De gode øyeblikkene

Å bare nyte øyeblikket og la stress og uro fordampe er en kunst. Personlig syns jeg det kan være vanskelig å bare "la det fare", om så bare i noen fattige minutter. Det er meg at gåte at jeg sjelden oppsøker disse øyeblikkene selv. Kan hende det er derfor de er så spesielle også, kan hende jeg er redd for å ødelegge dem. Her følger en liste (jeg er så glad i lister) over små ting som får meg til å smile i sjelen. Jeg har ikke satt dem etter prioritet, da jeg ikke kan velge hvilken som er best, jeg har heller satt dem etter årstid. Hadde det gått an å lese med øynene lukket hadde jeg anbefalt det for å komme nærmere magien...Siden alle som har prøvd vet at det ikke går å lese med lukkede øyne, vil jeg derfor be deg bruke fantasien, for det har du godt av du også.

VINTER, FOR EKSEMPEL EN SØNDAGS FORMIDDAG

Å plutselig oppdage at den mørkeste tiden av året er på hell er en lykke. Det er enda så kaldt at det knaker i snøen, men solen stråler og gjør snøen til diamanter. Er jeg riktig heldig er jeg på landet i dette øyeblikket, og har stillhet og tørr, kald og urørt snø på alle kanter. Kanskje letter en fugl fra en gren slik at tørre ørsmå diamanter daler mot jorden som en glitrende tåke. Siden vi kanskje bare er i februar enda varmer ikke solen huden i noen særlig grad, men den tiner opp tunge tankemønstre slik at det blir lettere å tenke optimistisk.

VÅR, BAR OG TØRR ASFALT

Første dagen med småsko er en stor glede. Jeg føler meg så lett til bens når jeg etter en lang vinter i store tunge sko kan gå (tilnærmet) tørrskodd i tøysko. Kanskje har jeg dristet meg til å hente frem sykkelen også. På min første sykkeltur på våren fornemmer jeg akkurat den følelsen jeg hadde som jentunge når jeg fikk ut sykkelen etter vinterdvalen. Frihet på to hjul.

SOMMER, SOL OG PASSE VARMT, GJERNE PÅ EN FRIDAG

Det er ikke så ofte jeg kjenner den neste magien i byen, vi må nok ut på landet igjen. Se for deg en grusvei som har blitt kjørt på så mange ganger at den har blitt hard og glatt. Det eneste riktige å gjøre når jeg står på en slik vei er å ta av meg skoene og gå barføtt. Dersom jeg er riktig heldig snor en liten bris seg gjennom løvverket (for det er trær i området selvfølgelig) og har med seg en varm duft av bjørk og markblomster. Øyeblikk som dette føles nesten som en lett og luftig kniplingskjole som smyger seg rundt brune sommerlegger. Hvis det finnes en tilværelse etter døden håper jeg den er akkurat slik.

VÅR, SOMMER ELLER HØST

Jeg er glad i å sykle fort, men med lite motstand, så flatt terreng eller nedoverbakke er prima. En av mine yndlingsfrihetsfølelser er på sykkel i en lang slakk nedoverbakke. Der det er liten til ingen fare for at uvedkommende skal rote seg inn der jeg sykler, og at jeg og biltrafikken ikke er til hinder for hverandre, der trives jeg best på sykkel. Å bare slippe opp, la sykkelen trille fortere og fortere (men ikke så fort at jeg mister kontroll), det gir meg en sterk trang til å le høyt og hvine i fryd. Det er sjelden jeg hyler og ler høyt når jeg sykler, men inni meg ler jeg fra levra. Det må være det eneste aberet her, at jeg har hemninger som hindrer meg i å vise min barnslige glede over å trille fort på sykkel.

HØST, KLARVÆR

Plutselig kan man lukte høsten. Det kan godt være varmt enda, men lukten av høst er helt spesiell. Løvet får en annen klang i raslingen sin, og lufta kjennes skarpere, friskere. Jeg elsker denne lukta. Den lover kaldere netter (bedre søvn) sprakende farger i skoger og parker, og det er nesten så kroppen roer seg og forbereder seg på vinter. Hele denne tiden er et mirakel, hvis man bare husker å stoppe opp, tar seg tid til å riste av seg sommeren og ønske høsten velkommen.

VINTEREN KOMMER

Jeg syns det er litt stas når snøen kommer jeg. Særlig når den har fått tak og det laver ned store feite filler som pakker inn alt i en kjempedyne. Den første morgenen jeg går ut etter et slikt snøfall må jeg ha et lite minutt bare på å høre på de nye lydene. Bilene høres annerledes ut, skrittene mot bakken føles og høres nesten uvant, stemmene til folk som prater sammen høres nesten lavmælt ut. Det blir så stille liksom, selv om man bor i byen. Er ikke dette hverdagsmagi så vet ikke jeg.

Det finnes så mange slike småmirakler som får en til å glemme tid og sted, bekymringer og stress. Det kan være vanskelig å se dem når man er midt i dem, men for meg har de en høy verdi. Jeg håper jeg vil klare å finne disse øyeblikkene hele livet, også når det butter imot. Kanskje spesielt da.

Ann-Sisilie