Nytt sporskifte. Ny vår.

Tilgi meg, for jeg har ikke skriftet på årevis.

Og tilgi meg for at looken på bloggen er så 2015. Kan hende jeg gjør noe med det en gang.

Jeg skal prøve og starte motoren igjen.

Den 18.april i 2014 skrev jeg et innlegg som het "sporskifte".

Jeg skulle flytte til Tautra for sommeren, og beskrev mine tanker om øya, atmosfæren og folka mine her.

Lite visste jeg at den sommeren viste seg og bare være en forsmak på et nytt liv som skulle komme 7 år etter. 

Uendelig mye har skjedd på disse 7 årene, samtidig som ingenting er forandret. Jeg bærer fremdeles med meg de samme spøkelsene, selv om noen av dem har endret karakter underveis. 

Nå er den nye våren her. 

Jeg jobber på nytt i butikken på Klostergården, men denne gangen er det ikke bare en sommerjobb. 

Jeg bor på den mest vidunderlige pletten på Tautra, og kan ikke tro at jeg er så vanvittig heldig. Jeg har den elskede fjæra bare noen få meter unna huset, jeg har en glitrende frukthage, jeg har fjordutsikt, frisk luft, nære venner i umiddelbar nærhet, frihet og tid.

Tiden går saktere her ute. Ikke at det er kjedelig og tregt, tiden bruker bare lengre tid på hvert sekund.

Det er lettere og puste, og jeg rekker og lytte og å kjenne etter. 

Jeg kan kjenne brystet og sinnet åpne seg, hjernen min peprer meg med idèer, og jeg kjenner pågangsmotet spire igjen. Jeg kan kjenne mine egne hjerteslag, og jeg kan kjenne at jeg elsker og være her.

Det som er vondt er vondt på en annen måte. Det som er vanskelig  føles lettere og håndtere. 

Jeg er i ferd med og lande.

Kanskje vil jeg skrive litt mer også, få igang flyten igjen. Ikke bare betraktninger på facebook liksom. Kanskje jeg til og med skal ta et kurs. Hvem vet. 

Et sekund er jo verd to sekunder. Jeg får helt sikkert tid.

Ann-Sisilie

Tilgi meg, lillesøster!

Da jeg var en måned unna å være 5 år ble jeg storesøster. Jeg husker at det var stas og litt rart og se den lille skrukkete babyen gjennom vinduet på fødeavdelinga på sykehuset, og det var nok litt pussig at hun var vår, og at hun skulle være sammen med oss for alltid. 

Da hun kom hjem, så hadde nok både mamma og pappa sett for seg at jeg skulle være like stolt og sprengt av forelskelse som det de var,  men jeg hadde jo andre ting å gjøre enn å bare sitte å se på lillesøster. Tro det eller ei. Jeg skulle jo lete etter meitemark i regnet, som jeg kunne lagre i lomma på regnjakken til en passende anledning, jeg skulle lage sølekaker, lære meg å sykle, synge inn i hoppetauhåndtaket, lese Donald Duck og Sølvpilen. Jeg hadde kalenderen full av åpne spennende dager, og et eget nettverk av venner og venninner.

Jeg var jo stolt, og syntes hun var veldig søt, men jeg husker at jeg syntes hun skrek mye. Særlig på natta. 

I forkant av denne familieforøkelsen hadde jeg fått en babydukke. Hun hadde en luke i ryggen som man kunne sette inn ei plate, som lignet en bitte liten LP-plate. Denne inneholdt et spor som het gråt, og et som het latter. Ingen var spesielt troverdig etter dagens vurdering, og lyden var både anmassende, grell og sprø. Den gjorde andre sprø også, særlig min mor.

 Jeg husker godt en episode etter at lillesøster hadde kommet, da jeg var på rommet mitt og lekte med denne dokka med den skrekkelige lyden. Mor kom inn og sa at jeg måtte plukke ut lyden, for lillesøster ble så redd. Det var derfor hun gråt, sa hun. Jeg ble sur på lillesøster, mens jeg i ettertid har skjønt at min egen mor skyldte på lillesøster for å få den helvetes dokka til å holde kjeft. Jeg har ikke tatt opp dette med noen av dem i ettertid, og håper at vi slipper en episode pga min mors betenkelige påskudd i 1981. Jeg hadde nok gjort det samme selv, om jeg skal være ærlig.

Som årene gikk, og vi ble større, ble jeg ofte satt til å være sammen med lillesøster, og passe på henne. Det var just ikke alltid like populært.  Hun var svært kreativ av seg allerede da, og hadde liten respekt for hva som var lov og ei, (i motsetning til meg selv som alltid har vært svært lydig og fulgt alle regler med pinlig nøyaktighet)(unntatt når jeg var på garasjetaket uten lov, og falt ned og brakk armen). Ofte, når lillesøster var i det kreative hjørnet, så var det jeg som fikk skylden. Det fikk jeg helt til hun svarte at "jeg ej foj liten, så jeg fojståj ikke hva som ej jett og galt". Da rykket hun offisielt opp i intelligensnivå, og ting ble litt lettere for meg. 

Men ikke for lillesøster, for nå var det tid for hevn.

Nå skal jeg innrømme et par ting som skal avsløre at jeg har vært et lite troll.

En lørdagsmorgen (eller var det søndag) da lillesøster og jeg var oppe alene med TV-barnevakten, ble det lille bæret oppmerksom på fars snusdåse som lå på bordet.
"E hejje snusn t pappa?"
"ja. Bærre prøv"
"e d fali?"
"næi, pappa et jo snus kvar dag hainnj. Bære ta ein klomp å svøl."

Det morsomste med småsøsken er jo at de er lette å lure, så den lille søte med blonde korketrekkere tok en schwær klump med Petterøe`s snus i munnen, og svelgte hele driten. 

Det ble baluba.

Jeg visste at det var galt, og jeg visste at det vanket bråk. Jeg ante imidlertid ikke at det var så farlig, men jeg har hatt MYE dårlig samvittighet for denne episoden. UNNSKYLD!

En annen gang satt vi ved kjøkkenbordet hos farmor og farfar og spiste krokanis med karamellsaus. Jeg var ikke så glad i verken krokanis eller karamellsaus (det er jeg ikke den dag idag), og hadde endt opp med en flytende ismasse i skåla mi.
Lillesøster satt på den andre siden av bordet, og gomlet is. Hun var nybadet, og de tidligere nevnte blonde korketrekkerne var friske og nyvaskede. Jeg la en dose smeltet is på skjeen, mest for å terge, og skulle late som jeg skulle sprute isgrøten i fjeset hennes. 

"IKKE PJØV DÆ" ropte hun med korketrekkerne illsint, og da ble det selvsagt for vanskelig å la være.
Det endte med at hun måtte bades på nytt, og jeg gikk glipp av lørdagsgodtet. Det var verd det, men likevel: UNNSKYLD!

Jeg har lurt henne til å gjøre de utroligste ting, jeg har nektet henne å være med når jeg hang med venner, jeg har svart utidig og vært urettferdig, jeg har gjemt leker, tatt henne opp på kassett uten hennes samtykke, jeg har løyet, kløpet, dyttet, lurt, og... ja, lista er lang, og lengre enn jeg kan gjengi her.

Jeg hadde nok litt dårlig samvittighet den gangen også, men sikkert bare forbigående. I voksen alder har nok samvittigheten gnagd mer. Særlig når jeg ser barn som oppriktig tar seg av sine yngre søsken, og lar dem være en del av gjengen. Det gjorde definitivt ikke jeg.

UNNSKYLD, UNNSKYLD, UNNSKYLD!

For å gjøre det hele enda verre, så har hun i voksen alder alltid forsvart meg med tenner og klør dersom noen har vært stygge med meg, hun gir helt ekstreme gaver til jul og bursdag, og nå nylig fikk jeg sannelig vaskemaskina hennes også. En helt ny vaskemaskin med integrert tørketrommel. Hun kunne ha solgt den for tusenvis av kroner. Herlighet, jeg sier det bare. Jeg lurte henne til å spise snus...

Syrran, I<3U! 

Ann-Sisilie

Irritasjonsmomenter, (del 5)

Det er lenge siden jeg har skrevet om ting som irriterer meg. Jeg tenker at da er det sikkert på tide, for før eller siden må det ut. Hvis jeg vrenger det ut her, så er det dessuten litt hyggeligere for alle sammen, for ingen trenger å se meg vri ansiktet til en ugjenkjennelig masse av avsmak, og vi kan lage humor av irritasjonsmomentene isteden for flammende tirader.

Jeg går til verks.

     På TV2-nyhetene er det en nyhetsoppleser som sikkert er både hyggelig og kompetent på mange måter, men han har en uvane som får meg til å irritere meg så kraftig at jeg ikke lenger klarer å følge med på saken.
Han sier ikke "politiet", han sier "polletiet". "Polletiet har ankommet stedet" sier han. Dette er svært forstyrrende, og burde rettes opp i snarest. Folk som opererer på fjernsyn MÅ snakke korrekt, det er i allefall min mening.

     Jeg har en svært god venn (han omtales fra nå av som Adonis pga sin sjarm, karisma og balsameffekt for øyet). Han og jeg har ofte opphetede samtaler om irritasjonsmomenter i hverdagen, og dersom vi kan enes om at politikerne på Stortinget gjør noe som vi synes er dumt, ja så fråtser vi i å baksnakke dem, le av deres idiotiske framtoninger, og snakke om hvordan vi ville ha løst alt sammen med små grep. Vi er tross alt enestående og allvitende, Adonis og jeg.

     En ting som får Adonis til å dirre av harme er av samme natur som min irritasjon over TV2-nyhetsoppleserens uvane. Jeg skal beskrive saken under.

     Vi har flere politikere på Stortinget  som, når de er på tv, snakker om "polletikk". Det er like skrekkelig som det er sant. Jeg mener de burde få korreks, og så er jeg tilbøyelig til å synes at de burde bli pinlig berørte over seg selv, og dernest burde de skjerpe seg.

     Uttalen av politi og politikk på disse måtene er ikke beslektet med noen form for talefeil som følge av anatomiske utfordringer i munnhulen, ei heller andre talefeil. Det er direkte slurv, og kunne enkelt ha blitt fikset på av en logoped. Jeg er forresten sikker på at alle sammen kunne ha klart det uten logoped også, hvis de hadde konsentrert seg litt.



  Neste irritasjon er like forstyrrende som den plutselige forstummingen av summingen fra en mygg , midt på natten. (fiffig og avansert setning der, om jeg skal si det).

   
   Det er så mange skrivefeil på internett at jeg blir aldeles rasende. Seriøse aviser, useriøse aviser, tabloidpresse, små og store artikler om all verdens saker har alle sammen dette til felles. Jeg forstår at det er om å gjøre å få nyheten ut først av alle, men man kan da gå tilbake i ettertid og i det minste lese over det man har skrevet og publisert? Kanskje til og med ta seg bryet med å korrigere skrivefeilene.
    Jeg undres;  Har alle korrekturlesere avgått med døden? Er de erstattet med defekt autokorrekt?

     (Jeg sier ikke at jeg er en ener i rettskriving, og feil vil nok oppstå fra tid til annen, og dette ber jeg om unnskyldning for. Jeg ber dessuten om å bli gjort oppmerksom på feilskrivinger så snart du oppdager en).

Selv med alle de nye og idiotiske endringene i sproget (som at det f.eks nå er lov til å skrive Hverken. Med H!!) er det ikke lov å skrive INTRISERT. Det er ikke noe som heter intrisert, det heter interessert.
Det er dessuten ingenting som heter "hva har du tenkt TIL å gjøre", heller "hva gjør du PÅ", med mindre det kommer noe etterpå, f.eks "hva gjør du PÅ onsdag".

Jeg kjenner en pumpende blodåre i tinningen, og velger derfor å avstå fra å skrive om det mest irriterende fenomenet i norsk skriftspråk nå om dagen, nemlig ORD DELING!
Det kommer nok senere, innlegget om fjern styring og ananas ringer.



Sayonara

Ann-Sisilie

Jeg har glemt hvem jeg er.

Skrekk og gru.

Jeg må bare innrømme det. Jeg har kommet i skade for å glemme hvem jeg er. Hodet har vært tåkete en stund, og det har stort sett vært nok med å eksistere isteden for å leve. Pompøst sagt kanskje, men det er slik jeg opplever det. Jeg har gitt næring til sorg og fortvilelse, og svidd av så uendelig mye energi på å være trist. Det er ikke særlig likt meg, slik jeg egentlig er.

Jeg har ikke skrevet blogginnlegg på mer enn et år, men den som har vært oppmerksom har fått med seg at jeg tilbragte 4 måneder på Tautra i fjor sommer. For å si det enkelt var det tidenes sommerjobb. Veldig mye folk, mye jobb, og en mengde gode opplevelser. Jeg kastet øks for første gang, og jeg kjørte bil hele tre ganger, takket være en streng og insisterende AM. Hun har skjønt at det jeg trenger her i livet er mat og en tupp i ræva. 

Apropos mat, jeg laget ikke mat en eneste gang på disse 4 månedene, bortsett fra å smøre min egen frokost. Jeg spiste kalv og lam, poteter og Frostagrønnsaker, jeg drakk Klostergårdsøl nesten hver eneste dag. Jeg spiste dessert og ost, seterrømme, og drakk helmelk. Jeg lo og var fjollete, jeg lekte og mediterte. Jeg gikk i fjæra, plukket blomster, fikk nye venner, og snakket med en mengde interessante og inspirerende mennesker.
Resultat: Jeg gikk ned 11 kg og hadde glød i huden. Bare fordi jeg hadde det godt, det er jeg hellig overbevist om.




Jeg har det all right i byen jeg altså, men jeg savner landet. Jeg lever utenfor bobla jeg så gjerne vil være inne i, og jeg tror nok dette er noe av årsaken til tåkeheimen i hodet og trykket i brystet. Jeg har mistet det gode og glade et sted, isteden for å ta det med. Jeg vil ikke si at jeg skulle hatt det "i hjertet", for det blir for lite og banalt. Jeg kan erindre følelsen, og den sitter ikke bare i hjertet, den sitter i ryggmargen, i magen, i hjernen, og i huden.

Jeg er sikker på at jeg kan gjenerobre denne følelsen selv om jeg bor i byen. Den er ikke stedfast, tross alt. Det var jo det jeg hadde glemt.



Jeg har sagt det før, mange ganger, men jeg sier det igjen; Idag starter en ny tidsregning.

Operasjon gjenoppretting av Ann-Sisilie.

For noen (ganske mange faktisk) år siden ville jeg sagt følgende om meg selv:
*Jeg er glad og bekymringsløs.
* Jeg er lystig og fjollete, men seriøs når det behøves.
*Jeg er inspirert og kreativ.
Dette skal jeg ta tilbake, om det så skal ta hele livet.


Siden jeg er så glad i å liste opp ting, så skal jeg liste opp en rekke ting jeg har glemt å være takknemlig for, og som jeg mener jeg burde takke høyt for hver dag.

-Jeg er frisk, og har en hel kropp, som fungerer akkurat som den skal.

-Jeg har en mor, en far, og ei lillesøster, som alle sammen er glade i meg.

-Jeg har en stor bukett gode venner, som jeg vet alltid vil være der, selv om jeg faller ut i periferien og melankolien en stund.

-Jeg er godt likt, og jeg er god nok. (Denne er kanskje vanskeligst å huske inne i tåkeheimen, men en god venn påpekte dette for bare noen dager siden. Jeg lovet ham å ikke glemme det. Takk V!)

-Jeg setter pris på små ting, og kan glede meg over små detaljer som vind i håret, lukta av liljekonvall, og en nydelig liten akkord i ei låt.

-Livet mitt berikes av kunst. Fine bilder, god musikk og gode bøker har en direkte innvirkning på hvordan dagen er og blir, og inspirerer meg til å føle, tenke og iverksette.

-Jeg har en spennende og givende jobb, som jo også gir meg tak over hodet og mat på bordet.

-Jeg klarer selvsagt alt jeg vil, og jeg vil få alt jeg ønsker. Dette hadde virkelig gått i glemmeboken.

Første blogginnlegg på et år ble en aldri så liten egotripp, men den var behøvelig. Grumset må bort, tåka skal lette, og etterpå blir det bare solskinn.

Takk

Ann-Sisilie

Sporskifte

Dagens innlegg er ikke fylt med irritasjon, provokasjon, sinne og vrede. Derimot føler jeg behov for å uttrykke glede, iver, lykke, lengsel og en slags ro. Jeg skal nemlig på eventyr.

Jeg skal bestige tinder og lete etter skatter. Jeg skal grave i jorda, kjenne tåka lette, og jeg skal nyte hvert eneste åndedrag.
Dere som kjenner meg undrer nok på om dette kan være sant, og vil nok ha vanskeligheter med å se for dere meg som tindebestiger. Dere har helt rett. Jeg skal ikke bestige vaskeekte tinder som f.eks Glittertind, men jeg skal utforske mitt indre landskap for å si det litt pompøst.

Noen har kanskje fått med seg at jeg skal skifte beite i en periode. Etter 7+ år på samme arbeidsplass skal jeg lufte vingene litt, og oppsøker landsbygdas ro, stillhet (og ekstremturisme).
Jeg har fått sommerjobb på Klostergården på Tautra, som faktisk er verdens navle. Hvis dere trykker HER så vil dere se litt av det jeg snakker om. Dere kan også finne mer på facebooksiden deres. Hva jeg skal gjøre der kommer jeg nok tilbake til en annen gang, men etter sigende blir jeg nok gårdsbutikkjomfru. Passer meg bra.

(For ordens skyld kan jeg nevne at jeg skal tilbake til Specsaversfamilien i oktober altså).

Når det gjelder Tautra har jeg mye på hjertet. For den som ikke vet hva eller hvor det er , så er det ei bittelita øy i Trondheimsfjorden, utenfor vakre Frosta. Det er veiforbindelse til øya, men du må gjennom en port for å komme inn. Litt sånn "restricted area". Når du kommer innenfor porten er det som å komme til en annen del av verden, en annen tidsepoke nesten.
   Nå er jo jeg et semiurbant menneske med romantiske rureale tendenser, så jeg vil nok smøre tykt på fremover. Isteden for å ta det med en klype salt så skal du tenke at det jeg skriver er på ramme alvor.




Jeg kjente det første gang jeg kom over moloen og brua, og hadde touchdown på Tautrisk jord. Øya er ikke lenger unna Trondheim enn et riktig godt steinkast, men atmosfæren er en helt annen enn jeg har opplevd noe annet sted. Jeg sa det tidlig at dette stedet gir meg en fysisk reaksjon i kroppen som jeg ikke kan ignorere.

 Første kvelden jeg er der får jeg ofte ei dundrende hodepine, men sover som et barn hele natten. Resten av oppholdet (som til nå bare har dreid seg om et par-tre dager om gangen) er som et stykke deilig musikk. Kroppen mykner, humøret likeså, og kreativiteten som ligger inne i meg et sted begynner å starte opp igjen, som en rusten motor som har stått ubrukt i mange år. Det knirker og smeller, og trenger litt smøring, men det er liv der inne. Jeg rekker aldri å være der lenge nok til at motoren kommer riktig igang, så den pleier å stanse ganske tidlig etter hjemkomst. Nå skal jeg være der ute i flere måneder, og gleder meg til å få fart på maskineriet.

    Jeg elsker Trondheim og alt hun har å by på, men etter snart 13 år kjenner jeg at stresset har tatt overhånd. "Hvordan kan du være stresset" tenker du sikkert, siden de eneste jeg har å tenke på er katten og meg selv. Da kan jeg bekrefte at man kan bli stresset oppe i hodet likevel.

 Jeg har kjent litt på ensomhet og et derav handlingslammet sinn i noen år nå, og det er ganske utmattende. For å få bruke noen flere bilder og metaforer, så kan jeg beskrive det som at at ei tåke har lagt seg oppe i hodet, og at det bare er bunnskrap og sumplandskap som er synlig. Jeg vet at oppe i tåka ligger det glede, tilfredshet, varme, solskinn, en glemt ferdighet, selvtillit og mye humor. Jeg vet også at det ligger ting der oppe som jeg ikke har fått lært å kjenne, det finnes tinder å bestige og skatter å grave opp.
Det skal ikke mer til enn et døgn på Tautra før jeg kjenner tåka begynne å lette, og at fragmenter av det jeg liker kommer til syne. Dette handler selvsagt ikke bare om geografi eller mulig åndelig tilstedeværelse, men menneskene jeg menger meg med der ute.
     Jeg skulle så gjerne ha nevnt dem med fullt navn med STORE BOKSTAVER og hjerter og ballonger og det hele, men jeg har ikke spurt om lov.

De skal nok bli nevnt i eventyrerbrev iløpet av sommeren!

Det jeg uansett akter å si om dem er at de er førsteklasses mennesker, de er rause, jordnære, drømmende, uredde, inkluderende, dyktige, tøffe, myke, reflekterende, kloke, intelligente, herlige, kreative, tillitsfulle, inspirerende, ogsåvidereogsåvidere.



Jeg kan ikke komme over at de har spurt meg om å være sammen med dem hele sommeren.


Det kommer til å bli redningen.


Ann-Sisilie

Ukorrekte uttrykk i dagligtalen

Jeg har blitt gjort oppmerksom på et par uttrykk som ikke helt henger på greip. Jeg føler meg forpliktet til å dele dette med dere som gidder å lese.

Jeg hadde ikke tenkt på det før, men her oppe i Trøndelag har vi et uttrykk som heter "å sett i bære skjort-erman".  Det er snakk om skjorteermer her.  La meg sette det i en sammenheng;

"de` e så varmt idag at vi kainnj sett i bære skjorterman".

Det korrekte uttrykket ville være å si "de` e så varmt idag at vi kainnj sett i bære skjorta". Selv dette ville være på kanten.

Jeg har til gode å se noen sitte i bare skjorta selv om det er varmt, det vanlige ville være å sitte i skjorte og bukse.
Dermed kunne vi ha sagt at det var så varmt at vi kunne sitte uten jakke. Omvendt deraltså, men dermed korrekt, og ikke mulig å misforstå.

Når vi i tillegg bare sitter i ermene, kan jeg ikke annet enn å illustrere.
Riktignok ikke et kunstverk, siden jeg bare har paint på maskina, men jeg mener billedet taler for sig;

Jeg lot ham beholde trusa av hensyn til...ja, de aller fleste.

Uttrykk nr to er et som har fått en helt annen betydning da jeg faktisk fikk vite hva det virkelig betyr. Vet dere hva Fnatt er? eksempel;  Jeg får FNATT av deg!

Ta en titt på internett, jeg skal til og med legge til en link her.

Fnatt er altså det samme som skabb, men altså oftest lokalisert i underlivet.
Tenk på det neste gang du får fnatt av naboen, eller gud forby, ungene dine.

"Nå må dere roe dere ned, jeg får skabb i underlivet av dere altså!!!"

Just sayin`

Jeg kommer ikke til å legge ut fargerik illustrasjon av dette uttrykket.

Takk for oppmerksomheten.

Ann-Sisilie

Tid for selvbeskuelse.

Dette er et vanskelig tema for meg.

 Jeg tror ikke jeg noen gang har vært flink til å si at jeg er flink til noe, ei heller at jeg er god nok. Man skal liksom ikke tro det om seg selv, og enda mindre si det høyt.


En riktig god venninne, la oss kalle henne Mentor E., er den ubestridte mester i å få folk til å føle seg som verdifulle edelstener, samme hvor crappy en føler seg. Hun har forklart ettertrykkelig at dersom man setter seg selv høyest, vil man også ha adskillig lettere for å se det vakre og fantastiske i andre mennesker. Hun sier at hvis man er positivt innstilt til det som kommer, tar motgang som en kilde til refleksjon, og tenker at alt ordner seg til det beste, så tiltrekker man seg folk som tenker likedan. Hun har ingen idioter i livet sitt hun. Hun er omringet av fabelaktige mennesker, og det er fordi hun er fabelaktig selv.

Denne godeste Mentor E. har snappet opp signaler om at jeg ikke er riktig fornøyd med min holdning til meg selv. Hun er nok ikke helt fornøyd med holdningen min hun heller, men isteden for å dikke og lulle til jeg blir litt mer glad i meg selv, så sier hun gang på gang;

  "Det er bare å snu! Det er samme bevegelse som når du er i en situasjon du ikke liker. Du har to bein, du bruker dem til å bevege føttene, slik at du går derifra. Det er bare å gå i en annen retning. Herregud, SÅ enkelt er det. Skjønner du"?

Dette må ikke misforstås som at man skal flykte fra problemer eller lignende, men det handler om å flytte fokus. Hva skal jeg fokusere på? Det som gjorde livet flatt og grått  for 20 år siden? 15 år siden? 8 år siden? Eller skal jeg la dette ligge igjen der bak. Dette er vanskelige greier for en stakkars sjel som bare såvidt er igang med å vokse seg sterk.

Jeg hadde ikke en vanskelig barndom overhodet, men jeg har gjort meg mange tanker om ungdomsåra. Alle er nok på sitt mest påvirkelige da, og identiteten er vanskelig å finne. Slik var det for meg også. Stygge frø som ble sådd den gangen har fått slå rot gjennom hele kroppen iløpet av mange år, og sitter nå helt nede i fotsålen. Jeg har forstått at disse røttene må rives opp. Det kommer til å bli  vanskelig, men det er på tide å bli kvitt dem.

I følge Mentor E. skal dette gå som fot i hose. Jeg skal bare tenke at jeg ikke har bruk for dem lenger, og kaster dem på dynga. Etterpå skal jeg tenke at jeg aldri har hatt noen slike stygge røtter. Jeg har alltid vært flawless, jeg har alltid vært en gudinne, og jeg skal elske meg selv mer enn noen annen.

Det jeg foreløbig har gjort i denne prosessen er å sette selvdyrking på timeplanen. Det høres helt corny ut, men det er sant. På To-do-lista mi står det bl.a. rense teppet, støvsuge veggene, rydde i bua, Elsk deg selv, husk å ta opp middag fra fryseren, osv.


Elsk deg selv. Jaokei. Når jeg ikke helt klarer det på stående fot går jeg på badet, for der har gjort oppgave 2 fra som jeg har fått tildelt.; notert speilet fullt av påstander om meg selv.
Oppgave 3 er å si dem høyt til meg selv;

Jeg er praktfull.

Jeg er kreativ.

Jeg er sterk.

Jeg kan få til det jeg vil.

Jeg er fryktløs.

Jeg innser at dette blogginnlegget fremstår som en smule teit, men jeg har tenkt å legge det ut likevel. For meg er dette en del av prosessen. En rituell renselse om du vil.
Jeg har jo skrevet lignende greier før, om zen og alt mulig. Zen-perioden min varte i omtrent 20 minutter, gudinneperioden begynte på mandag og skal vare livet ut. Da er det viktig å være nøyaktig og nitidig i selvdyrkelsen. Jeg må finne tilbake til mitt opprinnelige Jeg.

Jeg har alltid tenkt at Lykken henger på den, akk, så høye gren. Hvis jeg har forstått Mentor E.s metode, som bygger på The Law of attraction, så skal jeg tenke at jeg har lykken allrede. Den vet det bare ikke enda, men den kommer til å falle i fanget på meg hvert øyeblikk.

Gudameg. Dette ble dypt.

Ann-Sisilie