Spionering bak kaffekoppen

Jeg elsker å betrakte mennesker.

 Å late som jeg leser avisen eller en bok, men i virkeligheten ser på folk er noe av det beste jeg vet.

 Hva de har på seg, hvordan de går, hva de snakker om og så videre. 

For noen dager siden gikk en ung mann av bussen på samme holdeplass som meg. Han hadde flippfloppsandaler og kortbukse selv om det sikkert ikke var mer enn 8 grader ute. Når han i tillegg hadde et usedvanlig muntert ganglag plasserte jeg ham umiddelbart i kategorien "optimist". 

 Jeg er egentlig motstander av båssetting, men tar meg selv i å sette folk i bås rett som det er. Jeg forsøker så godt jeg kan å la det være, og rettferdiggjør det med å kalle det kategorier isteden for båser. Jeg kategoriserer meg selv også, bare så det er sagt.

Jeg var på Søstrene Karlsen både fredag og søndag ettermiddag. Begge dagene observerte jeg en gammel dame på sikkert hundre år. Hun satt i rullestol og hadde med en ung dame som følge. Jeg la ikke merke til hva den gamle damen spiste, men jeg antar det smakte bedre enn det hun vanligvis blir servert. På fredag drakk hun rødvin og på søndag hvitvin. Hun så ut til å virkelig kose seg med vinen der hun nippet bittesmå dråper med lukkede øyne. 

 Jeg satte den unge damen i kategorien snill og omsorgsfull, og den gamle i heldig. De burde egentlig ha en annen kategori begge to, da jeg mener det er rett og rimelig at man skal få smake på livet selv om man er hundre år. Det er ingen øvre aldersgrense så vidt meg bekjent.

De aller morsomste å betrakte er likevel snuppelurene på lørdagskveldene. De som går med tunge øyelokk og så minimale kjoler at jeg heller ville kalt det en singlett med paljett. Akkompagnert med 15 cm stillett er de fleste virkelig et vakkert syn, da helen minst er 9 cm for høy til at de kan å gå med dem. Krokete i knærne og ryggen stabber de seg nedover gatene med skyhøy selvtillit og like høy forventning til kvelden. Jeg gjør ikke narr av dem altså (jo litt da kanskje, men bare godhjertet). 

 Jeg vedder med meg selv om hvem som kommer til å falle ned fra skoene først.

De få som er rutinerte med 15 cm hel blir jeg derimot stum i beundring av, og setter meg selv i misunnelseskategorien når det gjelder stødigheten og holdningen deres. Noen kan sågar DANSE i slike sko. Jeg gir meg over.

Uansett; vi er heldigvis i vår fulle rett til ha på det som (ikke) passer oss, og det er befriende. At det i tillegg kan ha høy underholdningsverdi er rett og slett et bonus.

Prinsessen på erten

Det er jeg som er prinsessen på erten.

I det originale eventyret blir jo som kjent prinsessa lurt av Prinsen og Den Kongelige Familien og hoffet og halve kongeriket til å ligge på en ert om natten. Selv om den lå under 20 madrasser og 15 dyner, så kjente hun den harde erta som gnog seg inn i både skinke og ribben. Siden hun var så sart og ømtålelig visste de med det samme at hun var en ekte prinsesse.

Jeg har tatt meg den frihet til å snu litt på eventyret. Jeg har selv lagt erten under madrassen, og ligger og smerter for meg selv hele natten. Når Prince Charming kommer, må han selvsagt finne denne erten og fjerne den. Dersom han mot formodning IKKE skulle finne den, vel-da er han ingen ekte prins. 

Nå og da har jeg truffet prinser som kanskje har funnet og uskadeliggjort en ert så det har vært greit å sove igjen. Så har det gått en stund, og så viser det seg at det er FLERE erter under madrassene. I mitt eventyr vil de da bare være halvblodsprinser som ikke fant dem alle sammen.

 De vil nok finne alle ertene i en annen prinsesses seng, jeg var bare ikke riktig prinsesse. Etter hvert som jeg blir eldre og både mer kresen og sær, dukker det opp flere og flere erter som skal finnes og destrueres. Siden ingen kommer for å prøve lykken engang, så skulle man tro det var på tide å gi opp...Men;

Jeg har flere venninner som har funnet seg hver sin prins, og jeg mistenker disse for å være racere i erteleting hos sine respektive prinsesser. Det hever håpet om at det eksisterer flere slike der ute, både for meg og alle de andre som ligger alene og ikke får sove for alle ertene...

Kanskje dukker det opp en prins jeg liker så godt, at jeg er villig til å overse alle ertene han ikke finner. Kanskje det til og med er en ridder. Det hadde vært noe.

Riddere har dessuten annet å gjøre enn å finne bortgjemte erter i en sær prinsesses seng.

Mitt første blogginnlegg noensinne..

Jeg har så mye å lære før jeg blir en vaskeekte blogger. Jeg må lære meg å skrive fengende, jeg må lære meg hvordan jeg skal legge ut bilder, jeg må lære meg hvordan man kan lage sånne linker hvor det bare står "trykk HER". Jeg tror bloggen blir til mens jeg skriver, og det eneste jeg vet med sikkerhet er at dette ikke er en A) hobbyblogg B) bakeblogg C) sutreblogg D) dagbokblogg osv. Det kommer til å være innslag av alle disse nevnte, og enda mer. En blogg uten en rød tråd altså (for dere som ikke er så glupe så er det derfor bloggen min heter nettopp det).

Nå skal jeg legge meg og fundere på neste innslag.

Note to self; Jeg må finne ut hvordan jeg får byttet denne urstygge skrifttypen.

Punktum