The horror of PMS

Premenstruelt syndrom. Det er ikke til å spøke med. Det er faktisk blodig (!) alvor for mange av oss menstruerende damer som det heter. Grusomt uttrykk forresten. Det høres ut som om vi er kronisk menstruerende, men det vet vel alle sammen ikke er riktig. Hadde vi menstruert hele tiden ville vi aldri hatt PMS. PREmenstruell... Get it?
Altså; Jeg merker at noe er på gang når jeg får sykelig lyst på noe søtt. Aller helst sjokolade. En diger plate med luftig Stratos. Jeg synes alltid det er veldig godt med sjokolade, men har ingen problemer med å gå forbi sjokkishylla når jeg er i butikken. Jeg gjør det ikke for å være flink og dyktig fordi det er midt i uka engang. MEN. Plutselig kan jeg ikke leve uten Stratos, og da skal det ikke mer enn ett sekunds betenkningstid før jeg kobler dato og årsak. The cursed and hated Pi Em Ess has returned. Greit. Om ikke ankomst er godkjent, så i allefall notert og motvillig akseptert. Nå må det kriges mot viljen i et par dager. Da blir man ganske grinete skal jeg si dere, dere som ikke vet hva denne styggedommen dreier seg om. Blir man "fratatt" et primærbehov, så blir man grinete, og i disse dagene er Stratos et primærbehov så godt som noen. FAQ (nei, det er ikke et frequently asked question, men det ser kult ut å skrive FAQ) Uansett;
FAQ: Hvorfor spiser du ikke bare en plate Stratos og lever lykkelig i hele PMS-perioden?
Svar: Fordi sjokolade og andre herlige sukkerarter er som Det Forbudte Eple. Det gjør problemet bare verre, og kroppen er enda vondere å bo i.
FAQ: Hvorfor?
Svar: Aner ikke. Jeg gidder ikke å lete etter svaret heller. Let selv. Det burde stå noe på Google.

Okei, så klarer jeg å karre meg over den verste kneika på et par dager, og tror at nå er livet som silke. Dette tror jeg hver eneste måned. Er ikke det fornektelse så vet ikke jeg. Jeg tar selvfølgelig feil hver eneste måned også, for nå kommer salthungeren. Den er mer gjenkjennelig, for den kan komme utenom pms også, men aldri med samme makt som i den nevnte perioden. Det er som å være under besettelse av en demon. For å beskrive bedre hvordan jeg føler meg; Tenk dere jenta i "Eksorsisten".  Jeg er overbevist at damene man ser på disse filmene (det er jo alltid damer) ikke er besatt av hverken Beelsebub, Baal eller Lucifer, de er premenstruelle og er fratatt sine primærbehov, hva de enn måtte være. Dette varierer har jeg hørt, men sjokolade synes å være en fellesnevner. (For dere som ikke vet hvem Beelsebub, Baal og Lucifer er, så bør dere åpne Bibelen av og til, ærlig talt).
Denne salthungerperioden er enda hardere å komme forbi, og dersom jeg ikke klarer å holde ut er straffen desto verre. Kroppen sparer på vannet i utgangspunktet i denne perioden (i allefall min kropp), og salt binder som kjent vann til kroppen. Ergo; enda mer vann som skal lagres på strategiske plasser.
FAQ: Hvorfor sparer den på dette vannet?
Svar: Fordi Eva spiste eplet en gang i en av Mosebøkene. (jeg aner ikke)
FAQ: Hvor er "strategiske plasser" på kroppen?
Svar: Hvor tror du? I venstrearmen? (tosk)

En eller annen gang glipper det i disse dagene, som idag, da jeg ved en tilfeldig razzia i kjøkkenskapene etter Stratos fant en bit Eldorado maripanpølse. En sånn marsipan som man lager kakepynt og konfekt av. Den har blitt liggende siden den er ubrukelig og fæl. De burde ikke hatt lov til å kalle det marsipan, for jeg nekter å tro det er mandler i driten. Sukkermasse med et par mandeldråper tenker jeg vi sier. Vel, jeg fant ved en tilfeldig stratosrazzia en bit Eldorado sukkermasse med mandeldråper, og klarte ikke å styre meg. Resultat; kvalme og hodepine.
FAQ: Har dette sammenheng med PMS?
Svar: Vanskelig å si om resultatet skyldes pms eller kvaliteten på sukkerproduktet, men årsaken til at jeg valgte å spise marsipanen skyldes utelukkende min "tilstand". (det var Beelsebub som sa jeg skulle gjøre det).

Etter å ha vært premenstruell 12 ganger i året siden jeg var 11,5 år, så trodde jeg at jeg var ganske erfaren med min pms, men etter fylte 30 begynte den å forandre på reglene. Før var den litt pjusk, litt napping i magen og litt ømme pupper, men nå er den altså som beskrevet over. Og jeg har ikke kommet til puppene enda! Jeg har fått utlevert tre ganger mer puppemasse enn jeg strengt tatt behøver, og alt dette blir som betente vannmeloner midt i salthungerperioden. Er det rart at man blir litt nedfor?

For jeg blir ganske nedfor og lettrørt. Ingen lykkelige gjenforeninger takk! Heller ingen tragiske hendelser og skjebner og slike ting. Jeg klarer ikke å la være å gråte. Jeg gråter ofte til film uansett jeg altså, men når tårene triller til Hotell Cæsar, da vet du at ikke alt er på G, ikke sant? Jeg blir ikke så mye hissigere enn vanlig tror jeg, men jeg blir veldig nærtagende, og tærne mine blir så store at det er vanskelig å ikke tråkke på dem på ett eller annet tidspunkt (dette var et metafor, følger du med eller?)

Jeg vil avslutte med en artig notis jeg fant på Wikipedia;
En rekke evolusjonære begrunnelser for syndromet har blitt foreslått. En av disse er teorien om at PMS er et epifenomen av den naturlige seleksjonen som tilfaller andre faser av den hormonelle syklusen, ved at PMS fører til «intensivering av mannlig iver ved neste fruktbare fase», og at symptomene leder kvinnen til å avvise infertile menn. "... Et partnerskap mellom en ufruktbar mann og en potensielt fruktbar kvinne vil ha en tendens til å bryte sammen, hvilket igjen vil gi anledning til å danne et nytt partnerskap. Jo større grad av fiendtlighet fra den premenstruelle kvinnens side, desto raskere vil en fruktbar parring kunne skje. " Enhver teori måtte kunne redegjøre for hvorfor fenomenet har vedvart over betydelig evolusjonær tid, da PMS ser ut til å affisere en dyreart som bavianer også.

Jeg har selvfølgelig et par replikker til denne notisen; "intensivering av mannlig iver ved neste fruktbare fase". Jeg kan ikke se å ha mottatt noen intensivering av noe slag. Ikke at jeg synes det er rart når jeg ser i teksten over hvordan jeg har beskrevet meg selv. Lenger ned i artikkelen; "Jo større grad av fiendtlighet fra den premenstruelle kvinnens side, desto raskere vil en fruktbar parring kunne skje. " Jeg kan ikke se at jeg kan være mer fiendlig enn som tidligere beskrevet, besatt og alt, men jeg er da fremdeles barnløs i en alder av snart 36. Denne artikkelen holder ikke vann Wikipedia. Useriøse nettsider er det verste jeg vet!

Ann-Sisilie

Den norske kulturen?

Jeg leste nettopp en artikkel som en venn postet på facebook.(jeg vil fremheve at han nok har samme syn som meg på styggedommen) Artikkelen handlet om Den norske motstandsbevegelsen. (denne her)  Det nye innen nynazisme og/eller høyreekstremisme der altså. Jeg måtte poste den selv også, med noen få ord på siden som jeg skrev i affekt. Jeg har tenkt på saken de siste timene, og jeg har kommet frem til at jeg ikke kan la det bli med en notis på facebook og et par syrlige ord. Jeg syns nemlig saken er så horribel, at jeg må prøve å vise verden at jeg sterkt tar avstand fra slike grupperinger. (jaja, nå er jeg ikke akkurat en verdenskjent blogger, men det får være. Et sted må man begynne)
 En av de hundre tingene som provoserer meg med denne gruppen, "motstandsbevegelsen" , er at de har tilkarret seg en tittel med en tung og modig historie. Jeg tenker på motstandsbevegelser rundt om i Europa under 2.verdenskrig, som kjempet med det de eide og risikerte liv og lemmer for å stanse nettopp nazister. Dette er stikk motsatt av hva den nye motstandsbevegelsen er for meg. Jo, de vil stanse muslimer og deres tro og påvirkning, men jeg syns det er en både blek og misforstått kopi av hva det jeg tror folk flest forbinder med ordet motstandsbevegelse.

Jeg har skjønt at mange er redde for muslimer. Jeg kan derimot ikke helt forstå hvorfor. Hverdagsmuslimen som vi møter i det daglige er ikke så fryktelig forskjellig fra oss som vi tror. De har en annen kultur, men jeg tror nok mange av dem gjerne vil ta til seg litt av vår kultur også, akkurat som vi forventer (men de får ikke gå i 17.mai-tog da, det får være grenser)(?!)
 I følge en artikkel jeg leste for en stund siden, av en dansk dame som hadde studert muslimer i ulike land i 9 år (tror jeg det var), og hatt flere intervjurunder med tusenvis av muslimer. Hennes påstand etter disse årene er at det, hvis man sammenligner f.eks praktiserende kristne og praktiserende muslimer, så er prosentandelen forbausende lik. Den største forskjellen er at JEG ikke kaller meg kristen, fordi jeg ikke er praktiserende, og til tross for at jeg bor i et "kristent" land. En ikke-praktiserende muslim vil likevel kalle seg muslim, selv om han ikke lever etter muslimske regler og normer. Altså; en muslim trenger ikke å være mer muslimsk en jeg er kristen. Dermed vil han/hun heller ikke overta landet vårt og gjøre kirkene om til moskeer. De vil bare ikke være en del av krigen. Eller kanskje var de til og med en del av en motstandsbevegelse i hjemlandet sitt, og har en dødsdom hengende over seg dersom de reiser hjem.

Jeg er enig i at enkelte ekstreme islamske skikker er forkastelige, og da tenker jeg spesielt på kvinnesynet og dets skamferdsel av både kropp og sinn fra jentene kommer til verden. Dette vil jeg ikke bare ha fjernet fra landet jeg bor i, men jeg vil ha det fjernet fra kloden. Men dette handler om å opplyse disse delene av verden om at INGEN kan akseptere det, uavhengig av hvilke land det forekommer i. Dette er noe helt annet en det Motstandsbevegelsen står for. Jeg tror ikke de bryr seg nevneverdig om jentene i enkelte land i Afrika blir frarøvet sin klitoris så lenge de slipper å ha Mohammed som nabo.

Jeg er redd for nynazistene. Jeg er mye mer redd for nynazister og høyreekstremister enn for muslimer. Hadde jeg hatt barn ville jeg mye heller at de skulle ha et naturlig forhold til innvandrere, og å ha muslimske venner, enn at de skulle havne sammen med "motstandsbevegelsen".

I et flygeblad Den norske motstandsbevegelsen har delt ut på Fosen står det at de kjemper mot de krefter som vil ødelegge vårt land og kultur. Når jeg leste dette fikk jeg gåsehud, for, jeg kan ikke huske at jeg noengang i mine 35 år har lært at hat er en del av norsk kultur. Jeg kan heller ikke huske å ha lært at utfrysing av innvandrere er en del av vår kulturarv. Jeg kan definitivt ikke huske å ha lært at å gå i tog med nazistiske symboler er en stolt norsk tradisjon!

Disse løse kanonene (DNMB og andre nynazistiske organisasjoner) har også ofte en hang til å fremelske vikingene. Intet ondt om vikinger, jeg har alltid vært fascinert av denne epoken av Skandinavia. Vikingene ER en del av vår kulturarv, men jeg har aldri fått forståelsen av at vikingene var spesielt lite tolerante overfor resten av verden? De reiste jo rundt og handlet i alle verdenshjørner og lærte nye kulturer og kjenne. Jeg forstår simpelthen ikke koblingene mellom nynazistiske/nasjonalistiske grupper og vikingene? Jeg vil snarere kalle dette et misbruk av historien.

Jeg prater meg vekk. Dette er et tema som får harmen til å dirre i meg, og fingrene hamrer skinnløse over tastaturet. Jeg må nok gi meg før jeg får for høyt blodtrykk.

Det mest idiotiske kommer her; "vi må ta vare på vår kultur, og ingen andre får leke i våres hage. Vi kan derimot reise til syden og presse vår ENESTÅENDE kulturarv nedover ørene på spanjolene, og gjøre store deler av Spania til norske KOLONIER"!!! Men det er jo på ferie, så det teller ikke. Og hva med alle misjonærene? De er sikkert fredelige nok, men prinsippet, folkens. Er dere med på hva jeg mener her? Snakk om å glemme å sope for sin egen dør.

Nå må jeg faen meg ha meg en røyk.

Ann-Sisilie
-stolt nordkvinne, med håp om en bedre verden for alle på kloden! Unntatt nynazister.

Irritasjonsmomenter, (del 3)

På tide å få ut litt mer frustrasjon. Du er kanskje en av dem som mener jeg har for mye aggresjon i meg  (og dere kan forsåvidt ha rett i det), og synes at jeg vrenger ut av meg for mye eder og galle. Jeg oppfordrer deg da til å lese en annen blogg, gjerne en rosa en, og tenk i ditt stille sinn at det er bedre å skrive det ut enn å ty til vold. Det mener nå i alle fall jeg, så her kommer det;

BUSSPASSASJERER
Jeg tar ofte buss, og det er egentlig et irritasjonsmoment i seg selv, siden jeg bor så nært sentrum at jeg burde ta i bruk apostlenes hester isteden. Uansett, jeg tar nå ofte buss da, og det er det mange som gjør. Veldig mange. Med store sekker og vesker. Ofte er det fullt, og det kan by på problemer når man skal forbi og ut. En særs enkel ting som kunne gjøre problemet mindre er å SETTE SEG I ET LEDIG SETE! Jada, jeg vet at veldig mange vil vise seg frem i sin spreke positur og stå, siden det vil være et nederlag å ville sitte. Tenk om man kunne tenke som så at A) av trafikksikkerhetsmessige grunner ville det vært en fordel om flest mulig satt i et sete i en eventuell kollisjon. B) Det ville vært plass til flere på bussen hvis folk ikke okkuperte ståplassen FORAN setet, og heller satte seg. Et menneske på en ståplass foran et tomt sete tar i praksis opp TO plasser. Hvis man står av hensyn til eldre/gravide/barn, så kan man heller sette seg, for så å reise seg og overlate plassen til en annen dersom behovet skulle melde seg. C) Dersom man sitter langt bak i bussen (eller hvor som helst egentlig) og skal av før alle andre, er det tilnærmet umulig å komme forbi alle menneskene og sekkene før bussen kjører igjen. Så må man rope da. "HEY, bussmann, jeg vil gjerne av her!"
 En annen ting med noen busspassasjerer er at de har skylapper og registrerer ikke folk rundt seg. En albue dunkende i hodet under en busstur, om turen er aldri så kort, er sterkt irriterende. Det samme er de tidligere nevnte sekkene. "DU BLIR STØRRE HVIS DU HAR EN TURSEKK PÅ RYGGEN" har jeg lyst til brøle, men de ville ikke ha forstått hva jeg mente, for de står alltid, og vil aldri få en tursekk i trynet så lenge de står.
 Når bussturen endelig er over og jeg skal av, synes det som om det alltid er en eller annen idiot som stopper like utenfor utgangen. "jeg er av bussen, hvor skal veien gå idag mon tro" ser det ut som de tenker, og gjør ingen mine til å flytte seg, slik at andre kan få komme av bussen.

FLYPASSASJERER
Når jeg skal ut å fly vil jeg helst sitte ved vinduet. Dette av flere årsaker. Det er for eksempel mye mer spennende og drømmende å se ut vinduet enn å se rett inn i en seterygg toppet med et flassende hode, eller å få serveringstralla dunkende i albuen med jevne mellomrom. Dette gjelder under flyturen selvsagt. En av hovedgrunnene til setevalget mitt har sammenheng med landingen, og det at man skal av. Scenario; "dunk" flyet lander. (På charterfly blir landingen gjerne etterfulgt av applaus. Jeg kan ikke begripe hvorfor, jeg får aldri applaus når jeg har vært flink og gjort jobben min tilfredsstillende. Dette med applausen er et helt annet irritasjonsmoment, og skal ikke med her, det var bare en liten detour.) Når flyet har taxet seg nesten frem til gaten begynner moroa. "please be seated and keep your safetybelts on until the sign is switched off" sier damen i høyttaleranlegget. På hver eneste flyvning sier hun det.
Likevel: "klikk""klikk""klikk""klikk""klikk" (setebelter som løses ut)
deretter "pling""pling""dingdong"(mobiltelefoner slås på, de har jo vært av i hundre år, minst, man kan ha fått en sms fra naboen, eller jobben, eller noen andre veldig viktige personer). Det er ett eller annet med flylandinger som skaper et eller annet stress hos de fleste av mine medpassasjerer, om det er et konkurranseinstinkt som slår inn eller akutt klaustrofobi er ikke godt å si, men ALLE sammen vil være førstemann ut av flyet. De reiser seg og står lutrygget under bagasjehyllene og vil presse seg frem i midtgangen, men der står jo Ola og Kari og tar på seg jakka, gestikulerer eller river i kofferter i bagasjehylla. Alt dette 5 minutter før flypersonalet i det hele tatt har åpnet utgangsdøra. Hvis man sitter nærmest midgangen får man opp til flere ting i ansiktet. F.eks en rumpe, en mage eller et genitalieområde, i tillegg til bagasje i hodet. Jeg sitter som regel innerst og slumrer meg gjennom denne farsen, eller kikker nysgjerrig rundt meg for å se om det ikke snart oppstår en konflikt. Jeg har ikke opplevd store konfikter, men utålmodige kofferter som deiser ned i utålmodige hoder skaper ofte et litt ampert stemningsleie, og flere hevede øyenbryn. Jeg godter meg der jeg sitter. Flyet går faktisk ikke videre før alle er av folkens, ta det med ro! Omsider kommer man seg av flyet, og det er på tide å hente bagasjen. Bagasjebåndet har enda ikke spor av en eneste koffert, men folk står pakket som sild i tønne rundt hele båndet. Slik står de, og når koffertene endelig kommer er det umulig å komme til for å hente kofferten sin. Jeg har sett min egen være med runde på runde før jeg har kommet helt frem til båndet, og da blir jeg jaggu møtt med sure blikk fordi jeg fikk kofferten min FØR de som sto der først.

Folk altså. Jeg begynner å tro at jeg skulle ha bodd på en øde øy, så jeg hadde sluppet alle molboene rundt meg.

Bare så jeg har sagt det, så vet jeg at jeg også irriterer folk. Jeg håper de har en egen blogg der de kan skrive ut sin frustrasjon. Jeg tror ikke jeg er bedre enn andre, jeg får fnatt av meg selv også. Oftere enn dere tror sikkert. Jeg har bare litt kort lunte i forhold til slike IDIOTISKE saueflokker. Ikke et vondt ord om sauer heller forresten, ikke en eneste sau har irritert meg så vidt jeg kan minnes.

Vel. Dette var dagens utblåsning. Jeg vedder alle mine høyresko på at det er flere som kjenner seg igjen i disse irritasjonsmomentene, det kan umulig være bare meg!

Ann-Sisilie

Vi skriver 2012. Tenk på det.

 For et par og tjue år siden var jeg skikkelig hekta på science fiction. Stephen King-aktig science fiction og fremmede galakser og jeg vet ikke hva. Da var altså 2012 så høyt opp og langt frem, at det var vanskelig å forestille seg hvordan det ville bli. Det jeg så for meg var flyvende biler og romvesener. Om ikke akkurat grønne menn og aliens, så var jeg i allefall helt sikker på at farlige virus, parasitter og sykdommer kom seglende inn fra verdensrommet, slik at vi måtte ha masker for å beskytte oss med. Nesten slik man ser i den nye tv-serien Terra Nova. (jeg er selvfølgelig hekta på den...). En annen ting jeg var nesten helt sikker på var at maten og kjøkkenet som institusjon kom til å bli helt annerledes enn det det var i 1990. Den største forskjellen jeg kan se er at krydderbeholdningen teller mer enn salt, pepper, gastromat, karri og kanel. Ja, også fikk jeg selvfølgelig alt servert før, og nå må jeg lage alt selv. Akkurat det var enklere og mer bekvemt i 1990... Vel, vi har nå i det minste ikke byttet ut maten med kapsler med matsmak, slik jeg fryktet av hele mitt hjerte. Etter nok ei juleuke med mat og snavel som et hovedfokus så kan jeg bare bekrefte at jeg tok skammelig feil for 20+ år siden. Takk og pris.

I og med at man omsider har fått et nytt år servert i fanget, burde man kanskje få brukt det til noe fornuftig. Jeg har aldri hatt nyttårsforsetter bortsett fra det året Marita og jeg skulle gjøre det motsatte av alle andre. De andre skulle slutte å røyke, og vil skulle røyke på oss bronkitt før februar var over. Det gikk ikke. Jeg mistet dermed all tro på nyttårsforsetter. Neida, men jeg har alltid vært litt redd for dette med forsetter. Det føles nesten litt klaustrofobisk å ha et forsett hengende over seg. En Herr Forsett som med sine argusøyne nesten setter begrensninger isteden for muligheter. Tullete sier du? Ja, jeg vet. Dårlige unnskyldninger, helt sikkert, men sånn føles det altså. Derfor har jeg operert med Nyttårsfortsetter isteden. Med T i. Jeg skal fortsette å tro på det gode i mennesket. Jeg skal fortsette å forsøke å gjøre mitt beste. osv. I år skal jeg bryte min egen regel og ha forsetter. Årets første liste kommer her;

1) Jeg skal forsøke å bryte ned noen barrierer som har bygd seg opp i årenes løp.
2) Jeg skal forsøke å være mer imøtekommende og inkluderende.
3) Jeg skal besøke venner oftere, også de som bor et stykke unna, slik at det krever ørlitegrann planlegging.
4) Jeg skal være flinkere til å ta vare på meg selv, også hjernen.
5) Jeg skal være mer forstandig i bruk av penger.
6) Jeg skal forsøke å bli et større menneske i en mindre kropp.
7) Jeg skal ikke kjøpe potetgull når jeg er sulten, men MAT.
8) Jeg skal ikke være så redd for å forsøke noe nytt.
9) Menn er ikke farlige, bare litt vanskelige for meg å forstå. Jeg skal forsøke å lære litt mer om disse vakre vesenene slik at det blir litt lettere å kommunisere med dem.
10) Jeg skal lære meg MINST fem helt nye ting iløpet av 2012. 5 ordetlige ting altså, ikke å skrive navnet mitt med venstre hånd eller noe sånt.

Nå har jeg skrevet det, så da må jeg forsøke å følge opp også. Jeg vet at noen savner at røykeslutt står på lista mi. Jeg vil presisere at dette ikke er for å utelukke røykeslutt i 2012, men jeg tror det må helt annet krutt til enn en viss dato for at jeg skal slutte å røyke. Jeg kan si det sånn at dersom røykeslutt hadde stått på denne lista, så hadde alt annet blitt brutt før det kinesiske årsskiftet.( For dere som ikke følger med i verden; Kinesisk nyttår faller vanligvis på den andre nymånen etter vintersolverv, en gang mellom 21. januar til 21. februar.)

Jeg ønsker alle som leser dette tullet her et riktig riktig godt nytt år. Må det bli et år fullt av opplevelser, sjelefred og gode øyeblikk, slik at det kan avle enda flere opplevelser og enda flere øyeblikk i neste år og året etter det og året etter det. Jeg håper på en ny tidsregning. Det er nå det starter! (guri, så pompøst). Uansett; Gratulerer med nytt år!

Ann-Sisilie