The horror of PMS

Premenstruelt syndrom. Det er ikke til å spøke med. Det er faktisk blodig (!) alvor for mange av oss menstruerende damer som det heter. Grusomt uttrykk forresten. Det høres ut som om vi er kronisk menstruerende, men det vet vel alle sammen ikke er riktig. Hadde vi menstruert hele tiden ville vi aldri hatt PMS. PREmenstruell... Get it?
Altså; Jeg merker at noe er på gang når jeg får sykelig lyst på noe søtt. Aller helst sjokolade. En diger plate med luftig Stratos. Jeg synes alltid det er veldig godt med sjokolade, men har ingen problemer med å gå forbi sjokkishylla når jeg er i butikken. Jeg gjør det ikke for å være flink og dyktig fordi det er midt i uka engang. MEN. Plutselig kan jeg ikke leve uten Stratos, og da skal det ikke mer enn ett sekunds betenkningstid før jeg kobler dato og årsak. The cursed and hated Pi Em Ess has returned. Greit. Om ikke ankomst er godkjent, så i allefall notert og motvillig akseptert. Nå må det kriges mot viljen i et par dager. Da blir man ganske grinete skal jeg si dere, dere som ikke vet hva denne styggedommen dreier seg om. Blir man "fratatt" et primærbehov, så blir man grinete, og i disse dagene er Stratos et primærbehov så godt som noen. FAQ (nei, det er ikke et frequently asked question, men det ser kult ut å skrive FAQ) Uansett;
FAQ: Hvorfor spiser du ikke bare en plate Stratos og lever lykkelig i hele PMS-perioden?
Svar: Fordi sjokolade og andre herlige sukkerarter er som Det Forbudte Eple. Det gjør problemet bare verre, og kroppen er enda vondere å bo i.
FAQ: Hvorfor?
Svar: Aner ikke. Jeg gidder ikke å lete etter svaret heller. Let selv. Det burde stå noe på Google.

Okei, så klarer jeg å karre meg over den verste kneika på et par dager, og tror at nå er livet som silke. Dette tror jeg hver eneste måned. Er ikke det fornektelse så vet ikke jeg. Jeg tar selvfølgelig feil hver eneste måned også, for nå kommer salthungeren. Den er mer gjenkjennelig, for den kan komme utenom pms også, men aldri med samme makt som i den nevnte perioden. Det er som å være under besettelse av en demon. For å beskrive bedre hvordan jeg føler meg; Tenk dere jenta i "Eksorsisten".  Jeg er overbevist at damene man ser på disse filmene (det er jo alltid damer) ikke er besatt av hverken Beelsebub, Baal eller Lucifer, de er premenstruelle og er fratatt sine primærbehov, hva de enn måtte være. Dette varierer har jeg hørt, men sjokolade synes å være en fellesnevner. (For dere som ikke vet hvem Beelsebub, Baal og Lucifer er, så bør dere åpne Bibelen av og til, ærlig talt).
Denne salthungerperioden er enda hardere å komme forbi, og dersom jeg ikke klarer å holde ut er straffen desto verre. Kroppen sparer på vannet i utgangspunktet i denne perioden (i allefall min kropp), og salt binder som kjent vann til kroppen. Ergo; enda mer vann som skal lagres på strategiske plasser.
FAQ: Hvorfor sparer den på dette vannet?
Svar: Fordi Eva spiste eplet en gang i en av Mosebøkene. (jeg aner ikke)
FAQ: Hvor er "strategiske plasser" på kroppen?
Svar: Hvor tror du? I venstrearmen? (tosk)

En eller annen gang glipper det i disse dagene, som idag, da jeg ved en tilfeldig razzia i kjøkkenskapene etter Stratos fant en bit Eldorado maripanpølse. En sånn marsipan som man lager kakepynt og konfekt av. Den har blitt liggende siden den er ubrukelig og fæl. De burde ikke hatt lov til å kalle det marsipan, for jeg nekter å tro det er mandler i driten. Sukkermasse med et par mandeldråper tenker jeg vi sier. Vel, jeg fant ved en tilfeldig stratosrazzia en bit Eldorado sukkermasse med mandeldråper, og klarte ikke å styre meg. Resultat; kvalme og hodepine.
FAQ: Har dette sammenheng med PMS?
Svar: Vanskelig å si om resultatet skyldes pms eller kvaliteten på sukkerproduktet, men årsaken til at jeg valgte å spise marsipanen skyldes utelukkende min "tilstand". (det var Beelsebub som sa jeg skulle gjøre det).

Etter å ha vært premenstruell 12 ganger i året siden jeg var 11,5 år, så trodde jeg at jeg var ganske erfaren med min pms, men etter fylte 30 begynte den å forandre på reglene. Før var den litt pjusk, litt napping i magen og litt ømme pupper, men nå er den altså som beskrevet over. Og jeg har ikke kommet til puppene enda! Jeg har fått utlevert tre ganger mer puppemasse enn jeg strengt tatt behøver, og alt dette blir som betente vannmeloner midt i salthungerperioden. Er det rart at man blir litt nedfor?

For jeg blir ganske nedfor og lettrørt. Ingen lykkelige gjenforeninger takk! Heller ingen tragiske hendelser og skjebner og slike ting. Jeg klarer ikke å la være å gråte. Jeg gråter ofte til film uansett jeg altså, men når tårene triller til Hotell Cæsar, da vet du at ikke alt er på G, ikke sant? Jeg blir ikke så mye hissigere enn vanlig tror jeg, men jeg blir veldig nærtagende, og tærne mine blir så store at det er vanskelig å ikke tråkke på dem på ett eller annet tidspunkt (dette var et metafor, følger du med eller?)

Jeg vil avslutte med en artig notis jeg fant på Wikipedia;
En rekke evolusjonære begrunnelser for syndromet har blitt foreslått. En av disse er teorien om at PMS er et epifenomen av den naturlige seleksjonen som tilfaller andre faser av den hormonelle syklusen, ved at PMS fører til «intensivering av mannlig iver ved neste fruktbare fase», og at symptomene leder kvinnen til å avvise infertile menn. "... Et partnerskap mellom en ufruktbar mann og en potensielt fruktbar kvinne vil ha en tendens til å bryte sammen, hvilket igjen vil gi anledning til å danne et nytt partnerskap. Jo større grad av fiendtlighet fra den premenstruelle kvinnens side, desto raskere vil en fruktbar parring kunne skje. " Enhver teori måtte kunne redegjøre for hvorfor fenomenet har vedvart over betydelig evolusjonær tid, da PMS ser ut til å affisere en dyreart som bavianer også.

Jeg har selvfølgelig et par replikker til denne notisen; "intensivering av mannlig iver ved neste fruktbare fase". Jeg kan ikke se å ha mottatt noen intensivering av noe slag. Ikke at jeg synes det er rart når jeg ser i teksten over hvordan jeg har beskrevet meg selv. Lenger ned i artikkelen; "Jo større grad av fiendtlighet fra den premenstruelle kvinnens side, desto raskere vil en fruktbar parring kunne skje. " Jeg kan ikke se at jeg kan være mer fiendlig enn som tidligere beskrevet, besatt og alt, men jeg er da fremdeles barnløs i en alder av snart 36. Denne artikkelen holder ikke vann Wikipedia. Useriøse nettsider er det verste jeg vet!

Ann-Sisilie