Jeg har glemt hvem jeg er.

Skrekk og gru.

Jeg må bare innrømme det. Jeg har kommet i skade for å glemme hvem jeg er. Hodet har vært tåkete en stund, og det har stort sett vært nok med å eksistere isteden for å leve. Pompøst sagt kanskje, men det er slik jeg opplever det. Jeg har gitt næring til sorg og fortvilelse, og svidd av så uendelig mye energi på å være trist. Det er ikke særlig likt meg, slik jeg egentlig er.

Jeg har ikke skrevet blogginnlegg på mer enn et år, men den som har vært oppmerksom har fått med seg at jeg tilbragte 4 måneder på Tautra i fjor sommer. For å si det enkelt var det tidenes sommerjobb. Veldig mye folk, mye jobb, og en mengde gode opplevelser. Jeg kastet øks for første gang, og jeg kjørte bil hele tre ganger, takket være en streng og insisterende AM. Hun har skjønt at det jeg trenger her i livet er mat og en tupp i ræva. 

Apropos mat, jeg laget ikke mat en eneste gang på disse 4 månedene, bortsett fra å smøre min egen frokost. Jeg spiste kalv og lam, poteter og Frostagrønnsaker, jeg drakk Klostergårdsøl nesten hver eneste dag. Jeg spiste dessert og ost, seterrømme, og drakk helmelk. Jeg lo og var fjollete, jeg lekte og mediterte. Jeg gikk i fjæra, plukket blomster, fikk nye venner, og snakket med en mengde interessante og inspirerende mennesker.
Resultat: Jeg gikk ned 11 kg og hadde glød i huden. Bare fordi jeg hadde det godt, det er jeg hellig overbevist om.




Jeg har det all right i byen jeg altså, men jeg savner landet. Jeg lever utenfor bobla jeg så gjerne vil være inne i, og jeg tror nok dette er noe av årsaken til tåkeheimen i hodet og trykket i brystet. Jeg har mistet det gode og glade et sted, isteden for å ta det med. Jeg vil ikke si at jeg skulle hatt det "i hjertet", for det blir for lite og banalt. Jeg kan erindre følelsen, og den sitter ikke bare i hjertet, den sitter i ryggmargen, i magen, i hjernen, og i huden.

Jeg er sikker på at jeg kan gjenerobre denne følelsen selv om jeg bor i byen. Den er ikke stedfast, tross alt. Det var jo det jeg hadde glemt.



Jeg har sagt det før, mange ganger, men jeg sier det igjen; Idag starter en ny tidsregning.

Operasjon gjenoppretting av Ann-Sisilie.

For noen (ganske mange faktisk) år siden ville jeg sagt følgende om meg selv:
*Jeg er glad og bekymringsløs.
* Jeg er lystig og fjollete, men seriøs når det behøves.
*Jeg er inspirert og kreativ.
Dette skal jeg ta tilbake, om det så skal ta hele livet.


Siden jeg er så glad i å liste opp ting, så skal jeg liste opp en rekke ting jeg har glemt å være takknemlig for, og som jeg mener jeg burde takke høyt for hver dag.

-Jeg er frisk, og har en hel kropp, som fungerer akkurat som den skal.

-Jeg har en mor, en far, og ei lillesøster, som alle sammen er glade i meg.

-Jeg har en stor bukett gode venner, som jeg vet alltid vil være der, selv om jeg faller ut i periferien og melankolien en stund.

-Jeg er godt likt, og jeg er god nok. (Denne er kanskje vanskeligst å huske inne i tåkeheimen, men en god venn påpekte dette for bare noen dager siden. Jeg lovet ham å ikke glemme det. Takk V!)

-Jeg setter pris på små ting, og kan glede meg over små detaljer som vind i håret, lukta av liljekonvall, og en nydelig liten akkord i ei låt.

-Livet mitt berikes av kunst. Fine bilder, god musikk og gode bøker har en direkte innvirkning på hvordan dagen er og blir, og inspirerer meg til å føle, tenke og iverksette.

-Jeg har en spennende og givende jobb, som jo også gir meg tak over hodet og mat på bordet.

-Jeg klarer selvsagt alt jeg vil, og jeg vil få alt jeg ønsker. Dette hadde virkelig gått i glemmeboken.

Første blogginnlegg på et år ble en aldri så liten egotripp, men den var behøvelig. Grumset må bort, tåka skal lette, og etterpå blir det bare solskinn.

Takk

Ann-Sisilie

Sporskifte

Dagens innlegg er ikke fylt med irritasjon, provokasjon, sinne og vrede. Derimot føler jeg behov for å uttrykke glede, iver, lykke, lengsel og en slags ro. Jeg skal nemlig på eventyr.

Jeg skal bestige tinder og lete etter skatter. Jeg skal grave i jorda, kjenne tåka lette, og jeg skal nyte hvert eneste åndedrag.
Dere som kjenner meg undrer nok på om dette kan være sant, og vil nok ha vanskeligheter med å se for dere meg som tindebestiger. Dere har helt rett. Jeg skal ikke bestige vaskeekte tinder som f.eks Glittertind, men jeg skal utforske mitt indre landskap for å si det litt pompøst.

Noen har kanskje fått med seg at jeg skal skifte beite i en periode. Etter 7+ år på samme arbeidsplass skal jeg lufte vingene litt, og oppsøker landsbygdas ro, stillhet (og ekstremturisme).
Jeg har fått sommerjobb på Klostergården på Tautra, som faktisk er verdens navle. Hvis dere trykker HER så vil dere se litt av det jeg snakker om. Dere kan også finne mer på facebooksiden deres. Hva jeg skal gjøre der kommer jeg nok tilbake til en annen gang, men etter sigende blir jeg nok gårdsbutikkjomfru. Passer meg bra.

(For ordens skyld kan jeg nevne at jeg skal tilbake til Specsaversfamilien i oktober altså).

Når det gjelder Tautra har jeg mye på hjertet. For den som ikke vet hva eller hvor det er , så er det ei bittelita øy i Trondheimsfjorden, utenfor vakre Frosta. Det er veiforbindelse til øya, men du må gjennom en port for å komme inn. Litt sånn "restricted area". Når du kommer innenfor porten er det som å komme til en annen del av verden, en annen tidsepoke nesten.
   Nå er jo jeg et semiurbant menneske med romantiske rureale tendenser, så jeg vil nok smøre tykt på fremover. Isteden for å ta det med en klype salt så skal du tenke at det jeg skriver er på ramme alvor.




Jeg kjente det første gang jeg kom over moloen og brua, og hadde touchdown på Tautrisk jord. Øya er ikke lenger unna Trondheim enn et riktig godt steinkast, men atmosfæren er en helt annen enn jeg har opplevd noe annet sted. Jeg sa det tidlig at dette stedet gir meg en fysisk reaksjon i kroppen som jeg ikke kan ignorere.

 Første kvelden jeg er der får jeg ofte ei dundrende hodepine, men sover som et barn hele natten. Resten av oppholdet (som til nå bare har dreid seg om et par-tre dager om gangen) er som et stykke deilig musikk. Kroppen mykner, humøret likeså, og kreativiteten som ligger inne i meg et sted begynner å starte opp igjen, som en rusten motor som har stått ubrukt i mange år. Det knirker og smeller, og trenger litt smøring, men det er liv der inne. Jeg rekker aldri å være der lenge nok til at motoren kommer riktig igang, så den pleier å stanse ganske tidlig etter hjemkomst. Nå skal jeg være der ute i flere måneder, og gleder meg til å få fart på maskineriet.

    Jeg elsker Trondheim og alt hun har å by på, men etter snart 13 år kjenner jeg at stresset har tatt overhånd. "Hvordan kan du være stresset" tenker du sikkert, siden de eneste jeg har å tenke på er katten og meg selv. Da kan jeg bekrefte at man kan bli stresset oppe i hodet likevel.

 Jeg har kjent litt på ensomhet og et derav handlingslammet sinn i noen år nå, og det er ganske utmattende. For å få bruke noen flere bilder og metaforer, så kan jeg beskrive det som at at ei tåke har lagt seg oppe i hodet, og at det bare er bunnskrap og sumplandskap som er synlig. Jeg vet at oppe i tåka ligger det glede, tilfredshet, varme, solskinn, en glemt ferdighet, selvtillit og mye humor. Jeg vet også at det ligger ting der oppe som jeg ikke har fått lært å kjenne, det finnes tinder å bestige og skatter å grave opp.
Det skal ikke mer til enn et døgn på Tautra før jeg kjenner tåka begynne å lette, og at fragmenter av det jeg liker kommer til syne. Dette handler selvsagt ikke bare om geografi eller mulig åndelig tilstedeværelse, men menneskene jeg menger meg med der ute.
     Jeg skulle så gjerne ha nevnt dem med fullt navn med STORE BOKSTAVER og hjerter og ballonger og det hele, men jeg har ikke spurt om lov.

De skal nok bli nevnt i eventyrerbrev iløpet av sommeren!

Det jeg uansett akter å si om dem er at de er førsteklasses mennesker, de er rause, jordnære, drømmende, uredde, inkluderende, dyktige, tøffe, myke, reflekterende, kloke, intelligente, herlige, kreative, tillitsfulle, inspirerende, ogsåvidereogsåvidere.



Jeg kan ikke komme over at de har spurt meg om å være sammen med dem hele sommeren.


Det kommer til å bli redningen.


Ann-Sisilie

Ukorrekte uttrykk i dagligtalen

Jeg har blitt gjort oppmerksom på et par uttrykk som ikke helt henger på greip. Jeg føler meg forpliktet til å dele dette med dere som gidder å lese.

Jeg hadde ikke tenkt på det før, men her oppe i Trøndelag har vi et uttrykk som heter "å sett i bære skjort-erman".  Det er snakk om skjorteermer her.  La meg sette det i en sammenheng;

"de` e så varmt idag at vi kainnj sett i bære skjorterman".

Det korrekte uttrykket ville være å si "de` e så varmt idag at vi kainnj sett i bære skjorta". Selv dette ville være på kanten.

Jeg har til gode å se noen sitte i bare skjorta selv om det er varmt, det vanlige ville være å sitte i skjorte og bukse.
Dermed kunne vi ha sagt at det var så varmt at vi kunne sitte uten jakke. Omvendt deraltså, men dermed korrekt, og ikke mulig å misforstå.

Når vi i tillegg bare sitter i ermene, kan jeg ikke annet enn å illustrere.
Riktignok ikke et kunstverk, siden jeg bare har paint på maskina, men jeg mener billedet taler for sig;

Jeg lot ham beholde trusa av hensyn til...ja, de aller fleste.

Uttrykk nr to er et som har fått en helt annen betydning da jeg faktisk fikk vite hva det virkelig betyr. Vet dere hva Fnatt er? eksempel;  Jeg får FNATT av deg!

Ta en titt på internett, jeg skal til og med legge til en link her.

Fnatt er altså det samme som skabb, men altså oftest lokalisert i underlivet.
Tenk på det neste gang du får fnatt av naboen, eller gud forby, ungene dine.

"Nå må dere roe dere ned, jeg får skabb i underlivet av dere altså!!!"

Just sayin`

Jeg kommer ikke til å legge ut fargerik illustrasjon av dette uttrykket.

Takk for oppmerksomheten.

Ann-Sisilie

Tid for selvbeskuelse.

Dette er et vanskelig tema for meg.

 Jeg tror ikke jeg noen gang har vært flink til å si at jeg er flink til noe, ei heller at jeg er god nok. Man skal liksom ikke tro det om seg selv, og enda mindre si det høyt.


En riktig god venninne, la oss kalle henne Mentor E., er den ubestridte mester i å få folk til å føle seg som verdifulle edelstener, samme hvor crappy en føler seg. Hun har forklart ettertrykkelig at dersom man setter seg selv høyest, vil man også ha adskillig lettere for å se det vakre og fantastiske i andre mennesker. Hun sier at hvis man er positivt innstilt til det som kommer, tar motgang som en kilde til refleksjon, og tenker at alt ordner seg til det beste, så tiltrekker man seg folk som tenker likedan. Hun har ingen idioter i livet sitt hun. Hun er omringet av fabelaktige mennesker, og det er fordi hun er fabelaktig selv.

Denne godeste Mentor E. har snappet opp signaler om at jeg ikke er riktig fornøyd med min holdning til meg selv. Hun er nok ikke helt fornøyd med holdningen min hun heller, men isteden for å dikke og lulle til jeg blir litt mer glad i meg selv, så sier hun gang på gang;

  "Det er bare å snu! Det er samme bevegelse som når du er i en situasjon du ikke liker. Du har to bein, du bruker dem til å bevege føttene, slik at du går derifra. Det er bare å gå i en annen retning. Herregud, SÅ enkelt er det. Skjønner du"?

Dette må ikke misforstås som at man skal flykte fra problemer eller lignende, men det handler om å flytte fokus. Hva skal jeg fokusere på? Det som gjorde livet flatt og grått  for 20 år siden? 15 år siden? 8 år siden? Eller skal jeg la dette ligge igjen der bak. Dette er vanskelige greier for en stakkars sjel som bare såvidt er igang med å vokse seg sterk.

Jeg hadde ikke en vanskelig barndom overhodet, men jeg har gjort meg mange tanker om ungdomsåra. Alle er nok på sitt mest påvirkelige da, og identiteten er vanskelig å finne. Slik var det for meg også. Stygge frø som ble sådd den gangen har fått slå rot gjennom hele kroppen iløpet av mange år, og sitter nå helt nede i fotsålen. Jeg har forstått at disse røttene må rives opp. Det kommer til å bli  vanskelig, men det er på tide å bli kvitt dem.

I følge Mentor E. skal dette gå som fot i hose. Jeg skal bare tenke at jeg ikke har bruk for dem lenger, og kaster dem på dynga. Etterpå skal jeg tenke at jeg aldri har hatt noen slike stygge røtter. Jeg har alltid vært flawless, jeg har alltid vært en gudinne, og jeg skal elske meg selv mer enn noen annen.

Det jeg foreløbig har gjort i denne prosessen er å sette selvdyrking på timeplanen. Det høres helt corny ut, men det er sant. På To-do-lista mi står det bl.a. rense teppet, støvsuge veggene, rydde i bua, Elsk deg selv, husk å ta opp middag fra fryseren, osv.


Elsk deg selv. Jaokei. Når jeg ikke helt klarer det på stående fot går jeg på badet, for der har gjort oppgave 2 fra som jeg har fått tildelt.; notert speilet fullt av påstander om meg selv.
Oppgave 3 er å si dem høyt til meg selv;

Jeg er praktfull.

Jeg er kreativ.

Jeg er sterk.

Jeg kan få til det jeg vil.

Jeg er fryktløs.

Jeg innser at dette blogginnlegget fremstår som en smule teit, men jeg har tenkt å legge det ut likevel. For meg er dette en del av prosessen. En rituell renselse om du vil.
Jeg har jo skrevet lignende greier før, om zen og alt mulig. Zen-perioden min varte i omtrent 20 minutter, gudinneperioden begynte på mandag og skal vare livet ut. Da er det viktig å være nøyaktig og nitidig i selvdyrkelsen. Jeg må finne tilbake til mitt opprinnelige Jeg.

Jeg har alltid tenkt at Lykken henger på den, akk, så høye gren. Hvis jeg har forstått Mentor E.s metode, som bygger på The Law of attraction, så skal jeg tenke at jeg har lykken allrede. Den vet det bare ikke enda, men den kommer til å falle i fanget på meg hvert øyeblikk.

Gudameg. Dette ble dypt.

Ann-Sisilie

Menn og maskiner

Jeg har skrevet bittelitt i et blogginnlegg en gang at menn er flinkere til å beholde barnet i seg enn det vi damer er. Jeg står ved påstanden.
  Jeg anser meg for å være medium god til å hente frem barnet i meg, men bare hvis ting er lagt til rette for det. Jeg skulle ønske jeg bare kunne slippe taket når det passer MEG, og ikke kun når jeg har barn under 10 år i nærheten, som et slags alibi.

F.eks, i sommer opplevde jeg for første gang på evigheter at det styrtregnet samtidig som det var mer enn 20 grader. Det minner meg om når jeg var jentunge, og vi løp rundt barføtt på plena og jublet over det deilige regnet, uten å ofre gjennomvåte klær en tanke. Hvis de ble ubehagelig klengete tok vi dem bare av og løp i trusa, eller til og med nakne.

Det nærmeste jeg kom i sommer var at jeg syklet hjem fra jobb med et smil om munnen, og rennende mascara i hele fjeset. Jeg gikk sogar inn på ICA Møllenberg med sortstripete ansikt for å hente en pakke. Dette er svært uvanlig til meg å være, men det var en befrielse, dette lille øyeblikket med overmot, da jeg kastet all forfengelighet over ripa. Jeg døde ikke av det heller.
   Da jeg kom hjem ble jeg stående i hagen og la regnet vaske bort siste rest av mascara og bekymringer. Jeg hadde lyst til å løpe rundt og rope og hyle og veive med armene, men jeg lot det bli med å smile opp mot regnet. (Jeg slår meg til ro med at naboene sannsynligvis ikke hadde delt min entusiasme dersom jeg hadde løpt hylende rundt i bare trusa, uavhengig av værtype, så det var nok greit at jeg holdt meg i det våte skinnet).


Det jeg egentlig ville skrive om idag, det er som overskriften sier; Menn og maskiner.

I de siste årene har Trondheim fått mange anleggsområder i byen. Det bygges tuneller og nye veier, og over alt står det maskiner. Store maskiner. Hjullastere, heisekraner, veivalser og gravemaskiner.

Jeg har etter hvert lagt merke til at det ALLTID står en mann utenfor sperringa og ser på.
    Guttungen, studenten, småbarnsfaren, bestefaren og oldefaren er alle like fascinerte av de store bråkete maskinene, og jeg mistenker dem for å hylle maskinførerne som helter.
Av og til står flere sammen og ser på. De snakker ikke sammen, og de merker ikke at kona prøver å få kontakt, eller at telefonen ringer. Jeg ser det hver eneste dag, for  utenfor jobben min arbeides det brummende og høylytt med oppgradering av gata.

Jeg sto en dag og justerte brillene til en pent kledd mann i femtiåra, som sikkert jobber på et kontor med ett eller annet viktig. Han så lengselsfullt ut vinduet, mot veivalsen som rullet sakte og tungt, og etterlot den ujevne overflaten flat som en rullebane.

"Jeg har alltid lurt på dette med menn og maskiner" sa jeg. "Det står alltid en mann og ser på".
Han snudde seg og så på meg med tindrende øyne. "Er de ikke fantastiske"!!!?

Han fortalte videre, med lengsel i stemmen, at han siden han var guttunge hadde hatt lyst til å kjøre gravemaskin, og at synet av anleggsomåder nesten var som å være gutt igjen, og stå utenfor en gigantisk sandkasse uten å få være med. De som kjørte maskinene var De store, tøffe gutta, de som kunne alt. Han kunne glemme tid og sted, og bare drømme seg bort.

 "Det finnes ikke noe barskere enn å kjøre store maskiner, vet du, jo større jo bedre".

"det er ikke for sent" sa jeg.

Han snudde seg mot vinduet igjen. "nei...det er kanskje ikke det". Han hørtes nesten litt sørgmodig ut.

Ann-Sisilie

Prokrastineringsspøkelset og meg.

Jeg bor sammen med et spøkelse. Et prokrastineringsspøkelse. Jeg kan ikke se det, men jeg fornemmer en tung klam diger hånd som ligger oppå hodet mitt, så det blir tungt og numment, og ute av stand til å tenke effektivt.

Saken er den at jeg har mange små oppgaver som burde vært gjort her i heimen. Det er ikke alvorlige greier, men små ting som kan f.eks gjøre kjøkkenskapene litt mindre irriterende.
 Dog bor jeg sammen med en katt og et spøkelse, men ingen av dem bruker frokosttallerkener. Det er det bare jeg som gjør, så hvorfor har jeg da 16 stk i skapet? Eller 20 kaffekrus for den saks skyld.
I et annet skap har jeg 14 middagstallerkener. 4 er for store til å ha i oppvaskmaskina, 6 er nesten for store, og 4 er gammeldagse og relativt små tallerkener. Det er de siste jeg foretrekker å bruke, ikke minst for at jeg automatisk spiser mindre når jeg har en mindre tallerken.


På den andre siden av veggen har jeg en lett tilgjengelig bod. Der står det to ganske store plastdunker med lokk. Disse er tiltenkt oppgaven å oppbevare overskytende tallerkener, kopper og glass. Jeg har ikke kommet lenger enn at jeg har snakket om å rydde unna alle disse tingene, og jeg har til alt overmål snakket om det i månedsvis.


Dagens prosjekt handler dermed om å fjerne uaktuelt stentøy fra kjøkkenskapene. Dette vil (forhåpentligvis)  generere en bølge av ryddelyst, slik at den store røde IKEAhylla med tørrmat, bakevarer, kjøkkenutstyr og tomme syltetøyglass, ender opp med å se direkte innbydende og inspirerende ut i løpet av dagen. Det gjør den nemlig ikke nå. Den er fylt til randen, slik at det er umulig å "bare ta ut" den fine food prosessoren, selv om den er ekstremt praktisk, og burde vært brukt i det daglige. Jeg skal gjøre det til et delmål å la den få en hedersplass iløpet av dagen.


Foruten kjøkkenskapene, så har jeg en apotekdisk med 15 skuffer. Hva disse inneholder har jeg ikke særlig oversikt over, men jeg vet at i den ene lille skuffa ligger det gullfiskmat, og andre gullfiskhold-gadgets. Det er flere år siden Plopp-Trude døde.
   Hvis jeg kaster det som kastes kan, så ender jeg sikkert opp med 13 ledige skuffer (for jeg vet at den ene inneholder tegnesaker, og de kan få ligge der de ligger.


  Du kan gjerne si at jeg er uorganisert og rotete, og det er det jeg fremstår som, også overfor meg selv. Inni derimot, hater jeg at det er rotete rundt meg. Jeg hater at jeg utsetter ryddingen, for hvis jeg hadde tatt det med en gang, så hadde de ikke vokst seg til Prosjekter.
  Jeg elsker at det er rent, pent og ryddig, og at alt har sin faste plass. Jeg trenger ikke å ha bøker og filmer i alfabetisk rekkefølge, men jeg vil at de skal se pene ut i hyllene.


Jeg skjønner at det er selve utsettingen som er spøkelset. Jo lenger jeg venter med å gjøre en ting, jo tyngre og klammere blir hånden som fornummer optimismen og tiltakslysten.

Tiden er inne for nakkegrep.

Iverksett!

Ann-Sisilie

Når er I grevens tid?

Etter å blitt gjort oppmerksom på det, viser det seg at jeg ikke har den ringeste anelse hvor uttrykket "I grevens tid" stammer fra. Hvem er greven? Jeg tenker automatisk på Grev Dracula, for det er den greven jeg vet mest om, bortsett fra den greven Grevinne Grynet var gift med borte i Sverige en gang. Hun vet du, som var i Se&Hør hver uke på 80-tallet. (det var jo bare hun og Kari Storækre (ekskona til Arne Treholt) som var i Se&Hør den gangen.

Uansett; Jeg regner det som sannsynlig at flere enn meg som er uvitende om hvor dette uttrykket, som vi jo bruker titt og ofte, stammer fra, så jeg har vært så elskverdig at jeg har funnet frem svaret på det store internettet.

Det viser seg at verken Grev Dracula eller Grevinne Grynet har noe som helst med grevens tid å gjøre, for etter et raskt Googlesøk fant jeg følgende på en herr Skramstads blogg fra 2007;

Uttrykket i grevens tid ser ut til å stamme fra den danske borgerkrigen som kalles grevefeiden (1534–36). Det er grev Christoffer av Oldenburg som er greven i uttrykket. Opprinnelig ser i grevens tid ut til bare å ha betydd "på den tid grevefeiden foregikk". Otto Kalkar har i sin Ordbog over det ældre danske sprog et eksempel på denne bruken fra 1535:

 " her ligger frue Anna Holgers, som de ihielslog i grevens tid"

Senere fikk uttrykket betydningen "i en ulykkelig tid". Etter hvert har det skjedd en enda større betydningsforskyvning, og i dag betyr det at noen kommer i grevens tid, at de kommer i siste liten.

Jeg synes  eksemplet til Otto Kalkar får en litt artigere snert dersom man sier det i den betydning uttrykket har idag. Da hadde de jo slått ihjel Anna Holgers i siste liten, og dette gjør meg litt nysgjerrig på hva Anna Holgers var i ferd med å gjøre før hun ble ihjelslått. Men så betyr det altså bare at hun ble tatt av dage i ca 1535. Tamt. Uansett vet dere nå hvor uttrykket hadde sitt utspring, og jeg kan atter sove.

Håper jeg ikke havner i kasjotten fordi jeg lånte en bit fra herr Skramstads blogg. Der står forresten også kildehenvisninger. Jeg burde kanskje hatt med dem jeg også, men jeg sjekket faktisk ikke kildene, men tok bloggerens ord for god fisk.



Samme dag som jeg ble svar skyldig på spørsmålet om grevens tid ble jeg tatt på fersken i å bruke ordet Grassalt. Dette er ikke et ord!! Det heter faktisk ikke grassalt, men GRASSAT! UTEN L! Det har alltid sneket seg en L med i ordet når jeg har benyttet meg av det. Dette vet jeg med sikkerhet gjelder  hos flere i min omgangskrets. Jeg mistenker at L`en har smittet over fra ordet kolossalt, uten at jeg har grunnlag for å påstå det. Dette grassat pinlig, men saken er herved ryddet opp i i språksenteret i hjernen, og godt er det.

Når jeg drev og søkte opp ord og slikt på internett ikveld fant jeg dessuten ut at ordet Kumpan står beskrevet som et nedsettende ord med synonymer som fysak og slamp. På en annen side finner jeg følgende forklaring;

kumpaner, Kumpan har opphav i det norrøne kumpánn, og er beslektet med kompani. Kumpan betyr kamerat.

Denne forklaringen liker jeg bedre, og velger å bruke ordet med denne betydningen. Nå er det ikke så ofte jeg bruker ordet kumpan, men det skal jeg legge til i dagligtaleregisteret mitt med det samme fordi ordet føles så godt ut i munnen.

( selv om det ikke kan måle seg med yndlingsordet mitt ; Cherrox).

Ann-Sisilie