Eplegele på øyemål

Jeg mangler evnen til å fatte meg i korthet. Jeg bare nevner det, i tilfelle du hadde tenkt å få en kjapp innføring i oppskrift og fremgangsmåte. Jeg kommer nok aldri til å gi ut noen kokebok, for den hadde blitt så tykk som Sagaen om Isfolket i ett og samme bind. Ikke for at den ville hatt så mange oppskrifter, men fordi jeg hadde skrevet side opp og side ned om uvesentligheter. Dronninga av digresjoner, det er meg.

Jeg var alltid med på bærturer når jeg var lita jente. Selv den gangen, på 70- og 80-tallet var det ikke sosialt akseptert å sette igjen barnet sitt hjemme når man ravet rundt i skogen etter bær. En annen årsak (som jeg ser i ettertid) var nok verdien i å være sammen, og å være sammen om å høste det skogen kunne by på. Jeg kan ikke huske annet enn at jeg likte bærturer, helt til jeg kom i ungdomsskolealder, og klaget og bar meg for at jeg måtte være med.

Til slutt fikk jeg valget; Jeg kunne godt være hjemme, men siden jeg ikke bidro til sankingen måtte jeg rett og slett klare meg uten syltetøy og saft. Fair enough. Hun trodde hun var smart, moren min, men jeg takket for tilbudet og ønsket dem god tur i skauen. Hun så ikke den komme, tenker jeg.

Det skal sies at jeg heller ikke spiste syltetøy og drakk saft etter dette, og det har igjen resultert i at jeg ikke er særlig glad i noen av delene den dag i dag.

Derimot har det seg slik at jeg har blitt særs glad i å produsere syltetøy, saft, gele osv. Konservering er tingen! Jeg smaker selvfølgelig på varene, og kjenner at det smaker godt, men jeg kommer ikke på å bruke noen av delene. Dermed pøser jeg alt over på arbeidskollegaer, venninner og mine stakkars foreldre, som jo har fryseren full av bær fra egne turer.

Dagens prosjekt er eplegele med rabarbra og kanel. (her følger en slags oppskrift)

I hagen her jeg bor er det et epletre med de nydeligste eplene jeg vet om. Aberet i år var at frosten kom før de ble modne. Jeg sto i snøstorm og plukket frosne epler, men har man epletre så høster man!

Etter å ha stått inne ei (god) stund, har de blitt litt myke og skrukkete i skallet. Pytt! Jeg skrelte og delte opp en anslagsvis 3-4 kg epler(kjeeedelig). I tillegg fant jeg om lag ½ kg rabarbra i fryseren fra i sommer som jeg helt hadde glemt. Jeg slengte dem i kasserollen sammen med eplene likeså godt, og hadde på litt vann (ca 2-3 dl)

Så var det meningen at dette bare skulle dampe seg selv. Jeg tok feil. Jeg satte platen på for mye og pratet i telefonen med min mor, og når jeg kom tilbake så var det bare en tykk eplegrøt i kasserollen. Vil man lage gele er dette noe man vil unngå, for geleen blir uklar og grumsete. Jeg dret i det og helte hele sulamitten i et gammeldags sileklede. (note to self, kjøp dampkoker før neste prosjekt)

Av all denne frukta fikk jeg hele 1 liter saft. Hurra liksom.

Jeg kokte opp safta med et par biter hel kanel, og etterpå hadde jeg i en pakke vidundermiddel (se bilde under) ,og litt under ett kg sukker. Jeg smaker alltid til med sukker når jeg bruker pektin, men disse eplene i samsmak med rabarbraen var sure mot det ekstreme, så da er det bare å pøse på.

Glassene har jeg alltid i stekeovnen på 100 grader mens jeg driver med kokingen, for da er de varme, rene og pene til å ta imot den varme safta. Lokk på, så er det fiks ferdig. De må riktignok stå til imorgen før geleen er stiv da, såpass skjønner du, ikke sant?

Ann-Sisilie, nå også husmor og kjerringemne.