Skrekk og gru.Jeg må bare innrømme det. Jeg har kommet i skade for å glemme hvem jeg er. Hodet har vært tåkete en stund, og det har stort sett vært nok med å eksistere isteden for å leve. Pompøst sagt kanskje, men det er slik jeg opplever det. Jeg har gitt næring til sorg og fortvilelse, og svidd av så uendelig mye energi på å være trist. Det er ikke særlig likt meg, slik jeg egentlig er.
Jeg har ikke skrevet blogginnlegg på mer enn et år, men den som har vært oppmerksom har fått med seg at jeg tilbragte 4 måneder på Tautra i fjor sommer. For å si det enkelt var det tidenes sommerjobb. Veldig mye folk, mye jobb, og en mengde gode opplevelser. Jeg kastet øks for første gang, og jeg kjørte bil hele tre ganger, takket være en streng og insisterende AM. Hun har skjønt at det jeg trenger her i livet er mat og en tupp i ræva.
Apropos mat, jeg laget ikke mat en eneste gang på disse 4 månedene, bortsett fra å smøre min egen frokost. Jeg spiste kalv og lam, poteter og Frostagrønnsaker, jeg drakk Klostergårdsøl nesten hver eneste dag. Jeg spiste dessert og ost, seterrømme, og drakk helmelk. Jeg lo og var fjollete, jeg lekte og mediterte. Jeg gikk i fjæra, plukket blomster, fikk nye venner, og snakket med en mengde interessante og inspirerende mennesker. Resultat: Jeg gikk ned 11 kg og hadde glød i huden. Bare fordi jeg hadde det godt, det er jeg hellig overbevist om.
Jeg har det all right i byen jeg altså, men jeg savner landet. Jeg lever utenfor bobla jeg så gjerne vil være inne i, og jeg tror nok dette er noe av årsaken til tåkeheimen i hodet og trykket i brystet. Jeg har mistet det gode og glade et sted, isteden for å ta det med. Jeg vil ikke si at jeg skulle hatt det "i hjertet", for det blir for lite og banalt. Jeg kan erindre følelsen, og den sitter ikke bare i hjertet, den sitter i ryggmargen, i magen, i hjernen, og i huden.
Jeg er sikker på at jeg kan gjenerobre denne følelsen selv om jeg bor i byen. Den er ikke stedfast, tross alt. Det var jo det jeg hadde glemt.
Jeg har sagt det før, mange ganger, men jeg sier det igjen; Idag starter en ny tidsregning.
Operasjon gjenoppretting av Ann-Sisilie.
For noen (ganske mange faktisk) år siden ville jeg sagt følgende om meg selv:
*Jeg er glad og bekymringsløs.
* Jeg er lystig og fjollete, men seriøs når det behøves.
*Jeg er inspirert og kreativ.
Dette skal jeg ta tilbake, om det så skal ta hele livet.
Siden jeg er så glad i å liste opp ting, så skal jeg liste opp en rekke ting jeg har glemt å være takknemlig for, og som jeg mener jeg burde takke høyt for hver dag.
-Jeg er frisk, og har en hel kropp, som fungerer akkurat som den skal.
-Jeg har en mor, en far, og ei lillesøster, som alle sammen er glade i meg.
-Jeg har en stor bukett gode venner, som jeg vet alltid vil være der, selv om jeg faller ut i periferien og melankolien en stund.
-Jeg er godt likt, og jeg er god nok. (Denne er kanskje vanskeligst å huske inne i tåkeheimen, men en god venn påpekte dette for bare noen dager siden. Jeg lovet ham å ikke glemme det. Takk V!)
-Jeg setter pris på små ting, og kan glede meg over små detaljer som vind i håret, lukta av liljekonvall, og en nydelig liten akkord i ei låt.
-Livet mitt berikes av kunst. Fine bilder, god musikk og gode bøker har en direkte innvirkning på hvordan dagen er og blir, og inspirerer meg til å føle, tenke og iverksette.
-Jeg har en spennende og givende jobb, som jo også gir meg tak over hodet og mat på bordet.
-Jeg klarer selvsagt alt jeg vil, og jeg vil få alt jeg ønsker. Dette hadde virkelig gått i glemmeboken.
Første blogginnlegg på et år ble en aldri så liten egotripp, men den var behøvelig. Grumset må bort, tåka skal lette, og etterpå blir det bare solskinn.
Takk
Ann-Sisilie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar