Fjerngjengeri og egen uvitenhet

Jeg har et par ting jeg ønsker å ta opp, og dessuten et par ting jeg vil spørre om. Spørsmålene kommer til slutt, for jeg gruer meg til å spørre om noe jeg antar jeg burde vite.

Først kommer altså de to tingene jeg ønsker å ta opp. Hvis dere skulle være i tvil, så er dette ting jeg hisser meg opp over.

Fjerngjengere

Jeg vil egentlig kalle dem søvngjengere, men siden de pr.definisjon er våkne kaller jeg dem fjerngjengere isteden.
Jeg har nesten gitt opp å sykle til jobben, for i midtbyen er det helt umulig å komme frem med sykkel på fortauene. Jeg vil anslå at 75% av fotgjengerne går med nesen i mobiltelefonen. "Du er ikke nødt til å oppdatere facebookstatusen din når du går i trafikken" har jeg lyst til å skrike. Har de enda gått i en rett linje, da hadde det ikke vært noe problem å komme seg forbi, MEN, de virrer til høyre og venstre, de stopper plutselig opp for så å ta et stort skritt til siden. "Du kan da bare ringe i bjella di" tenker du kanskje. Jo, takk, det har jeg prøvd, men det hjelper så lite når fjerngjengeren har høretelefoner stappet i ørene.

Jeg sverger på at jeg en vakker dag kommer til å utsette noen for en liten "ulykke" fordi de ikke ser eller hører. En dytt i leggen om ikke annet.

Dersom du er en av disse fjerngjengerne kan du anse deg selv som advart. Ha EN sans ledig om ikke annet, ellers kan du takke seg selv dersom du blir påkjørt.


Fortauets Herskere

En annen trussel i trafikkbildet mitt er barnevognmafiaen. Jeg har ingenting imot verken mødre, barn eller barnevogner, men det trigger en hissigrød nerve i hjernen min når de kommer fire i bredden på fortauet. Ingen viser antydning til å slippe noen frem, men durer på som om de er fortauenes herskere, og vi andre er deres undersåtter. Gamle damer, barn, krykkegjengere, du og jeg må skritte ut i Olav Tryggvassons gate (eksempel på sterkt trafikkert veg) fordi barnevognmafiaen ikke kan gå to og to, men fire i bredden.
Jeg forstår at man skal slippe frem barnevogner, og hjelpe barnevognføreren på bussen osv, men ærlig talt.

Bare som et bonusspørsmål;
Har du noen gang sett menn med barnevogn være like hensynsløse som kvinner med barnevogn?
Nei, tenkte meg det.

Nå har jeg fått ut fotgjengergrumset for denne gang, så nå kommer de litt pinlige spørsmålene, som avslører min uvitenhet om ting som sikkert er allemannsvisdom.
Au.


INDIE/INDIEROCK

Dette begrepet kommer ikke lenger inn i hjernen enn pannebrasken.
Jeg kan spørre folk;
"hva slags musikk liker du da"?
"Jeg liker indie" svarer de.
"åja" svarer jeg, for jeg vet ikke om indie er noe jeg selv liker.

Jeg har fått presentert indierock, og jeg har likt det, men HVA er det som kjennetegner og bestemmer betegnelsen indie og indierock? Kan man like noen band som hører til denne kategorien, men ikke andre? Kan man fremdeles si at man liker indierock, selv om man kanskje liker bare en brøkdel?

Jeg har gått og trodd at betegnelsen "indie" kommer av at et band ikke er signert av et stort plateselskap, altså at de er uavhengige.

Det er her jeg får problemer, for jeg kan ikke HØRE på et band om et stort plateselskap har tatt dem under vingene eller ei. Dermed lurer jeg på om det er andre kjennetegn som er gyldige nå til dags.
Dette kan dere gjerne svare på dere som vet det. Dessuten kan dere fortelle meg om jeg liker indierock eller ikke, for det vet jeg ikke.


WI-FI eller ei?

Jeg bruker ofte telefonen min til datamorsomheter.
Hva er det beste alternativet for meg da? Skal jeg slå på wi-fi eller skal jeg bruke nettverket som ligger i mobilabonnementet? (Jeg vet ikke engang om det er det det heter)
I dette øyemed er jeg interessert i å spare penger selvsagt. Er det billigere å bruke wi-fi? Er det bare innbildning, eller bruker telefonen mer strøm når den står på wi-fi?

Forklar meg på norsk er dere snille. Jeg klarer ikke å følge med!


Ann-Sisilie

Tour de l'âme

For dere som ikke er så stødige språkmessig betyr -l'âme- sjelen. Jeg er ikke så språkmektig selv, derfor brukte jeg google translate. Jeg bruker google translate for det det er verd. Ripe i lakken, I know.

Inspirasjonen til denne uhyre gjennomtenkte tittelen er den pågående Tour de France. Selvfølgelig.
Det fascinerer meg hvert eneste år at denne rundturen på sykkel inspirerer en hel mengde menn til å kjøpe ekstremt dyre sykler, og dertil egnet utstyr. Det skjer en forvandling hos disse mennene, som både er vittig, litt teit, men også inspirerende. De aller fleste av dem som jeg ser langs veien er relativt voksne, enda flere er nokså korpulente, men felles for dem alle er at samtlige bærer den gule ledertrøya.

Jeg tenker meg at de i barndoms år kanskje var spreke, at idrett ikke bare var noe de drev med, men at det var en del av den naturlige hverdagen. Omtrent på samme måte som å puste, spise og sove. Kanskje gled denne tilværelsen over i lange og mange år på skolebenken, jobb, karriere, koner og barn. Jeg har verken mange år på skolebenken bak meg eller karriere, ei heller mann og barn, men treningshverdagen min ble igjen på den andre siden av tusenårsskiftet.

På en måte synes jeg det er litt småteit at en mann i 50-åra prøver å være Thor Hushovd, men samtidig er jeg litt misunnelig. Jeg tror menn lettere lar seg rive med av sine helter, og Thor Hushovd er da virkelig en helt så god som noen! Kanskje er det lettere å leke sykkelfantom (selv om ikke The Thor er med i touren i år), enn å finne frem sin indre indianer eller cowboy. Det er nok lettere å forklare en gul trøye enn tomahawk eller revolverbelte.

Når det er sagt, så tror jeg menn har lettere for å huske og  å hedre sine barndoms helter enn kvinner. Jeg synes å ha observert at menn i lek med barn har lettere for å leve seg inn i leken, enn det vi kvinner har. I allefall jeg. Jeg er ikke redd for å leke med barn, men jeg tror min selvbevissthet hindrer meg i å VÆRE en indianerprinsesse, jeg kjenner godt at jeg bare later som. Dessuten er det ikke Månestråle jenter drømmer om å være nå til dags, såpass har jeg skjønt, dermed kommer jeg til kort.

(en liten digresjon det siste avsnittet her, men disse har jeg alltid plass til).

Tilbake til l'âme, altså sjelen. Tour de l'âme, en reise i sjelen (LOL som de sier nå om dagen)
Jeg har skrevet så mangt og så mye når det gjelder meg selv så langt i år, om både nyttårsforsetter, zenpubertet osv, men ingenting har egentlig skjedd. Dette beror selvfølgelig på min egen nummenhet når det gjelder forandring.

Mitt nyeste prosjekt handler om selvaksept. Jeg må akseptere at jeg er som jeg er, for ellers har det ingen hensikt at andre gjør det. Første øvelse i operasjonen var å reise til Syden og strippes ned til bikini uten å skamme meg. Det klarte jeg. (med bravur til meg å være, om jeg skal si det selv).
Neste steg er å droppe kritiserende dameblader. Jeg er nødt til å innse at alt for mye energi går med på å gremmes over alle slanke- og skjønnhetstipsene, især når alle bildene er retusjerte i tillegg.
Jeg skal begynne og trene igjen. Ikke for at jeg skal se ut som at jeg er retusjert, men fordi jeg har tenkt å leve til jeg er 100 år minst, og jeg akter ikke å  bruke rullator i 50 av dem pga min egen latskap.

Det er her alle disse Hushovdene med gul ledertrøye og livstruende trange sykkelbukser med innlagt bleie kommer inn;

(triumferende heltemusikk som på film spiller i bakgrunnen)

Hver eneste en jeg ser skal jeg saluttere og gi honnør, om ikke annet i mitt indre.
De skal være min inspirasjon, for de viser at de selv har blitt motivert til bevegelse!
De beviser for alle som ferdes langs trønderske veier at de leter frem sin sjels proffsyklist, samme hvor korpulente eller magre de er!

Jeg mener det! Jeg er klar over at de nok kan virke hemmende for trafikken hist og her, men come on!

Jeg liker dem.
Kanskje mest fordi de ikke ser seg selv som teite fordi de har på seg en gul ledertrøye, selv om det ser skikkelig vittig ut.

Respekt!

Ann-Sisilie

Tjukkebolla reiser til Syden

Tjukkebolla tenkte seg om. Hun hadde akkurat lagt på røret etter å ha snakket med sin gode venninne Sibyll i telefonen. De hadde blitt enige om å tilbringe en uke på Kypros sammen denne sommeren. Om tre uker for å være nøyaktig. Lengten etter sol og alt for høye temperaturer hadde gjort avgjørelsen enkel. De hadde frydet seg i telefonsamtalen, og giret hverandre opp over dette fantastiske påhittet, og de hadde laget en stor greie av at det gikk an å søke etter reiser Fra Trondheim- Til Syden. Ikke spesifisert reisemål der altså. De hadde sammen kommet frem til at Fig Tree Bay på Kypros var både vakkert, klimatisk perfekt, og det kostet ikke en hel formue å reise dit heller. De hadde lykkelige tatt farvel og lagt på.

Etter bare noen få minutter kom den kvalmende følelsen igjen. Hvordan skulle hun, Tjukkebolla, klare å skjule sin egen kropp i et land der temperaturen er så høy at klær ikke bare er overflødige, men også nærmest en mare? Dette var et alvorlig dilemma. I utgangspunktet var bikini et høyst utelukket alternativ, men på stranda i Syden var det kanskje det eneste alternativet?

 Hun lette i hukommelsen etter ferieminnene fra to år tilbake. Da hadde Sibyll og Tjukkebolla vært i Tyrkia. I august til og med. Med temperaturer mellom 35 og 45 varmegrader hadde hun ikke hatt annet valg enn å vise seg i bikini.
 Hun husket godt første dagen på stranda. Det var mange som allerede lå til grilling, selv om de hadde møtt opp på stranda tidlig på formiddagen.
Hun skammet seg over sin egen kropp, stor og hvit som den var, og tenkte den gangen at hun måtte minne om Moby Dick.

 Først hadde hun prøvd å gjøre seg usynlig da hun skulle kle av seg sommerkjolen, men det fant hun fort ut var nytteløst. Å forsøke å trylle av seg en klam sommerkjole med nett eleganse og sjarm er en uoppnåelig bragd for ei Tjukkebolle.
    Forsøk nr to var å smyge kjolen av, og med ett visst hell klarte hun det, men dog ikke særlig grasiøst, ei heller usynlig. Hun hadde gjemt seg bak solbrillene og kikket stjålent rundt for å telle antall lattermilde fjes. Ikke et eneste menneske viste tegn til å ha bivånet denne revyaktige opptredenen.
 Takknemlig hadde hun sunket ned på solsengen, fremdeles i et forsøk på å være smidig og grasiøs, samtidig som hun skammet seg. Ikke bare skammet hun seg over kroppen sin i sin store helhet, men også over forsøkene på å være noe annet enn hun var.
  Den andre dagen gikk det lettere. Kjolen ble vrengt over hodet kjapt og smertefritt, dog med et årvåkent øye på de nærmeste naboene.
Etter hvert som dagene gikk ble hun mer og mer komfortabel i sitt eget skinn. Det gikk smått om senn opp for henne at folk flest ikke reiser til syden for å ligge på stranda og gjøre narr av andre. De bryr seg ikke. Hun gledet seg over at skrekkscenarioet hun hadde plantet i sitt eget hode ikke stemte. Hun hadde alltid sett for seg, nærmest som en sannhet, at alle som er på ei strand i syden er tatt fra Baywatch. Slanke atletiske kropper med bronsefarget glød i huden, som vrikker seg på spenstige lange ben i sanden. Det var ikke sånn.

Tjukkebolla kom tilbake til virkeligheten igjen. Hun prøvde å holde fast ved tanken om at Det er ikke sånn i Syden. Det er ingen Baywatchstrand vi skal til. Det er glorete russere, høyrosa briter, jålete partysvensker, gladtjukke dansker, og Sibyll og Tjukkebolla fra selveste trøndelag. Fin blanding. Perfekt. Hun trengte ikke å gå ned 30 kg på 3 uker likevel. Glem det, det er for sent uansett. Hun trøstet seg dessuten ondskapsfullt med at Sibyll hadde en egen tilbakevendende Tyrkiakvise som dukker opp i ansiktet hver gang hun skal til Syden. Denne gangen var intet unntak, det visste hun med sikkerhet.

Med disse tankene slo hun seg sånn passe til ro med Problemstilling nr 1.

 Problemstilling nr 2 kom som lyn fra klar himmel.

Hun måtte gå igang med forberedelsene.
Hun lette på nytt i hukommelsen, (slik som så mange ganger før) etter sydeuropeere i stamtavlen. Heller ikke denne gang kunne hun finne noen. Årsaken til denne evinnelige søken etter svar kom av en usedvanlig kraftig hårstamme på utsatte områder. "Intet nordisk over den" humret hun for seg selv. Hun kikket forsiktig på voksremsene hun hadde liggende etter tidligere forsøk på å tøyle denne viljen til vekst. Skulle hun våge...?

Et plutselig mot kom over henne, og før hun visste ordet av det hadde hun klasket et par remser hårfjeringsvoks på bikinilinjen. Hun angret øyeblikkelig.
Smerten som jog i det hun rev til, fjernet alle resterende tanker om bikiniskrekk på et nanosekund. Likevel klarte hun å mobilisere krefter til å fortsette. Etter å ha øst ut eder og galle nok til å brenne alle broer til et fremtidig etterliv i Himmelen måtte hun sette en stopper for selvtorturen.
Den ene glatte stripa på høyre legg fikk bare skinne blank og fin. Trusekanten ble fin da, tenkte hun selvtilfreds. Det var da noe.

Hun var utslitt og svett, men hun gledet seg til å reise til Syden.

Nå måtte hun bare lete etter passet mens hun husket det...



Ann-Sisilie


P.S: For deg som ikke kjenner til hårfjerningsvoks fra før kan jeg si at har du først montert stripene på kroppen, så finnes det en eneste metode å få den av. Såpevann er ikke et alternativ her må du tro.

Irritasjonsmomenter (del 4)

Jeg begynner å tro at jeg nærmer meg en slags bitter tilstand, for det er alltid noe som irriterer meg. Jeg er for lite raus og tålmodig når det gjelder folk, så jeg burde absolutt tenke på å flytte til et folketomt sted. Jeg forsøker å ikke la meg irritere, men det går sjelden lang tid før jeg merker at kjevene strammer seg så det knirker i tennene og at øyenbrynene er både stramme og spisse.

HANDLEKØ (og dette vet jeg med sikkerhet er en irritasjon jeg deler med flere)

Jeg står i handlekø og skal betale varene mine. Går fint det, jeg har blitt mer tålmodig når det gjelder venting i kø enn jeg var før. Det jeg kan irritere meg over i selve køa er at jeg ikke tok med handlekurv denne gangen heller, slik at varene står i fare for å falle i gulvet når jeg blir sliten i armene (jeg skulle jo bare ha en pakke smør). Ja, og så kan jeg irritere meg over at folk mener fjerting i kø er OK køkultur.
Men, den store irritasjonen min i en handlekø er at kunden bak meg ikke holder litt avstand når jeg skal slå koden eller lete frem penger. Noen står til og med og ser på når jeg skal slå koden. De gjør det nok ikke for å lære seg koden min, det er helt sikkert bare en refleks at man kikker i retning av en bevegelse. Jeg kan likevel ikke fordra det. Dette gjelder forøvrig også i minibanken. En gang var det en mann som stilte seg opp ved siden av meg når jeg skulle ta ut penger, og så på da jeg stakk inn kortet. Han reagerte ikke når jeg gav ham The evil eye engang. Han ble først oppmerksom på sin uhøflighet da jeg spurte om han ville se etter om jeg var verd å rane. Altså; det går ikke merkbart fortere selv om du henger i kragen på den foran!

LAVT BLODSUKKER

"Blodsukkerverdier under 4 mmol/l kalles lavt blodsukker, eller hypoglykemi. Hos personer som ikke har diabetes skjer dette veldig sjelden."(sitat hentet fra Wikipedia, nett-doktoren la lista helt ned til 2 mmol/l)
Selv om du er sulten og tung i hodet fordi du ikke har spist, så er ikke blodsukkeret pr.definisjon lavt. Jeg har mange ganger målt blodsukkeret, både når jeg har vært mett, og når jeg har vært så sulten at jeg kunne gjort meg til drapskvinne for et knekkebrød. Det laveste jeg har målt er 4,3 mmol/l. Jeg hadde stort behov for påfylling av næring, men blodsukkeret var fremdeles innenfor "normalen". Det høyeste jeg har målt på meg selv er forresten like under 8 et sted. Jeg har dermed ikke spesielt ustabilt blodsukker, selv om jeg kan bli både kvalm,surrete og ekstremt sur om jeg er sulten. Det er en del av en diagnose dette med lavt blodsukker. Jeg forstår at man på folkemunne kan si at man har lavt blodsukker, men etter min mening vil det da være det samme som å si at man har migreneanfall fordi man har vondt i hodet. Jeg vet godt at det er uenigheter rundt dette, men jeg synes det er litt trist at man må låne deler av diagnoser som til dels er alvorlige, fordi det bedre skal forklare hvor sulten man er.

ENGELSK I DEN NORSKE DAGLIGTALEN

Her er jeg selv en versting. Jeg blir egentlig fryktelig irritert når folk bruker engelske låneord når de snakker. Jeg er akkurat likedan, så jeg blir nøyaktig like irritert over meg selv på dette punktet. Anyway- jeg prøver å dempe meg når jeg blir oppmerksom på min dårlige uvane, my bad habit der altså. Jeg kan finne på å bytte ut ordet "pinlig" med "awkward" for eksempel, hva er DET å komme med? "det var skikkelig awkward assa".
Jeg tror jeg begynte med det fordi vi var noen som begynte å tulle med det, også har jeg liksom ikke klart å slutte, og det har vokst seg til en særs annoying uvane.
Særlig er det irriterende når noen fornorsker engelske ord, for eksempel; "den "naila" du gitt".
Jeg ser jeg har et enormt forbedringspotensiale på dette området. Jeg skal begynne å øve meg med en gang så jeg ikke blir like bad som danskene, som legger ting i sin pocket isteden for i lomma.

God weekend!

Ann-Sisilie

Spaltet personlighet i hverdagen

Et sted inni meg bor det en annet menneske. Hun har nok de samme verdiene som meg, men hun er annerledes likevel. Hun er besluttsom, hun er glad i fysisk fostring, hun er sosial, morsom og impulsiv. Hun spiser til faste tider og er opptatt av å spise det som hennes kropp best kan nyttegjøre seg av. Hun syns husarbeide er helt ok, og hagearbeid gjør hun mer enn gjerne. Dersom været er godt benytter hun anledningen til å gå lange turer i marka. Dersom været er labert drar hun til treningsstudioet og bygger kondis. Eller hun tar frem symaskina og syr noen lekre puter til sofaen. Eller hun baker noe godt som kan slenges i fryseren i tilfelle hun en dag får besøk. Hun tar frem tegnesaker rett som det er og skaper noe. Ikke nødvendigvis et prima resultat, da prosessen, det å tegne, er viktigere enn resultatet. Hun drar på besøk til vennene sine. Hun ringer dem som ikke bor så nærme, bare for å slå av en prat og høre hvordan de har det. Hun inviterer venner på middag.

Av og til kan det sive fragmenter av Henne opp til overflaten, og jeg kan merke henne som en slags hildring. Dessverre altfor sjelden og kortvarig.

I motsetning til Henne er jeg ofte ubesluttsom og kan i en avgjørelse velge minste motstands veg. Jeg er glad i gym, men ikke nok til å komme over dørstokkmila. Jeg er for tiden (og har vært en stund) ekstremt lite sosial og sitter for det meste hjemme. Jeg spiser for sjelden og er derfor altfor sulten når jeg skal handle og tilberede mat. Husarbeide er noe av det verste jeg vet, spesielt koppvask. Jeg liker følelsen og lukta av rent hus, men der er resultatet adskillig viktigere enn prosessen for å si det sånn. Jeg har nesten aldri vært i marka etter at jeg flyttet til Trondheim. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå, og jeg liker ikke så godt å gå i skogen alene. Jeg elsker å gå i fjæra, men det blir liksom ikke til at jeg gjør det når jeg må planlegge å gjøre det. Symaskina står og støver ned. Jeg baker brød, thats it. Jeg kan ta frem tegnesakene fordi jeg har lyst til å tegne, men jeg legger dem tilbake igjen med uforettet sak da jeg slett ikke er inspirert til å tegne. Jeg husker ikke sist jeg var på besøk til noen. Sist jeg slarvet i telefonen ver det ikke jeg som ringte. Venner har ikke blitt invitert på middag på uminnelige tider. Jeg kan fortsette i en evighet, men jeg blir bare trist og sur av det.

Så sånn er jeg.

Hvordan skal jeg få lokke frem Hun andre? Den Andra Kvinnan, for å kalle henne det? Jeg vet jo at hun er der. Hvordan kan jeg bytte, slik at Hun blir det mennesket jeg er, så kan heller fragmenter av dagens versjon sive frem av og til? Er det vanlig å føle seg slik fra tid til annen? Er jeg bare et menneske med en viljestyrke av dårlig kvalitet?

Det er skikkelig frustrerende. Jeg håper våren med alle sine mirakler kan virke inn på meg også, mentalt. Det er mye morsommere å være hun andre.

Ann-Sisilie

Gammeldagse karbobrød

Min mor er et unikum på kjøkkenet, og jeg mener at hun garantert kunne måle seg med hvilken som helst Hellstrøm på en god dag. Hun har flere hyllemeter med kokebøker som hun aldri bruker. Hun bare leser i dem, og inspireres til å diske sammen de mest fortryllende retter og bakverk. Det eneste jeg irriterer meg over når det gjelder hennes uovertruffenhet på kjøkkenet er at det ikke går an å lire av henne oppskrifter. Ikke fordi oppskriftene hennes er hemmelige, neida, hun bruker ikke oppskrifter.
Her følger en dialog fra det virkelige liv;

Jeg;  mamma, kan jeg få oppskriften på den italienske salaten din?
Mamma;  nå igjen?
Jeg;  ja, jeg har glemt den.
Mamma;  hahaha, men jeg har da ingen oppskrift.
Jeg;  lat som du har det da, for å hjelpe meg på veg.
Mamma;  jaja, du tar litt skinke og litt gulrøtter, kanskje litt Boston agurkmix. Ja, litt av "det" og litt av "det". Du sjer no.
"du sjer no"
Det er standard. Jeg kan ikke SE om dette kommer til å smake godt.
Det samme når det gjelder brød. Jeg er på en måte kresen når det gjelder mitt daglige brød, og velger å bake det selv for å få det grovt nok. Dessuten vet jeg hva som bor i brødet hvis jeg baker det selv. Siden jeg flyttet for meg selv for 16 år siden har jeg prøvd å bake et identisk brød som mamma, men det har jeg gitt opp for lengst. "Du tar no litt kveitmel å en pakke grovbakst å litt frø å litt gjær å litt vattn. Ja du SJER no".


Idag baker jeg brød, og siden det er så moderne å vise hvordan man baker sitt brød så skal jeg gjøre det jeg og.

Jeg glemte å ta bilde av deigen i bollen, men her er bollen i allefall:

Dessuten kan jeg legge ved et bilde av brødene som står til heving;

Når det gjelder oppskriften skal dere få den her, sånn som jeg har lært at oppskrifter skal deles;

Ann-Sisilies grovbrød 
23/4-2012-varianten


Grunnpakke;

Altså;
1 pakke Matpakkebrød, fås kjøpt i de fleste dagligvarebutikker
1 goood dæsj byggmel, men aldri mer enn 30% av den totale melmengden da byggmel har dårlig heveevne.
1 neve og en dæsj sesamfrø
1-2 never linfrø
1 neve og en dæsj gresskarkjerner
2 never brødkrydder fra Fjellurt
1 pakke tørrgjær
litt varmere enn fingervarmt vann, ca en liter ble det idag.

På en optimal bakedag hadde jeg hatt valnøtter i brødene også, men de har jeg spist opp.

Jeg bruker ikke søtt i brødene. (hvis jeg ikke har vært ekstra raus med bygg eller rug da, for da trenger gjæra litt hjelp etter min erfaring.)
Ikke har jeg smør i brødene heller, men jeg har litt rapsolje på bakefjøla når jeg elter deigen. Det får holde. (dessuten er fjøla lettere å få ren hvis jeg baker ut med olje isteden for mel)

Når jeg har eltet sammen deigen deler jeg i to eller tre, alt etter hvor mye deig jeg har. Jeg former emnene til brød og har dem i formene. Ingen forheving her altså. Jeg hever dem litt lengre i forma bare. Kanskje en time, kanskje 1 t 15 min. Du sjer no.


Jeg har selvsagt forvarmet ovnen til 200-ish grader, og steker brødene i nederste rille i omlag 45 min. Kanskje 50 minutter, alt etter som.

Her er de, vidundrene:

Jeg aner ikke hvordan de smaker enda, men noe sier meg at de er gode også idag.  Ikveld blir det nybakt brød med kaviar. Det tror jeg er noe av det beste jeg vet. Masse karbohydrater sikkert, men også vitaminer, mineraler, omega-3 og jeg vet ikke hva.

Ann-Sisilie

Tankeoverflod omkring rettssaken.

Jeg har ikke sett så veldig mye fra den pågående 22.juli-rettssaken. Jeg er litt ambivalent. På en måte er det en viktig rettssak, av stor historisk betydning etter det jeg mener. Jeg tror det er viktig at Folket får ta del i den, men jeg er enig i at det ikke skal sendes på tv. Jeg er helt enig i at han må få forklare seg, da jeg har stor tro på ytringsfrihet, selv om jeg nødvendigvis tar avstand fra mye av det som blir ytret. Sterk grunnleggende avstand i akkurat denne saken.

En del av meg vil fortrenge ham, men en annen del av meg er nysgjerrig på denne mannen. Hvem er han? Hvordan har han blitt sånn? Når har han blitt sånn? Hvordan har han kunnet holde sine planer og sin grunnleggende ondskap hemmelig for omverdenen? Er han emosjonell på noe som helst nivå utover sin egen eksistens? Jeg er overhodet ikke stolt av det, men det er noe med ham som fascinerer meg. Slettes ikke på noen god måte, det regner jeg med dere forstår. Jeg tror han fascinerer meg fordi han representerer den rake motsetningen av hva jeg tror på, hva jeg mener om menneskeverd, samhørighet og respekt. Jeg føler en så sterk avsmak for denne mannen at jeg selv begynte å gråte da TV2 viste ham gråte av sin egen propagandafilm.
 Jeg vil og vil ikke se ham snakke. Jeg vil se og lese fordi jeg tror det ligger i min natur å ville forstå andre mennesker og deres avgjørelser og handlinger. Jeg tror forresten dette er noe som ligger i de flestes natur, det er en del av det å være menneske. Etter det jeg har lest fra helt tilbake til 22.juli og til nå, så tror jeg jeg har forstått hvorfor han gjorde som han gjorde. Jeg forstår selvfølgelig ikke hva som får et menneske til å ta en slik beslutning og å gjennomføre handlingen. Det er jeg ekstremt glad for.

Hodet er fullt av tanker omkring denne saken og denne gåten av et menneskesinn. Er han tilregnelig eller ikke? Jeg har selvsagt en mening om dette også, men det er lett å sitte i sofaen og kretse rundt sin egen kløkt. Jeg tror rettspsykiaterne har hatt en vanskelig oppgave her, så jeg vet ikke om jeg skal si hva jeg tror. Uansett utfall så tror jeg ikke han ender opp med et vanlig fengselsopphold med 21 år (minus 6 år for god oppførsel). Dette er ikke en vanlig mann med en grov voldsepisode bak seg. Jeg tror nok det kommer til å være en mer omfattende oppfølging av denne fangen, uavhengig av hvor han blir å oppholde seg. Jeg har tillit til det norske rettsvesenet, for jeg har ikke annet valg.
 Etter å ha lest oppsummeringer og sett pressekonferanser med både forsvarere og aktorat, så ser jeg med egne øyne at ingen av dem er sjarmert av sjakalen og hans tynne røst. De lar seg ikke vippe av pinnen noen av dem. Det kjenner jeg som en trygghet. Det sirkulerer godt i hodene deres, og de er knallharde i utspørringen sin, begge parter. Det liker jeg. Plukk ham fra hverandre som den løken han er, tenker jeg da. Jeg kan ikke begripe at noe menneske kan sitte uberørt i 10 uker med dette trykket, daglige meditasjoner eller ei.

 Jeg ser at innlegget her er hakkete, det vandrer fra det ene til det andre, og jeg har vanskeligheter med å følge min egen tekst. Jeg har så mye på hjertet og i hodet om denne skrekken, og jeg har liksom ingen steder å gjøre av det.

For å ta litt til om straffeutmålingen og diverse scenarios (sånn som JEG ser dem, ikke slik de nødvendigvis er); Jeg har registrert at mange er redde for at han skal slippe ut etter kort tid dersom han blir dømt utilregnelig, og får tildelt den (tidligere i år ) nevnte diagnosen Paranoia Schizofrenia. Dette tror jeg er helt feil. Dersom han blir lagt inn for behandling vil han bli tvangsmedisinert med en cocktail av sterke medikamenter. Han vil aldri bli friskmeldt dersom diagnosen er korrekt, og han vil sitte i forvaring så lenge han lever. Han får behandling og og det kommer til syne et menneske. Vil han da forstå handlingene han gjorde i psykose? Vil han klare å ta det innover seg? Vil han klare å leve et tilnærmet normalt liv (innesperret eller fri)? Jeg har mine tvil.  Hvis diagnosen er feil, vil jeg tro at medikamentene ikke vil ha ønsket effekt, og han må til ny vurdering. Dersom han blir erklært frisk vil han ikke bli sluppet på gata med et klapp på skuldra og "lykke til".

Uansett utfall, jeg tror det skal ekstremt mye til før Anders Behring Breivik kommer ut i samfunnet igjen. Dersom han noen gang kommer ut i live tror jeg at A) han blir tatt livet av, eller B) han tar livet av seg selv. Så lenge A eller B er et alternativ tror jeg ikke han slipper ut. Når løslatelse er et tema tidligst i 2033 skal vi også huske på hvem som sitter i de stolene som skal behandle saken. Det er den generasjonen som er hardest rammet. De vil aldri glemme 22.juli 2012. Dersom han noen gang slipper fri vil han dessuten være under konstant overvåking, og en ny aksjon vil ikke være mulig for hans del.

Jeg vil presisere at dette er mine tanker, og mine meninger. Betraktningene er luftet for å få bedre plass til nye, friske tanker. Jeg vil tro at en del er uenige med meg, og det har jeg forståelse for. Dette er en sak som berører en mengde mennesker. Jeg legger ikke opp til en diskusjon om temaet, for det foreligger ingen fasit. Det er av en eller annen grunn viktig for meg at den som leser dette forstår hensikten min med å skrive det jeg gjør. Jeg er sint, jeg er redd, jeg er rasende, jeg er trist, jeg er oppgitt. I motsetning til ABB så er jeg veldig emosjonell i denne saken.

Neste innlegg skal handle om noe helt annet. Jeg må bare riste hodet litt først.

Ann-Sisilie