Spaltet personlighet i hverdagen

Et sted inni meg bor det en annet menneske. Hun har nok de samme verdiene som meg, men hun er annerledes likevel. Hun er besluttsom, hun er glad i fysisk fostring, hun er sosial, morsom og impulsiv. Hun spiser til faste tider og er opptatt av å spise det som hennes kropp best kan nyttegjøre seg av. Hun syns husarbeide er helt ok, og hagearbeid gjør hun mer enn gjerne. Dersom været er godt benytter hun anledningen til å gå lange turer i marka. Dersom været er labert drar hun til treningsstudioet og bygger kondis. Eller hun tar frem symaskina og syr noen lekre puter til sofaen. Eller hun baker noe godt som kan slenges i fryseren i tilfelle hun en dag får besøk. Hun tar frem tegnesaker rett som det er og skaper noe. Ikke nødvendigvis et prima resultat, da prosessen, det å tegne, er viktigere enn resultatet. Hun drar på besøk til vennene sine. Hun ringer dem som ikke bor så nærme, bare for å slå av en prat og høre hvordan de har det. Hun inviterer venner på middag.

Av og til kan det sive fragmenter av Henne opp til overflaten, og jeg kan merke henne som en slags hildring. Dessverre altfor sjelden og kortvarig.

I motsetning til Henne er jeg ofte ubesluttsom og kan i en avgjørelse velge minste motstands veg. Jeg er glad i gym, men ikke nok til å komme over dørstokkmila. Jeg er for tiden (og har vært en stund) ekstremt lite sosial og sitter for det meste hjemme. Jeg spiser for sjelden og er derfor altfor sulten når jeg skal handle og tilberede mat. Husarbeide er noe av det verste jeg vet, spesielt koppvask. Jeg liker følelsen og lukta av rent hus, men der er resultatet adskillig viktigere enn prosessen for å si det sånn. Jeg har nesten aldri vært i marka etter at jeg flyttet til Trondheim. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå, og jeg liker ikke så godt å gå i skogen alene. Jeg elsker å gå i fjæra, men det blir liksom ikke til at jeg gjør det når jeg må planlegge å gjøre det. Symaskina står og støver ned. Jeg baker brød, thats it. Jeg kan ta frem tegnesakene fordi jeg har lyst til å tegne, men jeg legger dem tilbake igjen med uforettet sak da jeg slett ikke er inspirert til å tegne. Jeg husker ikke sist jeg var på besøk til noen. Sist jeg slarvet i telefonen ver det ikke jeg som ringte. Venner har ikke blitt invitert på middag på uminnelige tider. Jeg kan fortsette i en evighet, men jeg blir bare trist og sur av det.

Så sånn er jeg.

Hvordan skal jeg få lokke frem Hun andre? Den Andra Kvinnan, for å kalle henne det? Jeg vet jo at hun er der. Hvordan kan jeg bytte, slik at Hun blir det mennesket jeg er, så kan heller fragmenter av dagens versjon sive frem av og til? Er det vanlig å føle seg slik fra tid til annen? Er jeg bare et menneske med en viljestyrke av dårlig kvalitet?

Det er skikkelig frustrerende. Jeg håper våren med alle sine mirakler kan virke inn på meg også, mentalt. Det er mye morsommere å være hun andre.

Ann-Sisilie

Gammeldagse karbobrød

Min mor er et unikum på kjøkkenet, og jeg mener at hun garantert kunne måle seg med hvilken som helst Hellstrøm på en god dag. Hun har flere hyllemeter med kokebøker som hun aldri bruker. Hun bare leser i dem, og inspireres til å diske sammen de mest fortryllende retter og bakverk. Det eneste jeg irriterer meg over når det gjelder hennes uovertruffenhet på kjøkkenet er at det ikke går an å lire av henne oppskrifter. Ikke fordi oppskriftene hennes er hemmelige, neida, hun bruker ikke oppskrifter.
Her følger en dialog fra det virkelige liv;

Jeg;  mamma, kan jeg få oppskriften på den italienske salaten din?
Mamma;  nå igjen?
Jeg;  ja, jeg har glemt den.
Mamma;  hahaha, men jeg har da ingen oppskrift.
Jeg;  lat som du har det da, for å hjelpe meg på veg.
Mamma;  jaja, du tar litt skinke og litt gulrøtter, kanskje litt Boston agurkmix. Ja, litt av "det" og litt av "det". Du sjer no.
"du sjer no"
Det er standard. Jeg kan ikke SE om dette kommer til å smake godt.
Det samme når det gjelder brød. Jeg er på en måte kresen når det gjelder mitt daglige brød, og velger å bake det selv for å få det grovt nok. Dessuten vet jeg hva som bor i brødet hvis jeg baker det selv. Siden jeg flyttet for meg selv for 16 år siden har jeg prøvd å bake et identisk brød som mamma, men det har jeg gitt opp for lengst. "Du tar no litt kveitmel å en pakke grovbakst å litt frø å litt gjær å litt vattn. Ja du SJER no".


Idag baker jeg brød, og siden det er så moderne å vise hvordan man baker sitt brød så skal jeg gjøre det jeg og.

Jeg glemte å ta bilde av deigen i bollen, men her er bollen i allefall:

Dessuten kan jeg legge ved et bilde av brødene som står til heving;

Når det gjelder oppskriften skal dere få den her, sånn som jeg har lært at oppskrifter skal deles;

Ann-Sisilies grovbrød 
23/4-2012-varianten


Grunnpakke;

Altså;
1 pakke Matpakkebrød, fås kjøpt i de fleste dagligvarebutikker
1 goood dæsj byggmel, men aldri mer enn 30% av den totale melmengden da byggmel har dårlig heveevne.
1 neve og en dæsj sesamfrø
1-2 never linfrø
1 neve og en dæsj gresskarkjerner
2 never brødkrydder fra Fjellurt
1 pakke tørrgjær
litt varmere enn fingervarmt vann, ca en liter ble det idag.

På en optimal bakedag hadde jeg hatt valnøtter i brødene også, men de har jeg spist opp.

Jeg bruker ikke søtt i brødene. (hvis jeg ikke har vært ekstra raus med bygg eller rug da, for da trenger gjæra litt hjelp etter min erfaring.)
Ikke har jeg smør i brødene heller, men jeg har litt rapsolje på bakefjøla når jeg elter deigen. Det får holde. (dessuten er fjøla lettere å få ren hvis jeg baker ut med olje isteden for mel)

Når jeg har eltet sammen deigen deler jeg i to eller tre, alt etter hvor mye deig jeg har. Jeg former emnene til brød og har dem i formene. Ingen forheving her altså. Jeg hever dem litt lengre i forma bare. Kanskje en time, kanskje 1 t 15 min. Du sjer no.


Jeg har selvsagt forvarmet ovnen til 200-ish grader, og steker brødene i nederste rille i omlag 45 min. Kanskje 50 minutter, alt etter som.

Her er de, vidundrene:

Jeg aner ikke hvordan de smaker enda, men noe sier meg at de er gode også idag.  Ikveld blir det nybakt brød med kaviar. Det tror jeg er noe av det beste jeg vet. Masse karbohydrater sikkert, men også vitaminer, mineraler, omega-3 og jeg vet ikke hva.

Ann-Sisilie

Tankeoverflod omkring rettssaken.

Jeg har ikke sett så veldig mye fra den pågående 22.juli-rettssaken. Jeg er litt ambivalent. På en måte er det en viktig rettssak, av stor historisk betydning etter det jeg mener. Jeg tror det er viktig at Folket får ta del i den, men jeg er enig i at det ikke skal sendes på tv. Jeg er helt enig i at han må få forklare seg, da jeg har stor tro på ytringsfrihet, selv om jeg nødvendigvis tar avstand fra mye av det som blir ytret. Sterk grunnleggende avstand i akkurat denne saken.

En del av meg vil fortrenge ham, men en annen del av meg er nysgjerrig på denne mannen. Hvem er han? Hvordan har han blitt sånn? Når har han blitt sånn? Hvordan har han kunnet holde sine planer og sin grunnleggende ondskap hemmelig for omverdenen? Er han emosjonell på noe som helst nivå utover sin egen eksistens? Jeg er overhodet ikke stolt av det, men det er noe med ham som fascinerer meg. Slettes ikke på noen god måte, det regner jeg med dere forstår. Jeg tror han fascinerer meg fordi han representerer den rake motsetningen av hva jeg tror på, hva jeg mener om menneskeverd, samhørighet og respekt. Jeg føler en så sterk avsmak for denne mannen at jeg selv begynte å gråte da TV2 viste ham gråte av sin egen propagandafilm.
 Jeg vil og vil ikke se ham snakke. Jeg vil se og lese fordi jeg tror det ligger i min natur å ville forstå andre mennesker og deres avgjørelser og handlinger. Jeg tror forresten dette er noe som ligger i de flestes natur, det er en del av det å være menneske. Etter det jeg har lest fra helt tilbake til 22.juli og til nå, så tror jeg jeg har forstått hvorfor han gjorde som han gjorde. Jeg forstår selvfølgelig ikke hva som får et menneske til å ta en slik beslutning og å gjennomføre handlingen. Det er jeg ekstremt glad for.

Hodet er fullt av tanker omkring denne saken og denne gåten av et menneskesinn. Er han tilregnelig eller ikke? Jeg har selvsagt en mening om dette også, men det er lett å sitte i sofaen og kretse rundt sin egen kløkt. Jeg tror rettspsykiaterne har hatt en vanskelig oppgave her, så jeg vet ikke om jeg skal si hva jeg tror. Uansett utfall så tror jeg ikke han ender opp med et vanlig fengselsopphold med 21 år (minus 6 år for god oppførsel). Dette er ikke en vanlig mann med en grov voldsepisode bak seg. Jeg tror nok det kommer til å være en mer omfattende oppfølging av denne fangen, uavhengig av hvor han blir å oppholde seg. Jeg har tillit til det norske rettsvesenet, for jeg har ikke annet valg.
 Etter å ha lest oppsummeringer og sett pressekonferanser med både forsvarere og aktorat, så ser jeg med egne øyne at ingen av dem er sjarmert av sjakalen og hans tynne røst. De lar seg ikke vippe av pinnen noen av dem. Det kjenner jeg som en trygghet. Det sirkulerer godt i hodene deres, og de er knallharde i utspørringen sin, begge parter. Det liker jeg. Plukk ham fra hverandre som den løken han er, tenker jeg da. Jeg kan ikke begripe at noe menneske kan sitte uberørt i 10 uker med dette trykket, daglige meditasjoner eller ei.

 Jeg ser at innlegget her er hakkete, det vandrer fra det ene til det andre, og jeg har vanskeligheter med å følge min egen tekst. Jeg har så mye på hjertet og i hodet om denne skrekken, og jeg har liksom ingen steder å gjøre av det.

For å ta litt til om straffeutmålingen og diverse scenarios (sånn som JEG ser dem, ikke slik de nødvendigvis er); Jeg har registrert at mange er redde for at han skal slippe ut etter kort tid dersom han blir dømt utilregnelig, og får tildelt den (tidligere i år ) nevnte diagnosen Paranoia Schizofrenia. Dette tror jeg er helt feil. Dersom han blir lagt inn for behandling vil han bli tvangsmedisinert med en cocktail av sterke medikamenter. Han vil aldri bli friskmeldt dersom diagnosen er korrekt, og han vil sitte i forvaring så lenge han lever. Han får behandling og og det kommer til syne et menneske. Vil han da forstå handlingene han gjorde i psykose? Vil han klare å ta det innover seg? Vil han klare å leve et tilnærmet normalt liv (innesperret eller fri)? Jeg har mine tvil.  Hvis diagnosen er feil, vil jeg tro at medikamentene ikke vil ha ønsket effekt, og han må til ny vurdering. Dersom han blir erklært frisk vil han ikke bli sluppet på gata med et klapp på skuldra og "lykke til".

Uansett utfall, jeg tror det skal ekstremt mye til før Anders Behring Breivik kommer ut i samfunnet igjen. Dersom han noen gang kommer ut i live tror jeg at A) han blir tatt livet av, eller B) han tar livet av seg selv. Så lenge A eller B er et alternativ tror jeg ikke han slipper ut. Når løslatelse er et tema tidligst i 2033 skal vi også huske på hvem som sitter i de stolene som skal behandle saken. Det er den generasjonen som er hardest rammet. De vil aldri glemme 22.juli 2012. Dersom han noen gang slipper fri vil han dessuten være under konstant overvåking, og en ny aksjon vil ikke være mulig for hans del.

Jeg vil presisere at dette er mine tanker, og mine meninger. Betraktningene er luftet for å få bedre plass til nye, friske tanker. Jeg vil tro at en del er uenige med meg, og det har jeg forståelse for. Dette er en sak som berører en mengde mennesker. Jeg legger ikke opp til en diskusjon om temaet, for det foreligger ingen fasit. Det er av en eller annen grunn viktig for meg at den som leser dette forstår hensikten min med å skrive det jeg gjør. Jeg er sint, jeg er redd, jeg er rasende, jeg er trist, jeg er oppgitt. I motsetning til ABB så er jeg veldig emosjonell i denne saken.

Neste innlegg skal handle om noe helt annet. Jeg må bare riste hodet litt først.

Ann-Sisilie