Tilgi meg, lillesøster!

Da jeg var en måned unna å være 5 år ble jeg storesøster. Jeg husker at det var stas og litt rart og se den lille skrukkete babyen gjennom vinduet på fødeavdelinga på sykehuset, og det var nok litt pussig at hun var vår, og at hun skulle være sammen med oss for alltid. 

Da hun kom hjem, så hadde nok både mamma og pappa sett for seg at jeg skulle være like stolt og sprengt av forelskelse som det de var,  men jeg hadde jo andre ting å gjøre enn å bare sitte å se på lillesøster. Tro det eller ei. Jeg skulle jo lete etter meitemark i regnet, som jeg kunne lagre i lomma på regnjakken til en passende anledning, jeg skulle lage sølekaker, lære meg å sykle, synge inn i hoppetauhåndtaket, lese Donald Duck og Sølvpilen. Jeg hadde kalenderen full av åpne spennende dager, og et eget nettverk av venner og venninner.

Jeg var jo stolt, og syntes hun var veldig søt, men jeg husker at jeg syntes hun skrek mye. Særlig på natta. 

I forkant av denne familieforøkelsen hadde jeg fått en babydukke. Hun hadde en luke i ryggen som man kunne sette inn ei plate, som lignet en bitte liten LP-plate. Denne inneholdt et spor som het gråt, og et som het latter. Ingen var spesielt troverdig etter dagens vurdering, og lyden var både anmassende, grell og sprø. Den gjorde andre sprø også, særlig min mor.

 Jeg husker godt en episode etter at lillesøster hadde kommet, da jeg var på rommet mitt og lekte med denne dokka med den skrekkelige lyden. Mor kom inn og sa at jeg måtte plukke ut lyden, for lillesøster ble så redd. Det var derfor hun gråt, sa hun. Jeg ble sur på lillesøster, mens jeg i ettertid har skjønt at min egen mor skyldte på lillesøster for å få den helvetes dokka til å holde kjeft. Jeg har ikke tatt opp dette med noen av dem i ettertid, og håper at vi slipper en episode pga min mors betenkelige påskudd i 1981. Jeg hadde nok gjort det samme selv, om jeg skal være ærlig.

Som årene gikk, og vi ble større, ble jeg ofte satt til å være sammen med lillesøster, og passe på henne. Det var just ikke alltid like populært.  Hun var svært kreativ av seg allerede da, og hadde liten respekt for hva som var lov og ei, (i motsetning til meg selv som alltid har vært svært lydig og fulgt alle regler med pinlig nøyaktighet)(unntatt når jeg var på garasjetaket uten lov, og falt ned og brakk armen). Ofte, når lillesøster var i det kreative hjørnet, så var det jeg som fikk skylden. Det fikk jeg helt til hun svarte at "jeg ej foj liten, så jeg fojståj ikke hva som ej jett og galt". Da rykket hun offisielt opp i intelligensnivå, og ting ble litt lettere for meg. 

Men ikke for lillesøster, for nå var det tid for hevn.

Nå skal jeg innrømme et par ting som skal avsløre at jeg har vært et lite troll.

En lørdagsmorgen (eller var det søndag) da lillesøster og jeg var oppe alene med TV-barnevakten, ble det lille bæret oppmerksom på fars snusdåse som lå på bordet.
"E hejje snusn t pappa?"
"ja. Bærre prøv"
"e d fali?"
"næi, pappa et jo snus kvar dag hainnj. Bære ta ein klomp å svøl."

Det morsomste med småsøsken er jo at de er lette å lure, så den lille søte med blonde korketrekkere tok en schwær klump med Petterøe`s snus i munnen, og svelgte hele driten. 

Det ble baluba.

Jeg visste at det var galt, og jeg visste at det vanket bråk. Jeg ante imidlertid ikke at det var så farlig, men jeg har hatt MYE dårlig samvittighet for denne episoden. UNNSKYLD!

En annen gang satt vi ved kjøkkenbordet hos farmor og farfar og spiste krokanis med karamellsaus. Jeg var ikke så glad i verken krokanis eller karamellsaus (det er jeg ikke den dag idag), og hadde endt opp med en flytende ismasse i skåla mi.
Lillesøster satt på den andre siden av bordet, og gomlet is. Hun var nybadet, og de tidligere nevnte blonde korketrekkerne var friske og nyvaskede. Jeg la en dose smeltet is på skjeen, mest for å terge, og skulle late som jeg skulle sprute isgrøten i fjeset hennes. 

"IKKE PJØV DÆ" ropte hun med korketrekkerne illsint, og da ble det selvsagt for vanskelig å la være.
Det endte med at hun måtte bades på nytt, og jeg gikk glipp av lørdagsgodtet. Det var verd det, men likevel: UNNSKYLD!

Jeg har lurt henne til å gjøre de utroligste ting, jeg har nektet henne å være med når jeg hang med venner, jeg har svart utidig og vært urettferdig, jeg har gjemt leker, tatt henne opp på kassett uten hennes samtykke, jeg har løyet, kløpet, dyttet, lurt, og... ja, lista er lang, og lengre enn jeg kan gjengi her.

Jeg hadde nok litt dårlig samvittighet den gangen også, men sikkert bare forbigående. I voksen alder har nok samvittigheten gnagd mer. Særlig når jeg ser barn som oppriktig tar seg av sine yngre søsken, og lar dem være en del av gjengen. Det gjorde definitivt ikke jeg.

UNNSKYLD, UNNSKYLD, UNNSKYLD!

For å gjøre det hele enda verre, så har hun i voksen alder alltid forsvart meg med tenner og klør dersom noen har vært stygge med meg, hun gir helt ekstreme gaver til jul og bursdag, og nå nylig fikk jeg sannelig vaskemaskina hennes også. En helt ny vaskemaskin med integrert tørketrommel. Hun kunne ha solgt den for tusenvis av kroner. Herlighet, jeg sier det bare. Jeg lurte henne til å spise snus...

Syrran, I<3U! 

Ann-Sisilie

Irritasjonsmomenter, (del 5)

Det er lenge siden jeg har skrevet om ting som irriterer meg. Jeg tenker at da er det sikkert på tide, for før eller siden må det ut. Hvis jeg vrenger det ut her, så er det dessuten litt hyggeligere for alle sammen, for ingen trenger å se meg vri ansiktet til en ugjenkjennelig masse av avsmak, og vi kan lage humor av irritasjonsmomentene isteden for flammende tirader.

Jeg går til verks.

     På TV2-nyhetene er det en nyhetsoppleser som sikkert er både hyggelig og kompetent på mange måter, men han har en uvane som får meg til å irritere meg så kraftig at jeg ikke lenger klarer å følge med på saken.
Han sier ikke "politiet", han sier "polletiet". "Polletiet har ankommet stedet" sier han. Dette er svært forstyrrende, og burde rettes opp i snarest. Folk som opererer på fjernsyn MÅ snakke korrekt, det er i allefall min mening.

     Jeg har en svært god venn (han omtales fra nå av som Adonis pga sin sjarm, karisma og balsameffekt for øyet). Han og jeg har ofte opphetede samtaler om irritasjonsmomenter i hverdagen, og dersom vi kan enes om at politikerne på Stortinget gjør noe som vi synes er dumt, ja så fråtser vi i å baksnakke dem, le av deres idiotiske framtoninger, og snakke om hvordan vi ville ha løst alt sammen med små grep. Vi er tross alt enestående og allvitende, Adonis og jeg.

     En ting som får Adonis til å dirre av harme er av samme natur som min irritasjon over TV2-nyhetsoppleserens uvane. Jeg skal beskrive saken under.

     Vi har flere politikere på Stortinget  som, når de er på tv, snakker om "polletikk". Det er like skrekkelig som det er sant. Jeg mener de burde få korreks, og så er jeg tilbøyelig til å synes at de burde bli pinlig berørte over seg selv, og dernest burde de skjerpe seg.

     Uttalen av politi og politikk på disse måtene er ikke beslektet med noen form for talefeil som følge av anatomiske utfordringer i munnhulen, ei heller andre talefeil. Det er direkte slurv, og kunne enkelt ha blitt fikset på av en logoped. Jeg er forresten sikker på at alle sammen kunne ha klart det uten logoped også, hvis de hadde konsentrert seg litt.



  Neste irritasjon er like forstyrrende som den plutselige forstummingen av summingen fra en mygg , midt på natten. (fiffig og avansert setning der, om jeg skal si det).

   
   Det er så mange skrivefeil på internett at jeg blir aldeles rasende. Seriøse aviser, useriøse aviser, tabloidpresse, små og store artikler om all verdens saker har alle sammen dette til felles. Jeg forstår at det er om å gjøre å få nyheten ut først av alle, men man kan da gå tilbake i ettertid og i det minste lese over det man har skrevet og publisert? Kanskje til og med ta seg bryet med å korrigere skrivefeilene.
    Jeg undres;  Har alle korrekturlesere avgått med døden? Er de erstattet med defekt autokorrekt?

     (Jeg sier ikke at jeg er en ener i rettskriving, og feil vil nok oppstå fra tid til annen, og dette ber jeg om unnskyldning for. Jeg ber dessuten om å bli gjort oppmerksom på feilskrivinger så snart du oppdager en).

Selv med alle de nye og idiotiske endringene i sproget (som at det f.eks nå er lov til å skrive Hverken. Med H!!) er det ikke lov å skrive INTRISERT. Det er ikke noe som heter intrisert, det heter interessert.
Det er dessuten ingenting som heter "hva har du tenkt TIL å gjøre", heller "hva gjør du PÅ", med mindre det kommer noe etterpå, f.eks "hva gjør du PÅ onsdag".

Jeg kjenner en pumpende blodåre i tinningen, og velger derfor å avstå fra å skrive om det mest irriterende fenomenet i norsk skriftspråk nå om dagen, nemlig ORD DELING!
Det kommer nok senere, innlegget om fjern styring og ananas ringer.



Sayonara

Ann-Sisilie

Jeg har glemt hvem jeg er.

Skrekk og gru.

Jeg må bare innrømme det. Jeg har kommet i skade for å glemme hvem jeg er. Hodet har vært tåkete en stund, og det har stort sett vært nok med å eksistere isteden for å leve. Pompøst sagt kanskje, men det er slik jeg opplever det. Jeg har gitt næring til sorg og fortvilelse, og svidd av så uendelig mye energi på å være trist. Det er ikke særlig likt meg, slik jeg egentlig er.

Jeg har ikke skrevet blogginnlegg på mer enn et år, men den som har vært oppmerksom har fått med seg at jeg tilbragte 4 måneder på Tautra i fjor sommer. For å si det enkelt var det tidenes sommerjobb. Veldig mye folk, mye jobb, og en mengde gode opplevelser. Jeg kastet øks for første gang, og jeg kjørte bil hele tre ganger, takket være en streng og insisterende AM. Hun har skjønt at det jeg trenger her i livet er mat og en tupp i ræva. 

Apropos mat, jeg laget ikke mat en eneste gang på disse 4 månedene, bortsett fra å smøre min egen frokost. Jeg spiste kalv og lam, poteter og Frostagrønnsaker, jeg drakk Klostergårdsøl nesten hver eneste dag. Jeg spiste dessert og ost, seterrømme, og drakk helmelk. Jeg lo og var fjollete, jeg lekte og mediterte. Jeg gikk i fjæra, plukket blomster, fikk nye venner, og snakket med en mengde interessante og inspirerende mennesker.
Resultat: Jeg gikk ned 11 kg og hadde glød i huden. Bare fordi jeg hadde det godt, det er jeg hellig overbevist om.




Jeg har det all right i byen jeg altså, men jeg savner landet. Jeg lever utenfor bobla jeg så gjerne vil være inne i, og jeg tror nok dette er noe av årsaken til tåkeheimen i hodet og trykket i brystet. Jeg har mistet det gode og glade et sted, isteden for å ta det med. Jeg vil ikke si at jeg skulle hatt det "i hjertet", for det blir for lite og banalt. Jeg kan erindre følelsen, og den sitter ikke bare i hjertet, den sitter i ryggmargen, i magen, i hjernen, og i huden.

Jeg er sikker på at jeg kan gjenerobre denne følelsen selv om jeg bor i byen. Den er ikke stedfast, tross alt. Det var jo det jeg hadde glemt.



Jeg har sagt det før, mange ganger, men jeg sier det igjen; Idag starter en ny tidsregning.

Operasjon gjenoppretting av Ann-Sisilie.

For noen (ganske mange faktisk) år siden ville jeg sagt følgende om meg selv:
*Jeg er glad og bekymringsløs.
* Jeg er lystig og fjollete, men seriøs når det behøves.
*Jeg er inspirert og kreativ.
Dette skal jeg ta tilbake, om det så skal ta hele livet.


Siden jeg er så glad i å liste opp ting, så skal jeg liste opp en rekke ting jeg har glemt å være takknemlig for, og som jeg mener jeg burde takke høyt for hver dag.

-Jeg er frisk, og har en hel kropp, som fungerer akkurat som den skal.

-Jeg har en mor, en far, og ei lillesøster, som alle sammen er glade i meg.

-Jeg har en stor bukett gode venner, som jeg vet alltid vil være der, selv om jeg faller ut i periferien og melankolien en stund.

-Jeg er godt likt, og jeg er god nok. (Denne er kanskje vanskeligst å huske inne i tåkeheimen, men en god venn påpekte dette for bare noen dager siden. Jeg lovet ham å ikke glemme det. Takk V!)

-Jeg setter pris på små ting, og kan glede meg over små detaljer som vind i håret, lukta av liljekonvall, og en nydelig liten akkord i ei låt.

-Livet mitt berikes av kunst. Fine bilder, god musikk og gode bøker har en direkte innvirkning på hvordan dagen er og blir, og inspirerer meg til å føle, tenke og iverksette.

-Jeg har en spennende og givende jobb, som jo også gir meg tak over hodet og mat på bordet.

-Jeg klarer selvsagt alt jeg vil, og jeg vil få alt jeg ønsker. Dette hadde virkelig gått i glemmeboken.

Første blogginnlegg på et år ble en aldri så liten egotripp, men den var behøvelig. Grumset må bort, tåka skal lette, og etterpå blir det bare solskinn.

Takk

Ann-Sisilie