy og saft. Fair enough. Hun trodde hun var smart, moren min, men jeg takket for tilbudet og ønsket dem god tur i skauen. Hun så ikke den komme, tenker jeg.

Det skal sies at jeg heller ikke spiste syltetøy og drakk saft etter dette, og det har igjen resultert i at jeg ikke er særlig glad i noen av delene den dag i dag.

Derimot har det seg slik at jeg har blitt særs glad i å produsere syltetøy, saft, gele osv. Konservering er tingen! Jeg smaker selvfølgelig på varene, og kjenner at det smaker godt, men jeg kommer ikke på å bruke noen av delene. Dermed pøser jeg alt over på arbeidskollegaer, venninner og mine stakkars foreldre, som jo har fryseren full av bær fra egne turer.

Dagens prosjekt er eplegele med rabarbra og kanel. (her følger en slags oppskrift)

I hagen her jeg bor er det et epletre med de nydeligste eplene jeg vet om. Aberet i år var at frosten kom før de ble modne. Jeg sto i snøstorm og plukket frosne epler, men har man epletre så høster man!

Etter å ha stått inne ei (god) stund, har de blitt litt myke og skrukkete i skallet. Pytt! Jeg skrelte og delte opp en anslagsvis 3-4 kg epler(kjeeedelig). I tillegg fant jeg om lag ½ kg rabarbra i fryseren fra i sommer som jeg helt hadde glemt. Jeg slengte dem i kasserollen sammen med eplene likeså godt, og hadde på litt vann (ca 2-3 dl)

Så var det meningen at dette bare skulle dampe seg selv. Jeg tok feil. Jeg satte platen på for mye og pratet i telefonen med min mor, og når jeg kom tilbake så var det bare en tykk eplegrøt i kasserollen. Vil man lage gele er dette noe man vil unngå, for geleen blir uklar og grumsete. Jeg dret i det og helte hele sulamitten i et gammeldags sileklede. (note to self, kjøp dampkoker før neste prosjekt)

Av all denne frukta fikk jeg hele 1 liter saft. Hurra liksom.

Jeg kokte opp safta med et par biter hel kanel, og etterpå hadde jeg i en pakke vidundermiddel (se bilde under) ,og litt under ett kg sukker. Jeg smaker alltid til med sukker når jeg bruker pektin, men disse eplene i samsmak med rabarbraen var sure mot det ekstreme, så da er det bare å pøse på.

Glassene har jeg alltid i stekeovnen på 100 grader mens jeg driver med kokingen, for da er de varme, rene og pene til å ta imot den varme safta. Lokk på, så er det fiks ferdig. De må riktignok stå til imorgen før geleen er stiv da, såpass skjønner du, ikke sant?

Ann-Sisilie, nå også husmor og kjerringemne.