De gode øyeblikkene

Å bare nyte øyeblikket og la stress og uro fordampe er en kunst. Personlig syns jeg det kan være vanskelig å bare "la det fare", om så bare i noen fattige minutter. Det er meg at gåte at jeg sjelden oppsøker disse øyeblikkene selv. Kan hende det er derfor de er så spesielle også, kan hende jeg er redd for å ødelegge dem. Her følger en liste (jeg er så glad i lister) over små ting som får meg til å smile i sjelen. Jeg har ikke satt dem etter prioritet, da jeg ikke kan velge hvilken som er best, jeg har heller satt dem etter årstid. Hadde det gått an å lese med øynene lukket hadde jeg anbefalt det for å komme nærmere magien...Siden alle som har prøvd vet at det ikke går å lese med lukkede øyne, vil jeg derfor be deg bruke fantasien, for det har du godt av du også.

VINTER, FOR EKSEMPEL EN SØNDAGS FORMIDDAG

Å plutselig oppdage at den mørkeste tiden av året er på hell er en lykke. Det er enda så kaldt at det knaker i snøen, men solen stråler og gjør snøen til diamanter. Er jeg riktig heldig er jeg på landet i dette øyeblikket, og har stillhet og tørr, kald og urørt snø på alle kanter. Kanskje letter en fugl fra en gren slik at tørre ørsmå diamanter daler mot jorden som en glitrende tåke. Siden vi kanskje bare er i februar enda varmer ikke solen huden i noen særlig grad, men den tiner opp tunge tankemønstre slik at det blir lettere å tenke optimistisk.

VÅR, BAR OG TØRR ASFALT

Første dagen med småsko er en stor glede. Jeg føler meg så lett til bens når jeg etter en lang vinter i store tunge sko kan gå (tilnærmet) tørrskodd i tøysko. Kanskje har jeg dristet meg til å hente frem sykkelen også. På min første sykkeltur på våren fornemmer jeg akkurat den følelsen jeg hadde som jentunge når jeg fikk ut sykkelen etter vinterdvalen. Frihet på to hjul.

SOMMER, SOL OG PASSE VARMT, GJERNE PÅ EN FRIDAG

Det er ikke så ofte jeg kjenner den neste magien i byen, vi må nok ut på landet igjen. Se for deg en grusvei som har blitt kjørt på så mange ganger at den har blitt hard og glatt. Det eneste riktige å gjøre når jeg står på en slik vei er å ta av meg skoene og gå barføtt. Dersom jeg er riktig heldig snor en liten bris seg gjennom løvverket (for det er trær i området selvfølgelig) og har med seg en varm duft av bjørk og markblomster. Øyeblikk som dette føles nesten som en lett og luftig kniplingskjole som smyger seg rundt brune sommerlegger. Hvis det finnes en tilværelse etter døden håper jeg den er akkurat slik.

VÅR, SOMMER ELLER HØST

Jeg er glad i å sykle fort, men med lite motstand, så flatt terreng eller nedoverbakke er prima. En av mine yndlingsfrihetsfølelser er på sykkel i en lang slakk nedoverbakke. Der det er liten til ingen fare for at uvedkommende skal rote seg inn der jeg sykler, og at jeg og biltrafikken ikke er til hinder for hverandre, der trives jeg best på sykkel. Å bare slippe opp, la sykkelen trille fortere og fortere (men ikke så fort at jeg mister kontroll), det gir meg en sterk trang til å le høyt og hvine i fryd. Det er sjelden jeg hyler og ler høyt når jeg sykler, men inni meg ler jeg fra levra. Det må være det eneste aberet her, at jeg har hemninger som hindrer meg i å vise min barnslige glede over å trille fort på sykkel.

HØST, KLARVÆR

Plutselig kan man lukte høsten. Det kan godt være varmt enda, men lukten av høst er helt spesiell. Løvet får en annen klang i raslingen sin, og lufta kjennes skarpere, friskere. Jeg elsker denne lukta. Den lover kaldere netter (bedre søvn) sprakende farger i skoger og parker, og det er nesten så kroppen roer seg og forbereder seg på vinter. Hele denne tiden er et mirakel, hvis man bare husker å stoppe opp, tar seg tid til å riste av seg sommeren og ønske høsten velkommen.

VINTEREN KOMMER

Jeg syns det er litt stas når snøen kommer jeg. Særlig når den har fått tak og det laver ned store feite filler som pakker inn alt i en kjempedyne. Den første morgenen jeg går ut etter et slikt snøfall må jeg ha et lite minutt bare på å høre på de nye lydene. Bilene høres annerledes ut, skrittene mot bakken føles og høres nesten uvant, stemmene til folk som prater sammen høres nesten lavmælt ut. Det blir så stille liksom, selv om man bor i byen. Er ikke dette hverdagsmagi så vet ikke jeg.

Det finnes så mange slike småmirakler som får en til å glemme tid og sted, bekymringer og stress. Det kan være vanskelig å se dem når man er midt i dem, men for meg har de en høy verdi. Jeg håper jeg vil klare å finne disse øyeblikkene hele livet, også når det butter imot. Kanskje spesielt da.

Ann-Sisilie

Ting jeg undres over.

Det er mange ting jeg bruker verdifull tid på å spekulere på. Noe er litt viktig, noe er veldig viktig, noe er interessant, men det meste er nok dessverre totalt formålsløst. Det er først og fremst disse jeg skal skissere idag.

1) SELEKTIV HUKOMMELSE

Jeg husker ikke når Napoleon ble født eller når han døde. Jeg husker at han var liten av vekst, hadde en pussig hatt, eide en mengde båter og at han satt i fangenskap på St.Helena.

Jeg husker ikke når Lenin hadde sine glansdager, men jeg husker at han tok navnet Lenin fra elva Lena i sibir.

Jeg husker ikke Det Periodiske System.

Jeg husker ikke Pytagoras læresetning.

Dette er ikke så viktig å huske tenker du kanskje, men disse er bare illustrasjoner på at mengder av kunnskap fra alle mine år i skolesystemet er borte. Sannsynsligvis for alltid.

MEN:

Jeg husker nesten alle fødselsdagene til mine klassekamerater fra grunnskolen.

Jeg husker ubetydelige episoder fra hele mitt liv, og du kan ta gift på at dersom jeg åpner et Donaldblad fra 1982 så vet jeg om jeg har lest det før eller ikke.

Som du sikkert forstår frustreres jeg over at så mye unyttig informasjon opptar dyrebar hjernekapasitet. Finnes det øvelser jeg kan gjøre for å jevne ut denne skjevheten?

2) ANONYM GRUPPE KLOKE HODER

"De". Hvem er "De"? "De" sier at det er sånn og sånn. Saken er slik og slik fordi "DE" sier det. Jeg sier det igjen; Hvem er "DE"? Er det en statlig komite? (det hadde forøvrig ikke forbauset meg). Er det de lærde? Er det de eldre? Overklassen? Det må jo være en gruppe kloke individer, siden de alltid har rett? Jeg vil gjerne vite hvem "de" er, så jeg kan ha en fruktbar dialog med dem, kanskje til og med ha en diskusjon. Alle guder og avguder vet at jeg ikke alltid er enig med "De", og har problemer med å akseptere noe som ingen konkret person har overbevist meg om.

3)LITE KONSEKVENT VILJESTYRKE

På enkelte områder har jeg nok mer viljestyrke enn min mor og min far satte pris på i barne og ungdomsår. Jeg kan være sta og påståelig og utvise all verdens lite flatterende viljebriljeringer. Jeg kan ikke se noen hensikt i å sverte meg selv mer akkurat på dette punktet, for jeg er ikke stolt av det. Ikke er jeg særlig stolt av at viljestyrken havarerer hver gang jeg skal gjøre noe "fornuftig" heller. Det mest grelle eksemplet er når jeg skal skutte å røyke. Det er som om besluttsomheten og viljestyrken fordamper i det øyeblikk jeg kjenner røyksuget komme tilbake. Som en erfaren røyker snakker vi om noen få timer før røyksuget blir en konsentrasjonsdreper. Det samme gjelder når jeg skal vaske vinduer. Det tar 15-20 minutter å gjennomføre en slik operasjon, likevel må jeg gå flere runder med viljen min før jeg gjør det. Til og med lystbetonte aktiviteter som å tegne, stelle i hagen, sy eller trene må vike for min vaklende viljestyrke.

Hvorfor? Er det bare jeg som er skrudd sammen speilvendt?

Dette er tre forskjellige ting jeg undres over, og det finnes så uendelig mange flere temaer jeg kunne tatt opp. De kommer sikkert i et senere innlegg. Kanskje. Hvis jeg husker det, eller har vilje nok til å skrive om det.

For å snakke om noe annet...

Jeg har alltid elsket å lese bøker. Ikke disse store, tunge "må-ha-lest-bøkene" til Kafka og Nietzsche og de gutta der, men gode underholdningsbøker som slynger meg ut fra min egen verden og inn i en annen. Jeg har egentlig en forkjærlighet for krim, men siden Djevelen satte sin fot på jorden forrige fredag har krimbehovet blitt dekket av Dagbladet, VG, TV2 og andre tilsvarende medier (det er det eneste jeg kommer til å si om Tragedien, for jeg har behov for å snakke om noe annet. Det hele blir for nært).

Uansett, jeg ble lykkelig overrasket over at jeg på eget initiativ hadde tatt med en annen type ferielektyre til mitt Baltikumopphold, nemlig britisk drama. "Den trettende fortellingen" viste seg å være et prima valg, og jeg må sitere en snutt fra boka som for min del også beskriver boka slik som jeg opplevde den;

"There is something about words. In expert hands, manipulated deftly, they take you prisoner. Wind themselves around your limbs like spider silk, and when you are so enthralled you cannot move, they pierce your skin, enter your blood, numb your thoughts. Inside you they work their magic."

— Diane Setterfield (The Thirteenth Tale)

Jeg kan like gjerne innrømme først som sist at jeg ikke leste den på engelsk, ei heller har jeg oversatt sitatet til engelsk for anledningen. Jeg stjal det faktisk på nettet.

Når jeg kom hjem fra ferie kastet jeg meg over google for å finne flere bøker av denne glimrende ordkunstneren, og fant ut (til min bunnløse fortvilelse) at bok nr 2 ikke er utgitt enda. Siden jeg har nære kontakter i bibliotekvesenet sendte jeg straks en sms hvor jeg ba om gode råd. Etter utmerket veiledning har jeg kommet frem til at det eneste riktige vil være å begi seg ut på Jane Austen og Brontë-søstrene. Det aner meg at dette vil bli en dramatisk høst, og komer til å utvide kleenex-budsjettet med det samme. Jeg vet med sikkerhet at skikkelsene jeg kommer til å møte har det fire hundre ganger verre enn meg, kjærligheten er så ulykkelig at jeg kommer til å ha dype kjærlighetsdepresjoner på deres vegne, og berettelsene fra Kvinnens prøvelser i attenhundretallets England vil sette fyr på Feministen og Likestillingselskeren Ann-Sisilie. Jeg gleder meg.

Om dere andre vil glede dere over at jeg med stor sannsynlighet kommer til å bli en enda større dramaqueen enn jeg allerede er, det får bli deres hodepine. Stormfulle høyder, her kommer jeg!

Ønsker du å være en pådriver for min dramaqueenutvikling må du gjerne komme med bokforslag i kommentarfeltet, på facebook, på sms eller Live. Ser du helst jeg jeg har minst en fot på bakken må du fysisk dra meg ut av dramadvalen med jevne mellomrom. Jeg kommer sikkert til å være takknemlig på sikt.

Ann-Sisilie