Spaltet personlighet i hverdagen

Et sted inni meg bor det en annet menneske. Hun har nok de samme verdiene som meg, men hun er annerledes likevel. Hun er besluttsom, hun er glad i fysisk fostring, hun er sosial, morsom og impulsiv. Hun spiser til faste tider og er opptatt av å spise det som hennes kropp best kan nyttegjøre seg av. Hun syns husarbeide er helt ok, og hagearbeid gjør hun mer enn gjerne. Dersom været er godt benytter hun anledningen til å gå lange turer i marka. Dersom været er labert drar hun til treningsstudioet og bygger kondis. Eller hun tar frem symaskina og syr noen lekre puter til sofaen. Eller hun baker noe godt som kan slenges i fryseren i tilfelle hun en dag får besøk. Hun tar frem tegnesaker rett som det er og skaper noe. Ikke nødvendigvis et prima resultat, da prosessen, det å tegne, er viktigere enn resultatet. Hun drar på besøk til vennene sine. Hun ringer dem som ikke bor så nærme, bare for å slå av en prat og høre hvordan de har det. Hun inviterer venner på middag.

Av og til kan det sive fragmenter av Henne opp til overflaten, og jeg kan merke henne som en slags hildring. Dessverre altfor sjelden og kortvarig.

I motsetning til Henne er jeg ofte ubesluttsom og kan i en avgjørelse velge minste motstands veg. Jeg er glad i gym, men ikke nok til å komme over dørstokkmila. Jeg er for tiden (og har vært en stund) ekstremt lite sosial og sitter for det meste hjemme. Jeg spiser for sjelden og er derfor altfor sulten når jeg skal handle og tilberede mat. Husarbeide er noe av det verste jeg vet, spesielt koppvask. Jeg liker følelsen og lukta av rent hus, men der er resultatet adskillig viktigere enn prosessen for å si det sånn. Jeg har nesten aldri vært i marka etter at jeg flyttet til Trondheim. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå, og jeg liker ikke så godt å gå i skogen alene. Jeg elsker å gå i fjæra, men det blir liksom ikke til at jeg gjør det når jeg må planlegge å gjøre det. Symaskina står og støver ned. Jeg baker brød, thats it. Jeg kan ta frem tegnesakene fordi jeg har lyst til å tegne, men jeg legger dem tilbake igjen med uforettet sak da jeg slett ikke er inspirert til å tegne. Jeg husker ikke sist jeg var på besøk til noen. Sist jeg slarvet i telefonen ver det ikke jeg som ringte. Venner har ikke blitt invitert på middag på uminnelige tider. Jeg kan fortsette i en evighet, men jeg blir bare trist og sur av det.

Så sånn er jeg.

Hvordan skal jeg få lokke frem Hun andre? Den Andra Kvinnan, for å kalle henne det? Jeg vet jo at hun er der. Hvordan kan jeg bytte, slik at Hun blir det mennesket jeg er, så kan heller fragmenter av dagens versjon sive frem av og til? Er det vanlig å føle seg slik fra tid til annen? Er jeg bare et menneske med en viljestyrke av dårlig kvalitet?

Det er skikkelig frustrerende. Jeg håper våren med alle sine mirakler kan virke inn på meg også, mentalt. Det er mye morsommere å være hun andre.

Ann-Sisilie