Spionering bak kaffekoppen

Jeg elsker å betrakte mennesker.

 Å late som jeg leser avisen eller en bok, men i virkeligheten ser på folk er noe av det beste jeg vet.

 Hva de har på seg, hvordan de går, hva de snakker om og så videre. 

For noen dager siden gikk en ung mann av bussen på samme holdeplass som meg. Han hadde flippfloppsandaler og kortbukse selv om det sikkert ikke var mer enn 8 grader ute. Når han i tillegg hadde et usedvanlig muntert ganglag plasserte jeg ham umiddelbart i kategorien "optimist". 

 Jeg er egentlig motstander av båssetting, men tar meg selv i å sette folk i bås rett som det er. Jeg forsøker så godt jeg kan å la det være, og rettferdiggjør det med å kalle det kategorier isteden for båser. Jeg kategoriserer meg selv også, bare så det er sagt.

Jeg var på Søstrene Karlsen både fredag og søndag ettermiddag. Begge dagene observerte jeg en gammel dame på sikkert hundre år. Hun satt i rullestol og hadde med en ung dame som følge. Jeg la ikke merke til hva den gamle damen spiste, men jeg antar det smakte bedre enn det hun vanligvis blir servert. På fredag drakk hun rødvin og på søndag hvitvin. Hun så ut til å virkelig kose seg med vinen der hun nippet bittesmå dråper med lukkede øyne. 

 Jeg satte den unge damen i kategorien snill og omsorgsfull, og den gamle i heldig. De burde egentlig ha en annen kategori begge to, da jeg mener det er rett og rimelig at man skal få smake på livet selv om man er hundre år. Det er ingen øvre aldersgrense så vidt meg bekjent.

De aller morsomste å betrakte er likevel snuppelurene på lørdagskveldene. De som går med tunge øyelokk og så minimale kjoler at jeg heller ville kalt det en singlett med paljett. Akkompagnert med 15 cm stillett er de fleste virkelig et vakkert syn, da helen minst er 9 cm for høy til at de kan å gå med dem. Krokete i knærne og ryggen stabber de seg nedover gatene med skyhøy selvtillit og like høy forventning til kvelden. Jeg gjør ikke narr av dem altså (jo litt da kanskje, men bare godhjertet). 

 Jeg vedder med meg selv om hvem som kommer til å falle ned fra skoene først.

De få som er rutinerte med 15 cm hel blir jeg derimot stum i beundring av, og setter meg selv i misunnelseskategorien når det gjelder stødigheten og holdningen deres. Noen kan sågar DANSE i slike sko. Jeg gir meg over.

Uansett; vi er heldigvis i vår fulle rett til ha på det som (ikke) passer oss, og det er befriende. At det i tillegg kan ha høy underholdningsverdi er rett og slett et bonus.