Julekvad. Religiøst eller ei.

Jeg vil først (i få ord) erklære min holdning til kristendommen;
Jeg tror ikke på Gud. Så enkelt er det. Det kan tenkes det fantes en mann ved navn Jesus i Bethlehemstraktene for et par tusen år siden. Jeg vil tro de var flere faktisk, men jeg tror overhodet ikke på at han ble født av en jomfru eller at han kunne å gå på vannet. Kanskje kunne han helbrede syke sånn som Snåsakailln, men jeg tviler sterkt på at han gjorde vann til vin. Det ville i så fall være et villt partytriks.

Bibelen som oppslagsverk  for hvordan å oppføre seg er jeg svært kritisk til. Det er nesten på høyde med FRP. Noe er all right, men det som er på jordet er så til de grader på jordet at jeg ikke kan begripe at vi i en opplyst verden kan følge disse veiledningene. Dette skal vi ikke gå inn på nå, for da blir jeg sittende med et tisiders tiradeinnlegg, og det tror jeg ikke noen kan takle nå når vi har det så hyggelig.

Jeg mener ikke å tråkke på noen som lever etter sin kristne overbevisning, dette kan vi heldigvis velge selv. Jeg er enig i at menneskeverd, respekt, høflig tiltale, og det å ta vare på hverandre er ting vi burde verdsette mer, men det er strengt tatt ikke nødvendig å være kristen for å følge disse levereglene. De er ikke kristne fenomener, for vi vet at mennesker har fulgt disse selv før engler tilsynelatende forferdet hyrdene for så mange år siden.

Her kommer en påstand som kanskje kan komme som et sjokk for enkelte;

"Den nordeuropeiske julefeiringen er  en eldgammel fellesgermansk fest som er mye eldre enn kristendommen i våre områder."

Dette er et sitat fra internett. Jeg skal ikke ta æren for påstanden, jeg bare nevner det.

Likevel ble jeg litt trist da jeg nettopp leste en artikkel om at Human Etisk Forbund vil fjerne julesangene i skolen pga det kristne budskapet om Jesu fødsel. Argument; Vi lever i et flerkulturelt samfunn, og barn uansett tilhørighet, være seg religiøst eller ei, får tredd disse forkynnende sangene ned over ørene. Påstandsfraser i sangene som "...Guds sønn ble født...Vår frelser... Guds engler satt med fryd derom... osv, vil få barn til å tro at dette er sant. FAIL

Jeg mener følgende; Vi skal ikke undervurdere disse barna. De samme barna synger om julenissen som spiser grøt på låven, og som kommer ned pipa for å levere julegaver om natta. De fleste barn slutter å tro på julenissen relativt tidlig.
Jeg sidestiller Julenissen og Jesus et øyeblikk der altså, hvis det er greit.

 Hvis de tror på Jesus eller Julenissen, hva er så tragisk med det, annet enn at det berører de voksnes stolthet? Det er det ene, litt banale argumentet mitt.
Det andre, som er det egentlige poenget med hele innlegget her, er at jeg selv har sunget julekvad relativt høylytt i 36 år, og synes disse gamle julesalmene er vakre.

Nå kommer poenget;

Jeg tror ikke mer på Gud og den Jesus vi kjenner til fra Bibelen mer enn jeg tror på julenissen.
VOILA

Kan man ikke synge sanger om både julenissen og Jesusbarnet, og samtidig hylle det faktum at sola snur? SYNG sier nå jeg!

God Jõl!

Hjernens nattlige ablegøyer

"Drømmene er en kilde til visdom. Tolker du drømmer kan du finne svaret på spørsmål, skille mellom rett og galt, få advarsler eller oppnå personlig utvikling." 

Dette leste jeg nettopp på ei internettside om drømmer. Jeg har nemlig en drøm jeg gjerne vil ha klarhet i, for den har resultert i at jeg er sur på Kathrine Sørland, selv om jeg ikke kjenner henne. Er drømmen en advarsel mot nevnte kvinne, eller skal jeg bruke denne drømmen til personlig utvikling? Jeg er forvirret.

I drømmen jeg hadde inatt var jeg irritert for ett eller annet. Jeg var i et digert hotellkompleks, som også var et kjøpesenter. Hva jeg var irritert over er jeg heller usikker på, og jeg har kommet frem til at jeg sikkert drømte om det FØR jeg kom til dette hotellet.
 I foajeen (som befant seg i tiende og dermed øverste etasje praktisk nok) var det et område på omtrent 10 x 10 meter som hadde nedsenkbare trapper. Når senteret var stengt var trappene erstattet med gulv, og i åpningstiden var gulvet delt inn i flere seksjoner med smale trapper som var festet med wire. De hadde skilter som fortalte hvilken etasje de gikk til. Jeg husker at jeg tenkte at dette var en sær ordning som sikkert Kari Jaquesson sto i bresjen for, for man måtte opp i 10. etasje for å komme seg til en annen etasje, og ikke gå fra 1. til 2., videre til 3. osv. Forstå det den som kan.

Uansett; jeg gikk nå litt imellom etasjene og kikket etter kjoler. Det var hundrevis av kjoler i senteret, men bare ballkjoler og andre festkjoler. Da jeg hadde jobbet meg ned til en av de første etasjene kom jeg inn i en salong der det tok helt av med silke og perlebroderier. Jeg gikk meg på en av betjeningen, som viste seg å være ingen ringere enn Kathrine Sørland, som alltid strålende vakker selvfølgelig. Hun var pågående, men vennlig, og ville gjerne hjelpe meg å finne riktig kjole. Alle kjolene var i kuvøsestørrelse, og jeg husker at jeg tenkte at jeg heldigvis slapp å prøve noen bare for å glede min nye venninne Kathrine.

Med ett ser jeg en nydelig hvit kjole, som jeg aldri har sett maken til. Helt klart en brudekjole, av alle ting... Jeg snur litt på den og ser det henger en lapp på kjolen, med et navn på. Skreddersydd til en dame med samme størrelse som meg. Jeg hører et hvin fra den andre siden av butikken, og Kathrine Sørland kommer småløpende over gulvet mens hun roper henrykt at den MÅTTE jeg bare prøve!!
"Men den er jo sydd til en annen dame" sier jeg, " hun blir sikkert ikke lykkelig for at jeg prøver brudekjolen hennes".
"Har du tenkt å sladre?" utfordrer hun hviskende gjennom smilet sitt og ser seg stjålent omkring. "Prøv den nå!"
Jeg tenker at jeg kan sikkert slå ihjel tiden med å prøve denne brudekjolen, og tar med henger og kjole mot et prøverom.

Idet jeg skal gå inn i prøverommet blir jeg oppmerksom på at Sørland følger etter meg. Hun tar kjolen ut av hendene mine og henger den på et stativ i det enorme prøverommet, som forresten har full innredning som ei stue.

Hun tar meg litt til side og hvisker, selv om vi er alene.

"Nå må du ikke ta dette ille opp, for det jeg nå skal oppfordre deg til, er noe jeg råder alle kundene mine om å gjøre. Alle sammen altså. Du kommer til å føle deg så mye bedre etterpå".

Spenningen stiger.

"Jeg vil anbefale deg om å gå på badet og kaste opp litt. Det blir nesten som en ny morgen, du våkner på nytt, får roser i kinnene. Du blir skikkelig fin om du får kastet opp litt. Det trenger ikke å være mye engang".

Hun stirret meg rett inn i øynene og smilte, klemte armen min litt og nikket mot toalettet. Så gikk hun.

Hvordan skal jeg tolke dette? Jeg har aldri vært særlig opptatt av å være brud, og tanken på å kaste opp for å få på meg en kjole ville ikke ha falt meg inn i fylla engang.

Avslutter med et par sitat til fra den samme nettsiden som jeg siterte i begynnelsen av innlegget, bare for å kaste litt mer lys over saken, og kanskje forstå hva dette dreier seg om.

-"Du hadde ikke drømt hvis det var unyttig og meningsløst."
-"En drøm kan  prøve å fortelle deg noe fornuftig via symbolikk."

Dersom du er en drømmetyder av mindre eller større rang må du gjerne komme med forslag i kommentarfeltet. Jeg er blank.

Ann-Sisilie

Eplegele på øyemål

Jeg mangler evnen til å fatte meg i korthet. Jeg bare nevner det, i tilfelle du hadde tenkt å få en kjapp innføring i oppskrift og fremgangsmåte. Jeg kommer nok aldri til å gi ut noen kokebok, for den hadde blitt så tykk som Sagaen om Isfolket i ett og samme bind. Ikke for at den ville hatt så mange oppskrifter, men fordi jeg hadde skrevet side opp og side ned om uvesentligheter. Dronninga av digresjoner, det er meg.

Jeg var alltid med på bærturer når jeg var lita jente. Selv den gangen, på 70- og 80-tallet var det ikke sosialt akseptert å sette igjen barnet sitt hjemme når man ravet rundt i skogen etter bær. En annen årsak (som jeg ser i ettertid) var nok verdien i å være sammen, og å være sammen om å høste det skogen kunne by på. Jeg kan ikke huske annet enn at jeg likte bærturer, helt til jeg kom i ungdomsskolealder, og klaget og bar meg for at jeg måtte være med.

Til slutt fikk jeg valget; Jeg kunne godt være hjemme, men siden jeg ikke bidro til sankingen måtte jeg rett og slett klare meg uten syltetøy og saft. Fair enough. Hun trodde hun var smart, moren min, men jeg takket for tilbudet og ønsket dem god tur i skauen. Hun så ikke den komme, tenker jeg.

Det skal sies at jeg heller ikke spiste syltetøy og drakk saft etter dette, og det har igjen resultert i at jeg ikke er særlig glad i noen av delene den dag i dag.

Derimot har det seg slik at jeg har blitt særs glad i å produsere syltetøy, saft, gele osv. Konservering er tingen! Jeg smaker selvfølgelig på varene, og kjenner at det smaker godt, men jeg kommer ikke på å bruke noen av delene. Dermed pøser jeg alt over på arbeidskollegaer, venninner og mine stakkars foreldre, som jo har fryseren full av bær fra egne turer.

Dagens prosjekt er eplegele med rabarbra og kanel. (her følger en slags oppskrift)

I hagen her jeg bor er det et epletre med de nydeligste eplene jeg vet om. Aberet i år var at frosten kom før de ble modne. Jeg sto i snøstorm og plukket frosne epler, men har man epletre så høster man!

Etter å ha stått inne ei (god) stund, har de blitt litt myke og skrukkete i skallet. Pytt! Jeg skrelte og delte opp en anslagsvis 3-4 kg epler(kjeeedelig). I tillegg fant jeg om lag ½ kg rabarbra i fryseren fra i sommer som jeg helt hadde glemt. Jeg slengte dem i kasserollen sammen med eplene likeså godt, og hadde på litt vann (ca 2-3 dl)

Så var det meningen at dette bare skulle dampe seg selv. Jeg tok feil. Jeg satte platen på for mye og pratet i telefonen med min mor, og når jeg kom tilbake så var det bare en tykk eplegrøt i kasserollen. Vil man lage gele er dette noe man vil unngå, for geleen blir uklar og grumsete. Jeg dret i det og helte hele sulamitten i et gammeldags sileklede. (note to self, kjøp dampkoker før neste prosjekt)

Av all denne frukta fikk jeg hele 1 liter saft. Hurra liksom.

Jeg kokte opp safta med et par biter hel kanel, og etterpå hadde jeg i en pakke vidundermiddel (se bilde under) ,og litt under ett kg sukker. Jeg smaker alltid til med sukker når jeg bruker pektin, men disse eplene i samsmak med rabarbraen var sure mot det ekstreme, så da er det bare å pøse på.

Glassene har jeg alltid i stekeovnen på 100 grader mens jeg driver med kokingen, for da er de varme, rene og pene til å ta imot den varme safta. Lokk på, så er det fiks ferdig. De må riktignok stå til imorgen før geleen er stiv da, såpass skjønner du, ikke sant?

Ann-Sisilie, nå også husmor og kjerringemne.

The search for The Holy Equilibrium

Høsten har alltid gitt meg en slags nyttårsfølelse. Før var det med nytt skoleår, oppstart på håndballen, og den kjente og trygge hverdagen lager rammene for livet. Selv om jeg ikke har skolestart og håndball som markører lenger, så har jeg fremdeles denne følelsen av at året starter på nytt, og at arkene er blankere enn 1.januar. Ferien er over, og vi er tilnærmet fulltallig på jobb igjen. Byen bugner atter av læresugne studenter og friskt liv, og jeg blir motivert for forandring.

I dag har jeg gjort noe jeg har ønsket å gjøre i en evighet, nemlig å kaste badevekta. Den forhatte mobberen under skapet på badet. Mange tenker nok at dette ikke er noe å kalle en milepæl, men for meg så er det nettopp det.

Jeg er i utgangspunktet ikke så opptatt av antall kilo som knytter kroppen min til bakken, men det er så rart med det. Når jeg går på vekta og ser dette sifferet lyse imot meg som en trussel, så blir jeg trist. Jeg glemmer at jeg kan være fin, jeg glemmer å føle meg sexy, og det eneste jeg klarer å tenke på at alle sammen helt sikkert synes jeg er et fleskeberg. Sånn som samfunnet er idag, så er det ikke rom for fleskeberg. Jeg opplever at folk snakker annerledes til meg enn de tynne og pene, og dette synes jeg er urettferdig.

Nå generaliserer jeg, jeg vet det, men når jeg havner i det så alt for kjente sumpområdet i hjernen så er dette det eneste jeg legger merke til.

 Sannheten er at jeg omgir meg med elskverdige mennesker, og jeg har et større knippe nære venner enn det mange andre har, og er skikkelig heldig. Jeg elsker dem alle sammen!

Vel, nok mumling om andres fordommer, for nå skal jeg tvinge meg selv i en god stim. Eller som en kollega ville ha sagt; Jeg skal koble meg på en oppdrift.

Trinn 1: Badevekt- SAYONARA!!
Trinn 2: Detox-express. Rensekur jeg har prøvd med hell tidligere. Om den har en faktisk virkning eller om det dreier seg om placebo er uinteressant. Så lenge jeg føler forandring selv så er virkningen reell nok for meg.
Trinn 3: Jeg har faktisk kjøpt meg ny badevekt, MEN det er en slik en som ikke avslører antall kilo, bare om jeg går opp eller ned. F.eks;  -400 gram høres lite ut, men det er faktisk en hel smørpakke. Siden konkurranseinstinktet så til de grader er til stede, vil jeg tro det er lettere å motiveres når jeg slipper å se de skrikende tallene jeg skammer meg slik over.
Trinn 4: Jeg skal aktivt forsøke å stresse ned. Jeg havner lett i en ond spiral når det gjelder stress. Jeg stresser på jobben, jeg stresser hjemme, jeg stresser når jeg har ferie, jeg stresser når jeg skal sove. Jeg tåler å ha det travelt og hektisk, men jeg tåler dårlig å være stressa. De to trenger ikke engang å henge sammen. Når jeg stresser blir jeg vanskelig å ha med å gjøre, jeg blir sur, jeg blir sutrete, jeg blir hissig, jeg sover dårlig som igjen fører til at jeg blir enda surere osv. Dessuten går jeg opp i vekt. Raskt. Det er akkurat som om kroppen som organisme slutter å fungere som den skal når jeg stresser. Jeg spiser ikke annerledes engang, det har jeg undersøkt.

Jeg hadde ikke tenkt å si noe om dette her, det er for mye fokus på vekt som det er etter min mening. Dessuten har jeg sagt en del om det tidligere også. Gjentakelser er ikke det beste jeg vet akkurat, men skitt, la gå!

Men, dette innlegget handler ikke bare om vekt, men om likevekt. Equilibrium. (deilig ord, ikke sant)? Det er den jeg er på leting etter. Jeg vil forsøke, helhjertet, å finne en balanse. Det betyr kanskje å finne en måte å gå ned i vekt på, men samtidig huske å kose meg i livet, være meg, smile, le, drite i kommentarer (som jeg ikke kan dra nytte av på det egosentriske planet) og rett og slett bli glad i meg selv.

Jeg skal bli en hot mama. En hot big mama med alt for store pupper og rak rygg. Jeg gleder meg.

Let the games begin!

(men først skal jeg på kino og spise popcorn med cheddarpulver, fordi det er så jævla DIGG)


Ann-Sisilie

Fjerngjengeri og egen uvitenhet

Jeg har et par ting jeg ønsker å ta opp, og dessuten et par ting jeg vil spørre om. Spørsmålene kommer til slutt, for jeg gruer meg til å spørre om noe jeg antar jeg burde vite.

Først kommer altså de to tingene jeg ønsker å ta opp. Hvis dere skulle være i tvil, så er dette ting jeg hisser meg opp over.

Fjerngjengere

Jeg vil egentlig kalle dem søvngjengere, men siden de pr.definisjon er våkne kaller jeg dem fjerngjengere isteden.
Jeg har nesten gitt opp å sykle til jobben, for i midtbyen er det helt umulig å komme frem med sykkel på fortauene. Jeg vil anslå at 75% av fotgjengerne går med nesen i mobiltelefonen. "Du er ikke nødt til å oppdatere facebookstatusen din når du går i trafikken" har jeg lyst til å skrike. Har de enda gått i en rett linje, da hadde det ikke vært noe problem å komme seg forbi, MEN, de virrer til høyre og venstre, de stopper plutselig opp for så å ta et stort skritt til siden. "Du kan da bare ringe i bjella di" tenker du kanskje. Jo, takk, det har jeg prøvd, men det hjelper så lite når fjerngjengeren har høretelefoner stappet i ørene.

Jeg sverger på at jeg en vakker dag kommer til å utsette noen for en liten "ulykke" fordi de ikke ser eller hører. En dytt i leggen om ikke annet.

Dersom du er en av disse fjerngjengerne kan du anse deg selv som advart. Ha EN sans ledig om ikke annet, ellers kan du takke seg selv dersom du blir påkjørt.


Fortauets Herskere

En annen trussel i trafikkbildet mitt er barnevognmafiaen. Jeg har ingenting imot verken mødre, barn eller barnevogner, men det trigger en hissigrød nerve i hjernen min når de kommer fire i bredden på fortauet. Ingen viser antydning til å slippe noen frem, men durer på som om de er fortauenes herskere, og vi andre er deres undersåtter. Gamle damer, barn, krykkegjengere, du og jeg må skritte ut i Olav Tryggvassons gate (eksempel på sterkt trafikkert veg) fordi barnevognmafiaen ikke kan gå to og to, men fire i bredden.
Jeg forstår at man skal slippe frem barnevogner, og hjelpe barnevognføreren på bussen osv, men ærlig talt.

Bare som et bonusspørsmål;
Har du noen gang sett menn med barnevogn være like hensynsløse som kvinner med barnevogn?
Nei, tenkte meg det.

Nå har jeg fått ut fotgjengergrumset for denne gang, så nå kommer de litt pinlige spørsmålene, som avslører min uvitenhet om ting som sikkert er allemannsvisdom.
Au.


INDIE/INDIEROCK

Dette begrepet kommer ikke lenger inn i hjernen enn pannebrasken.
Jeg kan spørre folk;
"hva slags musikk liker du da"?
"Jeg liker indie" svarer de.
"åja" svarer jeg, for jeg vet ikke om indie er noe jeg selv liker.

Jeg har fått presentert indierock, og jeg har likt det, men HVA er det som kjennetegner og bestemmer betegnelsen indie og indierock? Kan man like noen band som hører til denne kategorien, men ikke andre? Kan man fremdeles si at man liker indierock, selv om man kanskje liker bare en brøkdel?

Jeg har gått og trodd at betegnelsen "indie" kommer av at et band ikke er signert av et stort plateselskap, altså at de er uavhengige.

Det er her jeg får problemer, for jeg kan ikke HØRE på et band om et stort plateselskap har tatt dem under vingene eller ei. Dermed lurer jeg på om det er andre kjennetegn som er gyldige nå til dags.
Dette kan dere gjerne svare på dere som vet det. Dessuten kan dere fortelle meg om jeg liker indierock eller ikke, for det vet jeg ikke.


WI-FI eller ei?

Jeg bruker ofte telefonen min til datamorsomheter.
Hva er det beste alternativet for meg da? Skal jeg slå på wi-fi eller skal jeg bruke nettverket som ligger i mobilabonnementet? (Jeg vet ikke engang om det er det det heter)
I dette øyemed er jeg interessert i å spare penger selvsagt. Er det billigere å bruke wi-fi? Er det bare innbildning, eller bruker telefonen mer strøm når den står på wi-fi?

Forklar meg på norsk er dere snille. Jeg klarer ikke å følge med!


Ann-Sisilie

Tour de l'âme

For dere som ikke er så stødige språkmessig betyr -l'âme- sjelen. Jeg er ikke så språkmektig selv, derfor brukte jeg google translate. Jeg bruker google translate for det det er verd. Ripe i lakken, I know.

Inspirasjonen til denne uhyre gjennomtenkte tittelen er den pågående Tour de France. Selvfølgelig.
Det fascinerer meg hvert eneste år at denne rundturen på sykkel inspirerer en hel mengde menn til å kjøpe ekstremt dyre sykler, og dertil egnet utstyr. Det skjer en forvandling hos disse mennene, som både er vittig, litt teit, men også inspirerende. De aller fleste av dem som jeg ser langs veien er relativt voksne, enda flere er nokså korpulente, men felles for dem alle er at samtlige bærer den gule ledertrøya.

Jeg tenker meg at de i barndoms år kanskje var spreke, at idrett ikke bare var noe de drev med, men at det var en del av den naturlige hverdagen. Omtrent på samme måte som å puste, spise og sove. Kanskje gled denne tilværelsen over i lange og mange år på skolebenken, jobb, karriere, koner og barn. Jeg har verken mange år på skolebenken bak meg eller karriere, ei heller mann og barn, men treningshverdagen min ble igjen på den andre siden av tusenårsskiftet.

På en måte synes jeg det er litt småteit at en mann i 50-åra prøver å være Thor Hushovd, men samtidig er jeg litt misunnelig. Jeg tror menn lettere lar seg rive med av sine helter, og Thor Hushovd er da virkelig en helt så god som noen! Kanskje er det lettere å leke sykkelfantom (selv om ikke The Thor er med i touren i år), enn å finne frem sin indre indianer eller cowboy. Det er nok lettere å forklare en gul trøye enn tomahawk eller revolverbelte.

Når det er sagt, så tror jeg menn har lettere for å huske og  å hedre sine barndoms helter enn kvinner. Jeg synes å ha observert at menn i lek med barn har lettere for å leve seg inn i leken, enn det vi kvinner har. I allefall jeg. Jeg er ikke redd for å leke med barn, men jeg tror min selvbevissthet hindrer meg i å VÆRE en indianerprinsesse, jeg kjenner godt at jeg bare later som. Dessuten er det ikke Månestråle jenter drømmer om å være nå til dags, såpass har jeg skjønt, dermed kommer jeg til kort.

(en liten digresjon det siste avsnittet her, men disse har jeg alltid plass til).

Tilbake til l'âme, altså sjelen. Tour de l'âme, en reise i sjelen (LOL som de sier nå om dagen)
Jeg har skrevet så mangt og så mye når det gjelder meg selv så langt i år, om både nyttårsforsetter, zenpubertet osv, men ingenting har egentlig skjedd. Dette beror selvfølgelig på min egen nummenhet når det gjelder forandring.

Mitt nyeste prosjekt handler om selvaksept. Jeg må akseptere at jeg er som jeg er, for ellers har det ingen hensikt at andre gjør det. Første øvelse i operasjonen var å reise til Syden og strippes ned til bikini uten å skamme meg. Det klarte jeg. (med bravur til meg å være, om jeg skal si det selv).
Neste steg er å droppe kritiserende dameblader. Jeg er nødt til å innse at alt for mye energi går med på å gremmes over alle slanke- og skjønnhetstipsene, især når alle bildene er retusjerte i tillegg.
Jeg skal begynne og trene igjen. Ikke for at jeg skal se ut som at jeg er retusjert, men fordi jeg har tenkt å leve til jeg er 100 år minst, og jeg akter ikke å  bruke rullator i 50 av dem pga min egen latskap.

Det er her alle disse Hushovdene med gul ledertrøye og livstruende trange sykkelbukser med innlagt bleie kommer inn;

(triumferende heltemusikk som på film spiller i bakgrunnen)

Hver eneste en jeg ser skal jeg saluttere og gi honnør, om ikke annet i mitt indre.
De skal være min inspirasjon, for de viser at de selv har blitt motivert til bevegelse!
De beviser for alle som ferdes langs trønderske veier at de leter frem sin sjels proffsyklist, samme hvor korpulente eller magre de er!

Jeg mener det! Jeg er klar over at de nok kan virke hemmende for trafikken hist og her, men come on!

Jeg liker dem.
Kanskje mest fordi de ikke ser seg selv som teite fordi de har på seg en gul ledertrøye, selv om det ser skikkelig vittig ut.

Respekt!

Ann-Sisilie

Tjukkebolla reiser til Syden

Tjukkebolla tenkte seg om. Hun hadde akkurat lagt på røret etter å ha snakket med sin gode venninne Sibyll i telefonen. De hadde blitt enige om å tilbringe en uke på Kypros sammen denne sommeren. Om tre uker for å være nøyaktig. Lengten etter sol og alt for høye temperaturer hadde gjort avgjørelsen enkel. De hadde frydet seg i telefonsamtalen, og giret hverandre opp over dette fantastiske påhittet, og de hadde laget en stor greie av at det gikk an å søke etter reiser Fra Trondheim- Til Syden. Ikke spesifisert reisemål der altså. De hadde sammen kommet frem til at Fig Tree Bay på Kypros var både vakkert, klimatisk perfekt, og det kostet ikke en hel formue å reise dit heller. De hadde lykkelige tatt farvel og lagt på.

Etter bare noen få minutter kom den kvalmende følelsen igjen. Hvordan skulle hun, Tjukkebolla, klare å skjule sin egen kropp i et land der temperaturen er så høy at klær ikke bare er overflødige, men også nærmest en mare? Dette var et alvorlig dilemma. I utgangspunktet var bikini et høyst utelukket alternativ, men på stranda i Syden var det kanskje det eneste alternativet?

 Hun lette i hukommelsen etter ferieminnene fra to år tilbake. Da hadde Sibyll og Tjukkebolla vært i Tyrkia. I august til og med. Med temperaturer mellom 35 og 45 varmegrader hadde hun ikke hatt annet valg enn å vise seg i bikini.
 Hun husket godt første dagen på stranda. Det var mange som allerede lå til grilling, selv om de hadde møtt opp på stranda tidlig på formiddagen.
Hun skammet seg over sin egen kropp, stor og hvit som den var, og tenkte den gangen at hun måtte minne om Moby Dick.

 Først hadde hun prøvd å gjøre seg usynlig da hun skulle kle av seg sommerkjolen, men det fant hun fort ut var nytteløst. Å forsøke å trylle av seg en klam sommerkjole med nett eleganse og sjarm er en uoppnåelig bragd for ei Tjukkebolle.
    Forsøk nr to var å smyge kjolen av, og med ett visst hell klarte hun det, men dog ikke særlig grasiøst, ei heller usynlig. Hun hadde gjemt seg bak solbrillene og kikket stjålent rundt for å telle antall lattermilde fjes. Ikke et eneste menneske viste tegn til å ha bivånet denne revyaktige opptredenen.
 Takknemlig hadde hun sunket ned på solsengen, fremdeles i et forsøk på å være smidig og grasiøs, samtidig som hun skammet seg. Ikke bare skammet hun seg over kroppen sin i sin store helhet, men også over forsøkene på å være noe annet enn hun var.
  Den andre dagen gikk det lettere. Kjolen ble vrengt over hodet kjapt og smertefritt, dog med et årvåkent øye på de nærmeste naboene.
Etter hvert som dagene gikk ble hun mer og mer komfortabel i sitt eget skinn. Det gikk smått om senn opp for henne at folk flest ikke reiser til syden for å ligge på stranda og gjøre narr av andre. De bryr seg ikke. Hun gledet seg over at skrekkscenarioet hun hadde plantet i sitt eget hode ikke stemte. Hun hadde alltid sett for seg, nærmest som en sannhet, at alle som er på ei strand i syden er tatt fra Baywatch. Slanke atletiske kropper med bronsefarget glød i huden, som vrikker seg på spenstige lange ben i sanden. Det var ikke sånn.

Tjukkebolla kom tilbake til virkeligheten igjen. Hun prøvde å holde fast ved tanken om at Det er ikke sånn i Syden. Det er ingen Baywatchstrand vi skal til. Det er glorete russere, høyrosa briter, jålete partysvensker, gladtjukke dansker, og Sibyll og Tjukkebolla fra selveste trøndelag. Fin blanding. Perfekt. Hun trengte ikke å gå ned 30 kg på 3 uker likevel. Glem det, det er for sent uansett. Hun trøstet seg dessuten ondskapsfullt med at Sibyll hadde en egen tilbakevendende Tyrkiakvise som dukker opp i ansiktet hver gang hun skal til Syden. Denne gangen var intet unntak, det visste hun med sikkerhet.

Med disse tankene slo hun seg sånn passe til ro med Problemstilling nr 1.

 Problemstilling nr 2 kom som lyn fra klar himmel.

Hun måtte gå igang med forberedelsene.
Hun lette på nytt i hukommelsen, (slik som så mange ganger før) etter sydeuropeere i stamtavlen. Heller ikke denne gang kunne hun finne noen. Årsaken til denne evinnelige søken etter svar kom av en usedvanlig kraftig hårstamme på utsatte områder. "Intet nordisk over den" humret hun for seg selv. Hun kikket forsiktig på voksremsene hun hadde liggende etter tidligere forsøk på å tøyle denne viljen til vekst. Skulle hun våge...?

Et plutselig mot kom over henne, og før hun visste ordet av det hadde hun klasket et par remser hårfjeringsvoks på bikinilinjen. Hun angret øyeblikkelig.
Smerten som jog i det hun rev til, fjernet alle resterende tanker om bikiniskrekk på et nanosekund. Likevel klarte hun å mobilisere krefter til å fortsette. Etter å ha øst ut eder og galle nok til å brenne alle broer til et fremtidig etterliv i Himmelen måtte hun sette en stopper for selvtorturen.
Den ene glatte stripa på høyre legg fikk bare skinne blank og fin. Trusekanten ble fin da, tenkte hun selvtilfreds. Det var da noe.

Hun var utslitt og svett, men hun gledet seg til å reise til Syden.

Nå måtte hun bare lete etter passet mens hun husket det...



Ann-Sisilie


P.S: For deg som ikke kjenner til hårfjerningsvoks fra før kan jeg si at har du først montert stripene på kroppen, så finnes det en eneste metode å få den av. Såpevann er ikke et alternativ her må du tro.

Irritasjonsmomenter (del 4)

Jeg begynner å tro at jeg nærmer meg en slags bitter tilstand, for det er alltid noe som irriterer meg. Jeg er for lite raus og tålmodig når det gjelder folk, så jeg burde absolutt tenke på å flytte til et folketomt sted. Jeg forsøker å ikke la meg irritere, men det går sjelden lang tid før jeg merker at kjevene strammer seg så det knirker i tennene og at øyenbrynene er både stramme og spisse.

HANDLEKØ (og dette vet jeg med sikkerhet er en irritasjon jeg deler med flere)

Jeg står i handlekø og skal betale varene mine. Går fint det, jeg har blitt mer tålmodig når det gjelder venting i kø enn jeg var før. Det jeg kan irritere meg over i selve køa er at jeg ikke tok med handlekurv denne gangen heller, slik at varene står i fare for å falle i gulvet når jeg blir sliten i armene (jeg skulle jo bare ha en pakke smør). Ja, og så kan jeg irritere meg over at folk mener fjerting i kø er OK køkultur.
Men, den store irritasjonen min i en handlekø er at kunden bak meg ikke holder litt avstand når jeg skal slå koden eller lete frem penger. Noen står til og med og ser på når jeg skal slå koden. De gjør det nok ikke for å lære seg koden min, det er helt sikkert bare en refleks at man kikker i retning av en bevegelse. Jeg kan likevel ikke fordra det. Dette gjelder forøvrig også i minibanken. En gang var det en mann som stilte seg opp ved siden av meg når jeg skulle ta ut penger, og så på da jeg stakk inn kortet. Han reagerte ikke når jeg gav ham The evil eye engang. Han ble først oppmerksom på sin uhøflighet da jeg spurte om han ville se etter om jeg var verd å rane. Altså; det går ikke merkbart fortere selv om du henger i kragen på den foran!

LAVT BLODSUKKER

"Blodsukkerverdier under 4 mmol/l kalles lavt blodsukker, eller hypoglykemi. Hos personer som ikke har diabetes skjer dette veldig sjelden."(sitat hentet fra Wikipedia, nett-doktoren la lista helt ned til 2 mmol/l)
Selv om du er sulten og tung i hodet fordi du ikke har spist, så er ikke blodsukkeret pr.definisjon lavt. Jeg har mange ganger målt blodsukkeret, både når jeg har vært mett, og når jeg har vært så sulten at jeg kunne gjort meg til drapskvinne for et knekkebrød. Det laveste jeg har målt er 4,3 mmol/l. Jeg hadde stort behov for påfylling av næring, men blodsukkeret var fremdeles innenfor "normalen". Det høyeste jeg har målt på meg selv er forresten like under 8 et sted. Jeg har dermed ikke spesielt ustabilt blodsukker, selv om jeg kan bli både kvalm,surrete og ekstremt sur om jeg er sulten. Det er en del av en diagnose dette med lavt blodsukker. Jeg forstår at man på folkemunne kan si at man har lavt blodsukker, men etter min mening vil det da være det samme som å si at man har migreneanfall fordi man har vondt i hodet. Jeg vet godt at det er uenigheter rundt dette, men jeg synes det er litt trist at man må låne deler av diagnoser som til dels er alvorlige, fordi det bedre skal forklare hvor sulten man er.

ENGELSK I DEN NORSKE DAGLIGTALEN

Her er jeg selv en versting. Jeg blir egentlig fryktelig irritert når folk bruker engelske låneord når de snakker. Jeg er akkurat likedan, så jeg blir nøyaktig like irritert over meg selv på dette punktet. Anyway- jeg prøver å dempe meg når jeg blir oppmerksom på min dårlige uvane, my bad habit der altså. Jeg kan finne på å bytte ut ordet "pinlig" med "awkward" for eksempel, hva er DET å komme med? "det var skikkelig awkward assa".
Jeg tror jeg begynte med det fordi vi var noen som begynte å tulle med det, også har jeg liksom ikke klart å slutte, og det har vokst seg til en særs annoying uvane.
Særlig er det irriterende når noen fornorsker engelske ord, for eksempel; "den "naila" du gitt".
Jeg ser jeg har et enormt forbedringspotensiale på dette området. Jeg skal begynne å øve meg med en gang så jeg ikke blir like bad som danskene, som legger ting i sin pocket isteden for i lomma.

God weekend!

Ann-Sisilie

Spaltet personlighet i hverdagen

Et sted inni meg bor det en annet menneske. Hun har nok de samme verdiene som meg, men hun er annerledes likevel. Hun er besluttsom, hun er glad i fysisk fostring, hun er sosial, morsom og impulsiv. Hun spiser til faste tider og er opptatt av å spise det som hennes kropp best kan nyttegjøre seg av. Hun syns husarbeide er helt ok, og hagearbeid gjør hun mer enn gjerne. Dersom været er godt benytter hun anledningen til å gå lange turer i marka. Dersom været er labert drar hun til treningsstudioet og bygger kondis. Eller hun tar frem symaskina og syr noen lekre puter til sofaen. Eller hun baker noe godt som kan slenges i fryseren i tilfelle hun en dag får besøk. Hun tar frem tegnesaker rett som det er og skaper noe. Ikke nødvendigvis et prima resultat, da prosessen, det å tegne, er viktigere enn resultatet. Hun drar på besøk til vennene sine. Hun ringer dem som ikke bor så nærme, bare for å slå av en prat og høre hvordan de har det. Hun inviterer venner på middag.

Av og til kan det sive fragmenter av Henne opp til overflaten, og jeg kan merke henne som en slags hildring. Dessverre altfor sjelden og kortvarig.

I motsetning til Henne er jeg ofte ubesluttsom og kan i en avgjørelse velge minste motstands veg. Jeg er glad i gym, men ikke nok til å komme over dørstokkmila. Jeg er for tiden (og har vært en stund) ekstremt lite sosial og sitter for det meste hjemme. Jeg spiser for sjelden og er derfor altfor sulten når jeg skal handle og tilberede mat. Husarbeide er noe av det verste jeg vet, spesielt koppvask. Jeg liker følelsen og lukta av rent hus, men der er resultatet adskillig viktigere enn prosessen for å si det sånn. Jeg har nesten aldri vært i marka etter at jeg flyttet til Trondheim. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå, og jeg liker ikke så godt å gå i skogen alene. Jeg elsker å gå i fjæra, men det blir liksom ikke til at jeg gjør det når jeg må planlegge å gjøre det. Symaskina står og støver ned. Jeg baker brød, thats it. Jeg kan ta frem tegnesakene fordi jeg har lyst til å tegne, men jeg legger dem tilbake igjen med uforettet sak da jeg slett ikke er inspirert til å tegne. Jeg husker ikke sist jeg var på besøk til noen. Sist jeg slarvet i telefonen ver det ikke jeg som ringte. Venner har ikke blitt invitert på middag på uminnelige tider. Jeg kan fortsette i en evighet, men jeg blir bare trist og sur av det.

Så sånn er jeg.

Hvordan skal jeg få lokke frem Hun andre? Den Andra Kvinnan, for å kalle henne det? Jeg vet jo at hun er der. Hvordan kan jeg bytte, slik at Hun blir det mennesket jeg er, så kan heller fragmenter av dagens versjon sive frem av og til? Er det vanlig å føle seg slik fra tid til annen? Er jeg bare et menneske med en viljestyrke av dårlig kvalitet?

Det er skikkelig frustrerende. Jeg håper våren med alle sine mirakler kan virke inn på meg også, mentalt. Det er mye morsommere å være hun andre.

Ann-Sisilie

Gammeldagse karbobrød

Min mor er et unikum på kjøkkenet, og jeg mener at hun garantert kunne måle seg med hvilken som helst Hellstrøm på en god dag. Hun har flere hyllemeter med kokebøker som hun aldri bruker. Hun bare leser i dem, og inspireres til å diske sammen de mest fortryllende retter og bakverk. Det eneste jeg irriterer meg over når det gjelder hennes uovertruffenhet på kjøkkenet er at det ikke går an å lire av henne oppskrifter. Ikke fordi oppskriftene hennes er hemmelige, neida, hun bruker ikke oppskrifter.
Her følger en dialog fra det virkelige liv;

Jeg;  mamma, kan jeg få oppskriften på den italienske salaten din?
Mamma;  nå igjen?
Jeg;  ja, jeg har glemt den.
Mamma;  hahaha, men jeg har da ingen oppskrift.
Jeg;  lat som du har det da, for å hjelpe meg på veg.
Mamma;  jaja, du tar litt skinke og litt gulrøtter, kanskje litt Boston agurkmix. Ja, litt av "det" og litt av "det". Du sjer no.
"du sjer no"
Det er standard. Jeg kan ikke SE om dette kommer til å smake godt.
Det samme når det gjelder brød. Jeg er på en måte kresen når det gjelder mitt daglige brød, og velger å bake det selv for å få det grovt nok. Dessuten vet jeg hva som bor i brødet hvis jeg baker det selv. Siden jeg flyttet for meg selv for 16 år siden har jeg prøvd å bake et identisk brød som mamma, men det har jeg gitt opp for lengst. "Du tar no litt kveitmel å en pakke grovbakst å litt frø å litt gjær å litt vattn. Ja du SJER no".


Idag baker jeg brød, og siden det er så moderne å vise hvordan man baker sitt brød så skal jeg gjøre det jeg og.

Jeg glemte å ta bilde av deigen i bollen, men her er bollen i allefall:

Dessuten kan jeg legge ved et bilde av brødene som står til heving;

Når det gjelder oppskriften skal dere få den her, sånn som jeg har lært at oppskrifter skal deles;

Ann-Sisilies grovbrød 
23/4-2012-varianten


Grunnpakke;

Altså;
1 pakke Matpakkebrød, fås kjøpt i de fleste dagligvarebutikker
1 goood dæsj byggmel, men aldri mer enn 30% av den totale melmengden da byggmel har dårlig heveevne.
1 neve og en dæsj sesamfrø
1-2 never linfrø
1 neve og en dæsj gresskarkjerner
2 never brødkrydder fra Fjellurt
1 pakke tørrgjær
litt varmere enn fingervarmt vann, ca en liter ble det idag.

På en optimal bakedag hadde jeg hatt valnøtter i brødene også, men de har jeg spist opp.

Jeg bruker ikke søtt i brødene. (hvis jeg ikke har vært ekstra raus med bygg eller rug da, for da trenger gjæra litt hjelp etter min erfaring.)
Ikke har jeg smør i brødene heller, men jeg har litt rapsolje på bakefjøla når jeg elter deigen. Det får holde. (dessuten er fjøla lettere å få ren hvis jeg baker ut med olje isteden for mel)

Når jeg har eltet sammen deigen deler jeg i to eller tre, alt etter hvor mye deig jeg har. Jeg former emnene til brød og har dem i formene. Ingen forheving her altså. Jeg hever dem litt lengre i forma bare. Kanskje en time, kanskje 1 t 15 min. Du sjer no.


Jeg har selvsagt forvarmet ovnen til 200-ish grader, og steker brødene i nederste rille i omlag 45 min. Kanskje 50 minutter, alt etter som.

Her er de, vidundrene:

Jeg aner ikke hvordan de smaker enda, men noe sier meg at de er gode også idag.  Ikveld blir det nybakt brød med kaviar. Det tror jeg er noe av det beste jeg vet. Masse karbohydrater sikkert, men også vitaminer, mineraler, omega-3 og jeg vet ikke hva.

Ann-Sisilie

Tankeoverflod omkring rettssaken.

Jeg har ikke sett så veldig mye fra den pågående 22.juli-rettssaken. Jeg er litt ambivalent. På en måte er det en viktig rettssak, av stor historisk betydning etter det jeg mener. Jeg tror det er viktig at Folket får ta del i den, men jeg er enig i at det ikke skal sendes på tv. Jeg er helt enig i at han må få forklare seg, da jeg har stor tro på ytringsfrihet, selv om jeg nødvendigvis tar avstand fra mye av det som blir ytret. Sterk grunnleggende avstand i akkurat denne saken.

En del av meg vil fortrenge ham, men en annen del av meg er nysgjerrig på denne mannen. Hvem er han? Hvordan har han blitt sånn? Når har han blitt sånn? Hvordan har han kunnet holde sine planer og sin grunnleggende ondskap hemmelig for omverdenen? Er han emosjonell på noe som helst nivå utover sin egen eksistens? Jeg er overhodet ikke stolt av det, men det er noe med ham som fascinerer meg. Slettes ikke på noen god måte, det regner jeg med dere forstår. Jeg tror han fascinerer meg fordi han representerer den rake motsetningen av hva jeg tror på, hva jeg mener om menneskeverd, samhørighet og respekt. Jeg føler en så sterk avsmak for denne mannen at jeg selv begynte å gråte da TV2 viste ham gråte av sin egen propagandafilm.
 Jeg vil og vil ikke se ham snakke. Jeg vil se og lese fordi jeg tror det ligger i min natur å ville forstå andre mennesker og deres avgjørelser og handlinger. Jeg tror forresten dette er noe som ligger i de flestes natur, det er en del av det å være menneske. Etter det jeg har lest fra helt tilbake til 22.juli og til nå, så tror jeg jeg har forstått hvorfor han gjorde som han gjorde. Jeg forstår selvfølgelig ikke hva som får et menneske til å ta en slik beslutning og å gjennomføre handlingen. Det er jeg ekstremt glad for.

Hodet er fullt av tanker omkring denne saken og denne gåten av et menneskesinn. Er han tilregnelig eller ikke? Jeg har selvsagt en mening om dette også, men det er lett å sitte i sofaen og kretse rundt sin egen kløkt. Jeg tror rettspsykiaterne har hatt en vanskelig oppgave her, så jeg vet ikke om jeg skal si hva jeg tror. Uansett utfall så tror jeg ikke han ender opp med et vanlig fengselsopphold med 21 år (minus 6 år for god oppførsel). Dette er ikke en vanlig mann med en grov voldsepisode bak seg. Jeg tror nok det kommer til å være en mer omfattende oppfølging av denne fangen, uavhengig av hvor han blir å oppholde seg. Jeg har tillit til det norske rettsvesenet, for jeg har ikke annet valg.
 Etter å ha lest oppsummeringer og sett pressekonferanser med både forsvarere og aktorat, så ser jeg med egne øyne at ingen av dem er sjarmert av sjakalen og hans tynne røst. De lar seg ikke vippe av pinnen noen av dem. Det kjenner jeg som en trygghet. Det sirkulerer godt i hodene deres, og de er knallharde i utspørringen sin, begge parter. Det liker jeg. Plukk ham fra hverandre som den løken han er, tenker jeg da. Jeg kan ikke begripe at noe menneske kan sitte uberørt i 10 uker med dette trykket, daglige meditasjoner eller ei.

 Jeg ser at innlegget her er hakkete, det vandrer fra det ene til det andre, og jeg har vanskeligheter med å følge min egen tekst. Jeg har så mye på hjertet og i hodet om denne skrekken, og jeg har liksom ingen steder å gjøre av det.

For å ta litt til om straffeutmålingen og diverse scenarios (sånn som JEG ser dem, ikke slik de nødvendigvis er); Jeg har registrert at mange er redde for at han skal slippe ut etter kort tid dersom han blir dømt utilregnelig, og får tildelt den (tidligere i år ) nevnte diagnosen Paranoia Schizofrenia. Dette tror jeg er helt feil. Dersom han blir lagt inn for behandling vil han bli tvangsmedisinert med en cocktail av sterke medikamenter. Han vil aldri bli friskmeldt dersom diagnosen er korrekt, og han vil sitte i forvaring så lenge han lever. Han får behandling og og det kommer til syne et menneske. Vil han da forstå handlingene han gjorde i psykose? Vil han klare å ta det innover seg? Vil han klare å leve et tilnærmet normalt liv (innesperret eller fri)? Jeg har mine tvil.  Hvis diagnosen er feil, vil jeg tro at medikamentene ikke vil ha ønsket effekt, og han må til ny vurdering. Dersom han blir erklært frisk vil han ikke bli sluppet på gata med et klapp på skuldra og "lykke til".

Uansett utfall, jeg tror det skal ekstremt mye til før Anders Behring Breivik kommer ut i samfunnet igjen. Dersom han noen gang kommer ut i live tror jeg at A) han blir tatt livet av, eller B) han tar livet av seg selv. Så lenge A eller B er et alternativ tror jeg ikke han slipper ut. Når løslatelse er et tema tidligst i 2033 skal vi også huske på hvem som sitter i de stolene som skal behandle saken. Det er den generasjonen som er hardest rammet. De vil aldri glemme 22.juli 2012. Dersom han noen gang slipper fri vil han dessuten være under konstant overvåking, og en ny aksjon vil ikke være mulig for hans del.

Jeg vil presisere at dette er mine tanker, og mine meninger. Betraktningene er luftet for å få bedre plass til nye, friske tanker. Jeg vil tro at en del er uenige med meg, og det har jeg forståelse for. Dette er en sak som berører en mengde mennesker. Jeg legger ikke opp til en diskusjon om temaet, for det foreligger ingen fasit. Det er av en eller annen grunn viktig for meg at den som leser dette forstår hensikten min med å skrive det jeg gjør. Jeg er sint, jeg er redd, jeg er rasende, jeg er trist, jeg er oppgitt. I motsetning til ABB så er jeg veldig emosjonell i denne saken.

Neste innlegg skal handle om noe helt annet. Jeg må bare riste hodet litt først.

Ann-Sisilie

Finne meg sjæl

Jeg er straks 36 år, men av og til føler jeg meg like usikker som da jeg var 16. Ikke på de samme områdene kanskje, men følelsen av å ikke mestre det som forventes av meg er fremdeles like frustrerende som i puberteten. Jeg snakker ikke nødvendigvis om praktiske oppgaver som å gjøre jobben min, eller å konversere med andre mennesker. Der har jeg nok hatt en viss progresjon de siste 20 åra, og selv om jeg ikke har noen formell utdanning har jeg en jobb som krever litt bevegelse i de små grå, i tillegg til at jeg får snakke med alle typer mennesker iløpet av en arbeidsdag. De oppgavene, eller nivåene i livet, som samfunnet beveger seg langsmed, de har jeg ikke helt fått taket på. Jeg hadde selv en gang forventninger om at jeg i en alder av 30 sikkert hadde en mann og hundre barn. Eller i alle fall 5. Jeg ville ha et spennende liv der opplevelser og reiser kom som perler på en snor.  Jeg har fremdeles ingen mann, ei heller noen barn. Jeg bor alene med en katt. Jeg er en weird-cat-lady. Jeg vet ikke engang hva slags mann jeg vil ha, (jeg har en del formeninger om hva jeg IKKE vil ha da, det er da noe). Jeg har som tidligere nevnt ingen utdanning, og det er av den enkle grunn at jeg enda ikke vet hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg har ikke den fjerneste anelse.
Det er nesten som om jeg lever i et tv-spill der jeg har mistet tråden og ikke finner frem til løsningsordet som lar meg passere til enste platå. Irriterende.

 Det som skaper frustrasjon, hodebry (og eskalerende psoriasis) er at jeg aldri har hatt en skikkelig ventil for å få sluppet ut skodden av tankegrums som samler seg i hodet. Dette gjør meg lite kreativ, asosial og uopplagt på kveldstid. Jeg blir stresset uten å nødvendigvis ha det travelt, og det fører igjen til at lunta som er relativt kort fra før fortoner seg som "ikke målbar". Jeg liker ikke meg selv når jeg er sånn. Av og til finner jeg frem de sørgeligste filmene jeg eier bare for å få gråte litt. Det er helt latterlig, men det fungerer som en nødløsning. Etterpå mobber jeg meg selv for at jeg sitter og griner som ei kjerring.
  Dog, etter å ha sett Titanic, A beautiful mind, Hotel Rwanda og lignende filmer omlag hundre ganger så mister de etter hvert litt av brodden.

Derfor, for å finne meg sjæl har jeg et prosjekt på gang. Jeg har en kollega som lager seg deilige og svulstige ord på ting som ikke har noe ord fra før, og jeg har adoptert hennes seneste i rekken;

ZEN-PUBERTET

Jeg har kanskje alltid vært åndelig på en litt hemmelig måte. Ikke særlig påtrengende spirituell tror jeg, men sånn småplukk her og der. Ikke har jeg planer om å bli påtrengende spirituell heller, men det kan hende det er fruktbart å vende nesen litt innover i meg selv, i riktig zen-ånd, for å prøve å forstå det som rører seg der inne. Jeg har nemlig nylig lært at zen handler om å beskue sitt eget sinn. ( Her står det litt om zen, wikipedia vet alt.)
Jeg tror ikke engang de som kjenner meg vil merke noen stor forandring i min tale- eller væremåte,(ta det helt med ro) men forhåpentligvis kan jeg bli litt lettere å forstå hvis jeg bedre kan forstå meg selv. Det er verd et forsøk. Jeg har jo strengt tatt ikke så mye annet å foreta meg heller, og jeg tror ikke jeg vil komme til det stadiet at jeg velger bort andre ting for å være litt zen med meg selv. Når jeg nå leser igjennom dette avsnittet må jeg humre litt. Jeg kjenner i opptil flere som vil le høylytt over mitt nye prosjekt. Jeg vil la dem le, og jeg vil le med dem, men det er på tide å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil. Jeg kan like gjerne gjøre det nå. Kanskje litt meditasjon kan få stresset og den urolige nerven til å dempe seg? Jeg aner ikke. Dette er nytt. Det er derfor jeg er i Zen-puberteten.

Ohmm

Ann-Sisilie

PS: Når jeg har funnet meg selv vil jeg lære å spille ukulele. True story.

Idiotiske begreper

Tiden er inne for å skrive om begreper jeg finner idiotiske. Begreper som er laget fordi man føler man må rettferdiggjøre noe som ikke trenger rettferdiggjøring i det hele tatt. Jeg kan i allefall ikke se noen opplagte grunner til at disse begrepene skal bli benyttet i den grad de faktisk blir. Her kommer de;

KJÆRLIGHETSBARN
Dette er et begrep som dukker opp mer og mer. Jeg ser at det gjerne blir benyttet når et barn har kommet til verden av godt voksne (i reproduksjonssammenheng). Enten fordi de A)ikke har fått barn tidligere av ulike årsaker, B) får en attpåklatt, eller C) fordi de har byttet partner og er i gang med kull nr 2.
I utgangspunktet er det et positivt ladet ord, det ligger varme og ja, nettopp kjærlighet i begrepet. Så langt er jeg med.
MEN. Hvorfor har akkurat dette barnet en større rett til å kalles et kjærlighetsbarn enn andre barn? Har ikke en 20 år gammel ung kvinne like stor kjærlighet til sitt barn?
Jeg tror at de aller aller fleste barn har kommet til verden på grunn av kjærlighet på ett eller annet tidspunkt. Til og med de som ble unnfanget en het natt i forbindelse med f.eks en fest. Kanskje var det ikke kjærlighet mellom mor og far, men barnet ble båret frem som følge av mors kjærlighet til sitt ufødte barn. Hva skal man kalle dette barnet da, hvis det ikke kvalifiseres som et kjærlighetsbarn? Et Tilfeldighetsbarn?
La meg ta meg selv som et eksempel. Jeg er ikke et tilfeldighetsbarn. Jeg er et nøye-planlangtbarn. Min mor har fortalt meg en gang at jeg kom til verden omlag ei uke på overtid ifølge hennes egne utregninger. Mine foreldre giftet seg 2.august i 1975, jeg ble født 8.mai i 1976. Hvis du bruker hodet litt kjapt kommer du frem til det samme som meg, altså at jeg ble født 9 mdr og 6 dager etter bryllupsnatten. Er ikke dette planlegging så vet ikke jeg. (digresjon; jeg kan med dette konkludere med at min mor og min far levde sammen i 7 år som forlovet uten å kopulere en enste gang, eller i allefall har de utvist forsiktighet, slik at de ikke skulle risikere å føde et uekte barn. Jeg ser for meg det første).
Vi har etablert her at jeg er et Planlagtbarn, ikke et Kjærlighetsbarn. Ikke så kjærlig tilnavn må jeg si.
Videre; En dame som ikke har en mann å få barn med velger å dra til utlandet for å insemineres. Hva skal vi kalle dette barnet, hvis vi ikke kan kalle det et kjærlighetsbarn? Et tikkende-biologisk-klokke-barn? Et siste utveg-barn? Eller hva med de foreldrene som ikke kan få barn sammen og velger å adoptere?
Alle vet at det finnes mennesker som ikke passer godt til å være foreldre. Likevel har de satt barn til verden. Jeg forstår at det kan føles unaturlig å kalle dem kjærlighetsbarn, men er det ikke litt klassefordelende å si at ett barn er et kjærlighetsbarn og det andre et uhell eller et katastrofebarn? Vi har et felles ansvar i å få hvert eneste barn til å føle seg som et kjærlighetsbarn, også de som ikke passer inn i denne idiotiske betegnelsen.

Neste idiotbegrep;

TIDSKLEMMA
Et helt annet tema, men like fullt et begrep jeg finner alldeles latterlig.
At folk har det travelt har jeg full forståelse for, og at en familie på mor, far og 2,5 barn har en hverdagslogistikk jeg ikke skal prøve å forstå engang, det skjønner jeg også.
MEN. Så langt tilbake som vi vet har døgnet hatt 24 timer. Uavhengig om man har hundre barn eller ingen. Hvor mange av disse timene som skal trykkes fulle av aktiviteter og møter og jobb, trening, hundelufting osv, det handler om prioriteringer. Dersom alle skal være med på alt verden har å by på i tillegg til skole, jobb og søvn, så blir 24 timer for lite. Da må man prioritere. Må man være med på turn, fotball, håndball, ski osv? Kan man velge to av fire ting? Dette gjelder både store og små. Når jeg var liten måtte jeg velge; korps, turn eller håndball? Jeg kan ikke si jeg har tatt skade av at jeg BARE spilte håndball. Jeg fikk tid til å gå på ski også faktisk. Og å henge med vennene mine på lekeplassen, og senere på "korsen". Dessuten brukte jeg sykkelen flittig til å komme meg til og fra, for det var ikke alltid det passet å bli skysset med bil.
Det at det hele tiden skal snakkes om hvor flinke vi er som er med på alt skaper et unødvendig press på dem som faktisk ikke har anledning, overskudd eller økonomi til å opprettholde denne higen etter suksess på alle mulige sider av livet. Jeg synes ikke synd på folk som ligger i tidsklemma. Drit i et par av medaljene og gjør hodet en tjeneste. Jeg sier det igjen; PRIORITERINGER! La livet vare så lenge det varer. Rekk over det du rekker over. Gjør litt mindre, og vær litt mer til stede når du gjør det. Det tror jeg er nøkkelen til et mer harmonisk liv. Uten at det klemmer i tiden.

La dette være mine ord for dagen.

Ann-Sisilie
-et Planlagtbarn med alt for mye fritid.

The horror of PMS

Premenstruelt syndrom. Det er ikke til å spøke med. Det er faktisk blodig (!) alvor for mange av oss menstruerende damer som det heter. Grusomt uttrykk forresten. Det høres ut som om vi er kronisk menstruerende, men det vet vel alle sammen ikke er riktig. Hadde vi menstruert hele tiden ville vi aldri hatt PMS. PREmenstruell... Get it?
Altså; Jeg merker at noe er på gang når jeg får sykelig lyst på noe søtt. Aller helst sjokolade. En diger plate med luftig Stratos. Jeg synes alltid det er veldig godt med sjokolade, men har ingen problemer med å gå forbi sjokkishylla når jeg er i butikken. Jeg gjør det ikke for å være flink og dyktig fordi det er midt i uka engang. MEN. Plutselig kan jeg ikke leve uten Stratos, og da skal det ikke mer enn ett sekunds betenkningstid før jeg kobler dato og årsak. The cursed and hated Pi Em Ess has returned. Greit. Om ikke ankomst er godkjent, så i allefall notert og motvillig akseptert. Nå må det kriges mot viljen i et par dager. Da blir man ganske grinete skal jeg si dere, dere som ikke vet hva denne styggedommen dreier seg om. Blir man "fratatt" et primærbehov, så blir man grinete, og i disse dagene er Stratos et primærbehov så godt som noen. FAQ (nei, det er ikke et frequently asked question, men det ser kult ut å skrive FAQ) Uansett;
FAQ: Hvorfor spiser du ikke bare en plate Stratos og lever lykkelig i hele PMS-perioden?
Svar: Fordi sjokolade og andre herlige sukkerarter er som Det Forbudte Eple. Det gjør problemet bare verre, og kroppen er enda vondere å bo i.
FAQ: Hvorfor?
Svar: Aner ikke. Jeg gidder ikke å lete etter svaret heller. Let selv. Det burde stå noe på Google.

Okei, så klarer jeg å karre meg over den verste kneika på et par dager, og tror at nå er livet som silke. Dette tror jeg hver eneste måned. Er ikke det fornektelse så vet ikke jeg. Jeg tar selvfølgelig feil hver eneste måned også, for nå kommer salthungeren. Den er mer gjenkjennelig, for den kan komme utenom pms også, men aldri med samme makt som i den nevnte perioden. Det er som å være under besettelse av en demon. For å beskrive bedre hvordan jeg føler meg; Tenk dere jenta i "Eksorsisten".  Jeg er overbevist at damene man ser på disse filmene (det er jo alltid damer) ikke er besatt av hverken Beelsebub, Baal eller Lucifer, de er premenstruelle og er fratatt sine primærbehov, hva de enn måtte være. Dette varierer har jeg hørt, men sjokolade synes å være en fellesnevner. (For dere som ikke vet hvem Beelsebub, Baal og Lucifer er, så bør dere åpne Bibelen av og til, ærlig talt).
Denne salthungerperioden er enda hardere å komme forbi, og dersom jeg ikke klarer å holde ut er straffen desto verre. Kroppen sparer på vannet i utgangspunktet i denne perioden (i allefall min kropp), og salt binder som kjent vann til kroppen. Ergo; enda mer vann som skal lagres på strategiske plasser.
FAQ: Hvorfor sparer den på dette vannet?
Svar: Fordi Eva spiste eplet en gang i en av Mosebøkene. (jeg aner ikke)
FAQ: Hvor er "strategiske plasser" på kroppen?
Svar: Hvor tror du? I venstrearmen? (tosk)

En eller annen gang glipper det i disse dagene, som idag, da jeg ved en tilfeldig razzia i kjøkkenskapene etter Stratos fant en bit Eldorado maripanpølse. En sånn marsipan som man lager kakepynt og konfekt av. Den har blitt liggende siden den er ubrukelig og fæl. De burde ikke hatt lov til å kalle det marsipan, for jeg nekter å tro det er mandler i driten. Sukkermasse med et par mandeldråper tenker jeg vi sier. Vel, jeg fant ved en tilfeldig stratosrazzia en bit Eldorado sukkermasse med mandeldråper, og klarte ikke å styre meg. Resultat; kvalme og hodepine.
FAQ: Har dette sammenheng med PMS?
Svar: Vanskelig å si om resultatet skyldes pms eller kvaliteten på sukkerproduktet, men årsaken til at jeg valgte å spise marsipanen skyldes utelukkende min "tilstand". (det var Beelsebub som sa jeg skulle gjøre det).

Etter å ha vært premenstruell 12 ganger i året siden jeg var 11,5 år, så trodde jeg at jeg var ganske erfaren med min pms, men etter fylte 30 begynte den å forandre på reglene. Før var den litt pjusk, litt napping i magen og litt ømme pupper, men nå er den altså som beskrevet over. Og jeg har ikke kommet til puppene enda! Jeg har fått utlevert tre ganger mer puppemasse enn jeg strengt tatt behøver, og alt dette blir som betente vannmeloner midt i salthungerperioden. Er det rart at man blir litt nedfor?

For jeg blir ganske nedfor og lettrørt. Ingen lykkelige gjenforeninger takk! Heller ingen tragiske hendelser og skjebner og slike ting. Jeg klarer ikke å la være å gråte. Jeg gråter ofte til film uansett jeg altså, men når tårene triller til Hotell Cæsar, da vet du at ikke alt er på G, ikke sant? Jeg blir ikke så mye hissigere enn vanlig tror jeg, men jeg blir veldig nærtagende, og tærne mine blir så store at det er vanskelig å ikke tråkke på dem på ett eller annet tidspunkt (dette var et metafor, følger du med eller?)

Jeg vil avslutte med en artig notis jeg fant på Wikipedia;
En rekke evolusjonære begrunnelser for syndromet har blitt foreslått. En av disse er teorien om at PMS er et epifenomen av den naturlige seleksjonen som tilfaller andre faser av den hormonelle syklusen, ved at PMS fører til «intensivering av mannlig iver ved neste fruktbare fase», og at symptomene leder kvinnen til å avvise infertile menn. "... Et partnerskap mellom en ufruktbar mann og en potensielt fruktbar kvinne vil ha en tendens til å bryte sammen, hvilket igjen vil gi anledning til å danne et nytt partnerskap. Jo større grad av fiendtlighet fra den premenstruelle kvinnens side, desto raskere vil en fruktbar parring kunne skje. " Enhver teori måtte kunne redegjøre for hvorfor fenomenet har vedvart over betydelig evolusjonær tid, da PMS ser ut til å affisere en dyreart som bavianer også.

Jeg har selvfølgelig et par replikker til denne notisen; "intensivering av mannlig iver ved neste fruktbare fase". Jeg kan ikke se å ha mottatt noen intensivering av noe slag. Ikke at jeg synes det er rart når jeg ser i teksten over hvordan jeg har beskrevet meg selv. Lenger ned i artikkelen; "Jo større grad av fiendtlighet fra den premenstruelle kvinnens side, desto raskere vil en fruktbar parring kunne skje. " Jeg kan ikke se at jeg kan være mer fiendlig enn som tidligere beskrevet, besatt og alt, men jeg er da fremdeles barnløs i en alder av snart 36. Denne artikkelen holder ikke vann Wikipedia. Useriøse nettsider er det verste jeg vet!

Ann-Sisilie

Den norske kulturen?

Jeg leste nettopp en artikkel som en venn postet på facebook.(jeg vil fremheve at han nok har samme syn som meg på styggedommen) Artikkelen handlet om Den norske motstandsbevegelsen. (denne her)  Det nye innen nynazisme og/eller høyreekstremisme der altså. Jeg måtte poste den selv også, med noen få ord på siden som jeg skrev i affekt. Jeg har tenkt på saken de siste timene, og jeg har kommet frem til at jeg ikke kan la det bli med en notis på facebook og et par syrlige ord. Jeg syns nemlig saken er så horribel, at jeg må prøve å vise verden at jeg sterkt tar avstand fra slike grupperinger. (jaja, nå er jeg ikke akkurat en verdenskjent blogger, men det får være. Et sted må man begynne)
 En av de hundre tingene som provoserer meg med denne gruppen, "motstandsbevegelsen" , er at de har tilkarret seg en tittel med en tung og modig historie. Jeg tenker på motstandsbevegelser rundt om i Europa under 2.verdenskrig, som kjempet med det de eide og risikerte liv og lemmer for å stanse nettopp nazister. Dette er stikk motsatt av hva den nye motstandsbevegelsen er for meg. Jo, de vil stanse muslimer og deres tro og påvirkning, men jeg syns det er en både blek og misforstått kopi av hva det jeg tror folk flest forbinder med ordet motstandsbevegelse.

Jeg har skjønt at mange er redde for muslimer. Jeg kan derimot ikke helt forstå hvorfor. Hverdagsmuslimen som vi møter i det daglige er ikke så fryktelig forskjellig fra oss som vi tror. De har en annen kultur, men jeg tror nok mange av dem gjerne vil ta til seg litt av vår kultur også, akkurat som vi forventer (men de får ikke gå i 17.mai-tog da, det får være grenser)(?!)
 I følge en artikkel jeg leste for en stund siden, av en dansk dame som hadde studert muslimer i ulike land i 9 år (tror jeg det var), og hatt flere intervjurunder med tusenvis av muslimer. Hennes påstand etter disse årene er at det, hvis man sammenligner f.eks praktiserende kristne og praktiserende muslimer, så er prosentandelen forbausende lik. Den største forskjellen er at JEG ikke kaller meg kristen, fordi jeg ikke er praktiserende, og til tross for at jeg bor i et "kristent" land. En ikke-praktiserende muslim vil likevel kalle seg muslim, selv om han ikke lever etter muslimske regler og normer. Altså; en muslim trenger ikke å være mer muslimsk en jeg er kristen. Dermed vil han/hun heller ikke overta landet vårt og gjøre kirkene om til moskeer. De vil bare ikke være en del av krigen. Eller kanskje var de til og med en del av en motstandsbevegelse i hjemlandet sitt, og har en dødsdom hengende over seg dersom de reiser hjem.

Jeg er enig i at enkelte ekstreme islamske skikker er forkastelige, og da tenker jeg spesielt på kvinnesynet og dets skamferdsel av både kropp og sinn fra jentene kommer til verden. Dette vil jeg ikke bare ha fjernet fra landet jeg bor i, men jeg vil ha det fjernet fra kloden. Men dette handler om å opplyse disse delene av verden om at INGEN kan akseptere det, uavhengig av hvilke land det forekommer i. Dette er noe helt annet en det Motstandsbevegelsen står for. Jeg tror ikke de bryr seg nevneverdig om jentene i enkelte land i Afrika blir frarøvet sin klitoris så lenge de slipper å ha Mohammed som nabo.

Jeg er redd for nynazistene. Jeg er mye mer redd for nynazister og høyreekstremister enn for muslimer. Hadde jeg hatt barn ville jeg mye heller at de skulle ha et naturlig forhold til innvandrere, og å ha muslimske venner, enn at de skulle havne sammen med "motstandsbevegelsen".

I et flygeblad Den norske motstandsbevegelsen har delt ut på Fosen står det at de kjemper mot de krefter som vil ødelegge vårt land og kultur. Når jeg leste dette fikk jeg gåsehud, for, jeg kan ikke huske at jeg noengang i mine 35 år har lært at hat er en del av norsk kultur. Jeg kan heller ikke huske å ha lært at utfrysing av innvandrere er en del av vår kulturarv. Jeg kan definitivt ikke huske å ha lært at å gå i tog med nazistiske symboler er en stolt norsk tradisjon!

Disse løse kanonene (DNMB og andre nynazistiske organisasjoner) har også ofte en hang til å fremelske vikingene. Intet ondt om vikinger, jeg har alltid vært fascinert av denne epoken av Skandinavia. Vikingene ER en del av vår kulturarv, men jeg har aldri fått forståelsen av at vikingene var spesielt lite tolerante overfor resten av verden? De reiste jo rundt og handlet i alle verdenshjørner og lærte nye kulturer og kjenne. Jeg forstår simpelthen ikke koblingene mellom nynazistiske/nasjonalistiske grupper og vikingene? Jeg vil snarere kalle dette et misbruk av historien.

Jeg prater meg vekk. Dette er et tema som får harmen til å dirre i meg, og fingrene hamrer skinnløse over tastaturet. Jeg må nok gi meg før jeg får for høyt blodtrykk.

Det mest idiotiske kommer her; "vi må ta vare på vår kultur, og ingen andre får leke i våres hage. Vi kan derimot reise til syden og presse vår ENESTÅENDE kulturarv nedover ørene på spanjolene, og gjøre store deler av Spania til norske KOLONIER"!!! Men det er jo på ferie, så det teller ikke. Og hva med alle misjonærene? De er sikkert fredelige nok, men prinsippet, folkens. Er dere med på hva jeg mener her? Snakk om å glemme å sope for sin egen dør.

Nå må jeg faen meg ha meg en røyk.

Ann-Sisilie
-stolt nordkvinne, med håp om en bedre verden for alle på kloden! Unntatt nynazister.

Irritasjonsmomenter, (del 3)

På tide å få ut litt mer frustrasjon. Du er kanskje en av dem som mener jeg har for mye aggresjon i meg  (og dere kan forsåvidt ha rett i det), og synes at jeg vrenger ut av meg for mye eder og galle. Jeg oppfordrer deg da til å lese en annen blogg, gjerne en rosa en, og tenk i ditt stille sinn at det er bedre å skrive det ut enn å ty til vold. Det mener nå i alle fall jeg, så her kommer det;

BUSSPASSASJERER
Jeg tar ofte buss, og det er egentlig et irritasjonsmoment i seg selv, siden jeg bor så nært sentrum at jeg burde ta i bruk apostlenes hester isteden. Uansett, jeg tar nå ofte buss da, og det er det mange som gjør. Veldig mange. Med store sekker og vesker. Ofte er det fullt, og det kan by på problemer når man skal forbi og ut. En særs enkel ting som kunne gjøre problemet mindre er å SETTE SEG I ET LEDIG SETE! Jada, jeg vet at veldig mange vil vise seg frem i sin spreke positur og stå, siden det vil være et nederlag å ville sitte. Tenk om man kunne tenke som så at A) av trafikksikkerhetsmessige grunner ville det vært en fordel om flest mulig satt i et sete i en eventuell kollisjon. B) Det ville vært plass til flere på bussen hvis folk ikke okkuperte ståplassen FORAN setet, og heller satte seg. Et menneske på en ståplass foran et tomt sete tar i praksis opp TO plasser. Hvis man står av hensyn til eldre/gravide/barn, så kan man heller sette seg, for så å reise seg og overlate plassen til en annen dersom behovet skulle melde seg. C) Dersom man sitter langt bak i bussen (eller hvor som helst egentlig) og skal av før alle andre, er det tilnærmet umulig å komme forbi alle menneskene og sekkene før bussen kjører igjen. Så må man rope da. "HEY, bussmann, jeg vil gjerne av her!"
 En annen ting med noen busspassasjerer er at de har skylapper og registrerer ikke folk rundt seg. En albue dunkende i hodet under en busstur, om turen er aldri så kort, er sterkt irriterende. Det samme er de tidligere nevnte sekkene. "DU BLIR STØRRE HVIS DU HAR EN TURSEKK PÅ RYGGEN" har jeg lyst til brøle, men de ville ikke ha forstått hva jeg mente, for de står alltid, og vil aldri få en tursekk i trynet så lenge de står.
 Når bussturen endelig er over og jeg skal av, synes det som om det alltid er en eller annen idiot som stopper like utenfor utgangen. "jeg er av bussen, hvor skal veien gå idag mon tro" ser det ut som de tenker, og gjør ingen mine til å flytte seg, slik at andre kan få komme av bussen.

FLYPASSASJERER
Når jeg skal ut å fly vil jeg helst sitte ved vinduet. Dette av flere årsaker. Det er for eksempel mye mer spennende og drømmende å se ut vinduet enn å se rett inn i en seterygg toppet med et flassende hode, eller å få serveringstralla dunkende i albuen med jevne mellomrom. Dette gjelder under flyturen selvsagt. En av hovedgrunnene til setevalget mitt har sammenheng med landingen, og det at man skal av. Scenario; "dunk" flyet lander. (På charterfly blir landingen gjerne etterfulgt av applaus. Jeg kan ikke begripe hvorfor, jeg får aldri applaus når jeg har vært flink og gjort jobben min tilfredsstillende. Dette med applausen er et helt annet irritasjonsmoment, og skal ikke med her, det var bare en liten detour.) Når flyet har taxet seg nesten frem til gaten begynner moroa. "please be seated and keep your safetybelts on until the sign is switched off" sier damen i høyttaleranlegget. På hver eneste flyvning sier hun det.
Likevel: "klikk""klikk""klikk""klikk""klikk" (setebelter som løses ut)
deretter "pling""pling""dingdong"(mobiltelefoner slås på, de har jo vært av i hundre år, minst, man kan ha fått en sms fra naboen, eller jobben, eller noen andre veldig viktige personer). Det er ett eller annet med flylandinger som skaper et eller annet stress hos de fleste av mine medpassasjerer, om det er et konkurranseinstinkt som slår inn eller akutt klaustrofobi er ikke godt å si, men ALLE sammen vil være førstemann ut av flyet. De reiser seg og står lutrygget under bagasjehyllene og vil presse seg frem i midtgangen, men der står jo Ola og Kari og tar på seg jakka, gestikulerer eller river i kofferter i bagasjehylla. Alt dette 5 minutter før flypersonalet i det hele tatt har åpnet utgangsdøra. Hvis man sitter nærmest midgangen får man opp til flere ting i ansiktet. F.eks en rumpe, en mage eller et genitalieområde, i tillegg til bagasje i hodet. Jeg sitter som regel innerst og slumrer meg gjennom denne farsen, eller kikker nysgjerrig rundt meg for å se om det ikke snart oppstår en konflikt. Jeg har ikke opplevd store konfikter, men utålmodige kofferter som deiser ned i utålmodige hoder skaper ofte et litt ampert stemningsleie, og flere hevede øyenbryn. Jeg godter meg der jeg sitter. Flyet går faktisk ikke videre før alle er av folkens, ta det med ro! Omsider kommer man seg av flyet, og det er på tide å hente bagasjen. Bagasjebåndet har enda ikke spor av en eneste koffert, men folk står pakket som sild i tønne rundt hele båndet. Slik står de, og når koffertene endelig kommer er det umulig å komme til for å hente kofferten sin. Jeg har sett min egen være med runde på runde før jeg har kommet helt frem til båndet, og da blir jeg jaggu møtt med sure blikk fordi jeg fikk kofferten min FØR de som sto der først.

Folk altså. Jeg begynner å tro at jeg skulle ha bodd på en øde øy, så jeg hadde sluppet alle molboene rundt meg.

Bare så jeg har sagt det, så vet jeg at jeg også irriterer folk. Jeg håper de har en egen blogg der de kan skrive ut sin frustrasjon. Jeg tror ikke jeg er bedre enn andre, jeg får fnatt av meg selv også. Oftere enn dere tror sikkert. Jeg har bare litt kort lunte i forhold til slike IDIOTISKE saueflokker. Ikke et vondt ord om sauer heller forresten, ikke en eneste sau har irritert meg så vidt jeg kan minnes.

Vel. Dette var dagens utblåsning. Jeg vedder alle mine høyresko på at det er flere som kjenner seg igjen i disse irritasjonsmomentene, det kan umulig være bare meg!

Ann-Sisilie

Vi skriver 2012. Tenk på det.

 For et par og tjue år siden var jeg skikkelig hekta på science fiction. Stephen King-aktig science fiction og fremmede galakser og jeg vet ikke hva. Da var altså 2012 så høyt opp og langt frem, at det var vanskelig å forestille seg hvordan det ville bli. Det jeg så for meg var flyvende biler og romvesener. Om ikke akkurat grønne menn og aliens, så var jeg i allefall helt sikker på at farlige virus, parasitter og sykdommer kom seglende inn fra verdensrommet, slik at vi måtte ha masker for å beskytte oss med. Nesten slik man ser i den nye tv-serien Terra Nova. (jeg er selvfølgelig hekta på den...). En annen ting jeg var nesten helt sikker på var at maten og kjøkkenet som institusjon kom til å bli helt annerledes enn det det var i 1990. Den største forskjellen jeg kan se er at krydderbeholdningen teller mer enn salt, pepper, gastromat, karri og kanel. Ja, også fikk jeg selvfølgelig alt servert før, og nå må jeg lage alt selv. Akkurat det var enklere og mer bekvemt i 1990... Vel, vi har nå i det minste ikke byttet ut maten med kapsler med matsmak, slik jeg fryktet av hele mitt hjerte. Etter nok ei juleuke med mat og snavel som et hovedfokus så kan jeg bare bekrefte at jeg tok skammelig feil for 20+ år siden. Takk og pris.

I og med at man omsider har fått et nytt år servert i fanget, burde man kanskje få brukt det til noe fornuftig. Jeg har aldri hatt nyttårsforsetter bortsett fra det året Marita og jeg skulle gjøre det motsatte av alle andre. De andre skulle slutte å røyke, og vil skulle røyke på oss bronkitt før februar var over. Det gikk ikke. Jeg mistet dermed all tro på nyttårsforsetter. Neida, men jeg har alltid vært litt redd for dette med forsetter. Det føles nesten litt klaustrofobisk å ha et forsett hengende over seg. En Herr Forsett som med sine argusøyne nesten setter begrensninger isteden for muligheter. Tullete sier du? Ja, jeg vet. Dårlige unnskyldninger, helt sikkert, men sånn føles det altså. Derfor har jeg operert med Nyttårsfortsetter isteden. Med T i. Jeg skal fortsette å tro på det gode i mennesket. Jeg skal fortsette å forsøke å gjøre mitt beste. osv. I år skal jeg bryte min egen regel og ha forsetter. Årets første liste kommer her;

1) Jeg skal forsøke å bryte ned noen barrierer som har bygd seg opp i årenes løp.
2) Jeg skal forsøke å være mer imøtekommende og inkluderende.
3) Jeg skal besøke venner oftere, også de som bor et stykke unna, slik at det krever ørlitegrann planlegging.
4) Jeg skal være flinkere til å ta vare på meg selv, også hjernen.
5) Jeg skal være mer forstandig i bruk av penger.
6) Jeg skal forsøke å bli et større menneske i en mindre kropp.
7) Jeg skal ikke kjøpe potetgull når jeg er sulten, men MAT.
8) Jeg skal ikke være så redd for å forsøke noe nytt.
9) Menn er ikke farlige, bare litt vanskelige for meg å forstå. Jeg skal forsøke å lære litt mer om disse vakre vesenene slik at det blir litt lettere å kommunisere med dem.
10) Jeg skal lære meg MINST fem helt nye ting iløpet av 2012. 5 ordetlige ting altså, ikke å skrive navnet mitt med venstre hånd eller noe sånt.

Nå har jeg skrevet det, så da må jeg forsøke å følge opp også. Jeg vet at noen savner at røykeslutt står på lista mi. Jeg vil presisere at dette ikke er for å utelukke røykeslutt i 2012, men jeg tror det må helt annet krutt til enn en viss dato for at jeg skal slutte å røyke. Jeg kan si det sånn at dersom røykeslutt hadde stått på denne lista, så hadde alt annet blitt brutt før det kinesiske årsskiftet.( For dere som ikke følger med i verden; Kinesisk nyttår faller vanligvis på den andre nymånen etter vintersolverv, en gang mellom 21. januar til 21. februar.)

Jeg ønsker alle som leser dette tullet her et riktig riktig godt nytt år. Må det bli et år fullt av opplevelser, sjelefred og gode øyeblikk, slik at det kan avle enda flere opplevelser og enda flere øyeblikk i neste år og året etter det og året etter det. Jeg håper på en ny tidsregning. Det er nå det starter! (guri, så pompøst). Uansett; Gratulerer med nytt år!

Ann-Sisilie